Kronikk

Dramatisk forslag om isolering av smittede personer | Hans Petter Graver

  • Hans Petter Graver
    Professor i jus, Universitetet i Oslo

Å innføre en slik regel i smittevernloven innfører et helt nytt og inngripende tiltak i norsk smittevernpolitikk, skriver Hans Petter Graver. Rolf Øhman

Det er et meget uferdig forslag som departementet har sendt på høring.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte mandag 25. mai et forslag om endring i smittevernloven på høring. Høringsfristen var to dager. Endringene skulle gi hjemmel for å fastsette forskrifter om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet mv. for smittet eller antatt smittet person og for å gjennomføre tvungen isolering av særlig demente i tilpasset bolig.

Forslaget om isolering skal erstatte isolering og smittevernkarantene etter koronaforskriften. Denne forskriften har en midlertidig karakter. Departementet legger til grunn at isolering av bekreftet smittede vil være et av de tiltakene det kan være behov for å ha over en lengre periode, også etter at samfunnet blir mer normalisert. Smittevernloven gir allerede hjemmel til å treffe vedtak om isolering av personer, men det er tvilsomt om den kan hjemle smittevernkarantene, og tiltakene kan uansett bare gjelde for syv dager av gangen.

Trussel om straff

Siden det er snakk om inngripende tiltak som er sanksjonert med trussel om straff, mener departementet at det er behov for en klarere hjemmel enn den loven og forskriftene gir i dag.

Forslaget skal altså dekke behovet for å isolere personer som har symptomer på covid-19 eller har hatt nærkontakt med personer som er smittet. Lovutkastet er imidlertid ikke begrenset til covid-19, men gjelder helt generelt
Isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten kan ilegges personer som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en allmennfarlig smittsom sykdom.

Dette vil for eksempel omfatte personer med hiv-smitte, gulfeber, kikhoste, for å nevne noen, se forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer fra 1995. Når man går fra en bestemmelse om isolering av personer med covid-19 til personer med en smittsom sykdom rent generelt, oppstår en del problemer som forslaget ikke tar stilling til.

Trukket etter sterk kritikk

Isolering av personer med covid-19 etter koronaforskriften har hittil skjedd i en situasjon hvor hele samfunnet har vært nedstengt. Belastningen av ikke å kunne gå på jobb eller skole, eller treffe familie og venner har dermed relativt sett vært mindre enn en tilsvarende isolering i en normalisert situasjon. Karantenetiden ved mistanke om covid-19 er relativt kortvarig. En ti dagers isolasjon eller en isolasjon mens man har symptomer på luftveisinfeksjon er et inngrep av moderat karakter.

Skal forskriften komme til anvendelse på andre sykdommer, kan dette raskt bli annerledes. Før utviklingen av aids-medisiner, var hiv-smittede personer smittefarlige på livstid. Et forslag om å kunne isolere personer med hiv-smitte ble lagt frem i 1987, men trukket etter sterk kritikk. Forslaget åpnet for tvangsinternering av en hiv-smittet som «gjennom sin adferd utsetter andre i vesentlig grad for smittefare».

Nå fremmer departementet et enda mer vidtgående forslag idet det ikke er noe vilkår for isolering at det er knyttet til en bestemt sykdom, eller at det dreier seg om personer med utagerende eller farlig adferd.

Et meget uferdig forslag

Loven skal gi hjemmel for å pålegge isolasjon som et generelt tiltak, men det vil virke individuelt. Ved mange typer av sykdommer kan det være tvil om symptomene. Hvem skal avgjøre om en person oppfyller kriteriene, og hvilke saksbehandlingsregler skal gjelde?

Skal folk være forpliktet under trussel om straff til å stille sin egen diagnose? Hvis det er andre som skal gjøre det, skal det skje i vedtaks form? Skal vedkommende som isoleres ha rett til å klage, har personen rett til advokatbistand på det offentliges bekostning?

Hva hvis det dreier seg om sykdommer som er smittefarlig uten at den som bærer smitten har symptomer, og hva hvis tiden vedkommende er smittefarlig, er langvarig, skal isolasjonen gjelde for ubestemt tid?

At alle disse spørsmålene er ubesvart, viser at det er et meget uferdig forslag som departementet har sendt på høring.

Mangelfull utredning

Hvor nødvendig det er å isolere symptomfrie personer, selv om de er smittebærere, kan diskuteres. Daværende stadsfysikus i Oslo, Fredrik Mellbye, som da var blant dem i Norge med bredest erfaring med epidemiske sykdommer, skrev i 1987 i tilknytning til forslaget om isolering av hiv-smittede at det ikke vil «oppstå noen katastrofe om en eller annen basillbærer går løs, forutsatt at vedkommende er et alminnelig menneske». Gjennom 40 års praksis hadde han ikke sett uheldige konsekvenser av å leve etter dette i sin praksis som offentlig smittevernlege. Han mente derfor at bestemmelser i smittevernlovgivningen som ga hjemmel for å treffe tiltak utenom behandling, overfor personer som er smittefarlige i kortere eller lengre tid, hadde mistet sin praktiske betydning.

Å innføre en slik regel i smittevernloven innfører et helt nytt og inngripende tiltak i norsk smittevernpolitikk. Det bør man ikke gjøre på grunnlag av en mangelfull utredning og uten en reell offentlig høring.

Les mer om

  1. Smittevern

Relevante artikler

  1. NORGE

    Sykehjem får ikke hjelp til å isolere koronasyke med demens –nå kan de stenges inne på sitt eget rom

  2. NORGE

    Slik svarer myndighetene på kritikken mot smittesporingsapp

  3. NORGE

    Har du mistet oversikten? Dette er myndighetenes koronaråd til deg

  4. POLITIKK

    Innreiseforbud, karantene og smittesporing ble i vår innført på rekordtid. Nå sås det tvil om bestemmelsene fortsatt er lovlige.

  5. LEDER

    Aftenposten mener: Demonstrantene tok en sjanse, politiet opptrådte klokt

  6. NORGE

    Hva gjør du hvis du blir koronasyk under norgesferien?