Feighet og mangel på solidaritet er kjipt for kunstnere. Men et langt større problem for demokratiet. | Øystein Stene
I Kunst-Norge er du alene om du får flokken mot deg, med mindre annet er opportunt.
Den som tror ytringsfriheten står sterkt i Norge, bør ta en titt på kunsten.
Det eksisterer knapt en refleks til å forsvare kunsten når den er ubehagelig, beklemmende eller tramper på noens tær. Aller minst hos kunstnere og kunstinstitusjonene.
Akkurat nå, rundt debatten om teaterforestillingen Ways of Seeing og lørdagens demonstrasjon foran Stortinget, kan det virke som Teater-Norge står samlet for retten til å ytre seg. Men det har tatt forbausende lang tid, og støtten er vilkårlig og situasjonsbetinget.
Å stå alene
Det er ikke første gang teateret Black Box skaper debatt. Den siste store kontroversen var rundt Julian Blaues Bestialitetsteologiske fakultetsgrunnlegging i 2010, som vakte umiddelbare reaksjoner. Ikke minst fordi Blaue halshugget en høne på scenen. Samtlige anmeldere var i harnisk.
Imidlertid utartet debatten seg i Dagbladet, den sedvanlige klagen over at dette var tildelt støtte kom først. Men det som i ettertid fremstår som mer problematisk, er at Kulturrådet annonserte at de vurderte å trekke støtten, ja, også å utelukke kunstneren fra fremtidige midler. Sjefen for Black Box ble sitert på at han «aldri vil ha noe mer med Blaue å gjøre».
Ingen i scenekunstfeltet forsvarte Blaue og kompaniets rett til forsøket. Eller nevnte at det avrettes rundt to hundre tusen høns og kylling i Norge daglig, uten at det plager oss. Blaue ble møtt med moralsk panikk fra hele miljøet.
Kommunikasjonslaboratoriet
For å debattere kunst og ytringsfrihet trenger vi en kunstdefinisjon. Her er min: Kunst er et kommunikasjonslaboratorium. Kunst skal ideelt snakke om ting eller tema ingen andre snakker om, den skal undersøke verden på måter ingen andre gjør.
Det meste av kommunikasjonsformer og tematikk vi i dag regner som trivielle, ble oppfunnet av kunsten. Som profilbildet du poster på Facebook. Portrettets forsøk på å fange et menneske kommer fra malerkunsten, og renessansens kunstnere oppfant de første selfies, selvportrettet.
Eller ta et tema som følelser. Før opplysningstiden ble følelser gjerne betraktet som uttrykk for kroppsvæskenes ubalanse. Men i romantikken gjorde kunst og poesi følelser til sitt hovedtema. Det banet vei for psykologien, og emosjoner ble et nytt studieobjekt.
Julian Blaue skrev dette debattinnlegget i 2010: Det er reaksjonene som er den egentlige skandalen
Kunstens evige ambivalens
På sitt beste gir kunsten påminnelser og oppdagelser. Shakespeares Hamlet innvarsler det moderne menneskets gjennomborende tvil. Van Goghs malerier skildrer former og farger sansene har vanskelig for å få øye på.
Når samfunnet er polarisert, tilbyr kunsten noe samlende, når mediene er høyrøstet, blir kunsten lavmælt. Og omvendt. Kunsten er den evige opposisjon og ambivalens, kunsten er Espen Askeladd som plukker opp det ingen andre bryr seg med, kunsten er fluepapir på det fortrengte og glemte.
Det betyr ikke at kunst som gir ubehag, er opposisjonell, eller at kunst som vi har vanskelig for å forholde oss til, er god. Men det er kunstens oppgave å prøve noe annet. Og for å få én Hamlet, trengs tusenvis av forsøk.
Når laboratoriet eksploderer
Hvis kunsten er et laboratorium, er kunstnere laboranter. Tidvis eksploderer det, i trynet på kunstner og publikum. Kunstnerduoen Stahl og Barbar stilte i 2015 ut verket Nasjonens mødre. Tre malerier skildrer statsminister Erna Solberg og to ministre som døde, ofre for terror.
Bildene var arrangert som martyrbilder i moderne islamisme. De utforsket en reversert estetikk og var politisk tvetydig: Er det mulig å tenke seg en verden der Norges ledere blir fremstilt som martyrer? I så fall i hvilken kamp?
Verket møtte en nærmest unison forakt i mediene, fremst sto NRK. Debattfelt kokte, og igjen ble statsstøtte angrepet, selv om kunstnerne ikke hadde mottatt en krone. Ingen prøvde seg på en samtale med innestemme om hvorfor dette provoserte sånn. Hverken mediene eller kunstinstitusjonene.
Støtten som uteblir
Da dansekunstnerne Mette Edvardsen og Mia Habib fikk kritikk for sine prosjekter som tull og bortkastede skattepenger, skulle en tro at feltet slo ring om dem og verbaliserte et grundig forsvar. Foreløpig har det vært lite og spinkelt.
Forfatteren Peter Handkes meninger om krigen i Serbia har vært kontroversielle. Desto mer symptomatisk at William Nygaard, leder for ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, omtalte forfatter Handkes ytringer som «langt utenfor ytringsfrihetens grenser». Nygaard beklaget uttalelsen i ettertid, men at vår egen talsmann for frie ytringer ikke har som impuls å forsvare dem, maner til ettertanke.
Ways of Seeing fikk først bred omtale for å ha vist videoer av norske politikeres hus, spesielt etter anmeldelsen fra justisministerens samboer. Så kom statsministerens kritikk. Støtten fra feltet var lenge fraværende, riktignok med noen hederlige unntak som forfatter Sverre Knudsen og teatersjef Erik Ulfsby.
Frank Rossavik: Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre trenger ikke ytringsfriheten. Det preger deres holdning til den.
Opportunistisk ytringsfrihetskamp
Statsadvokaten begjærte etterforskning av teateret etter hærverk mot ministerens bolig. Rett etterpå viste det seg at det ikke var antirasister inspirert av forestillingen som sto bak, men trolig ministerens samboer. Nå kom vendepunktet.
Når ytre høyre angriper ytringer og en samboer som kan ha dummet seg ut ved å konstruere en offerrolle, er det lett å samles foran tinget til demo for ytringsfrihet. Kultur-Norge sanker billige politiske poeng, men om de stiller opp for kunsten er fremdeles uvisst.
Det Ways of Seeing sårt hadde trengt, var en umiddelbar og prinsipiell støtte som klargjorde hvorfor kritikken var urimelig fra dag én, uavhengig av politisk ståsted.
I Kunst-Norge er du alene om du får flokken mot deg, med mindre annet er opportunt.
Hva skjedde egentlig på Oslos friteaterscene disse mørke kveldene i november?
Den feige kunsten
Det er for enkelt å skylde på høyresidens politikere. Det er deres og alle andres soleklare rett å kaste drit om kunsten, til å være kritisk og stille spørsmål til statsstøtten.
Selvsagt har kunstnere og kunstinstitusjoner også lov til å være kritiske til kunst, sin egen inkludert. Men flokkmentaliteten, mangelen på evne til å reflektere nyansert og uredd, står i skarp motsetning til kunstens primære oppgave. Det vil gi oss kunstnere som forteller det vi allerede vet, sier det vi forventer, og bekrefter alt vi tror på.
Den største trusselen mot kunst i dag, kommer fra kunstnere og kulturlivet selv. Vår feighet svekker kunsten som demokratiets og kommunikasjonens laboratorium.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
