Kronikk

Kardemomme by skader barna

  • Sofia Jupither

Den ene pinligheten følger etter den andre i Thorbjørn Egners <i>Folk og røvere i Kardemomme by, </i>skriver teaterregissør Sofia Jupither. Her er opphavsmannen selv med en modell av trikken i samme by. Foto: FRODE PEDERSEN

Folk og røvere i Kardemomme by hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i generasjoner fremover.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Herom dagen var jeg med min snart åtte år gamle sønn i Nationaltheatret, der jeg arbeider for tiden. Vi så Folk og røvere i Kardemomme by og hadde gledet oss mye. Som det teatermennesket jeg er, varmet det mitt hjerte å se en foajé stappfull av barn, foreldre og besteforeldre. Helt i tråd med folks ønske, møttes generasjonene i teatersalen. Det eneste jeg visste på forhånd, var at forestillingen går for fulle hus to ganger om dagen nesten alle ukedagene, og at røverne heter Kasper, Jesper og Jonatan.

Sofia Jupither Foto: Strømdahl Monica

Skremmende likt høyreekstrem retorikkSå begynner forestillingen, og hva får vi se? En by i pastellfarger der alle er glade, med blanke fjes og eplekinn. De reiser med trikken og planlegger en fest – alt til ljomende marsjmusikk. Vi får vite at politiet er for snilt og at den rådende filosofien er: "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil." Mantraet repeteres i det uendelige, og det forekommer meg skremmende likt den høyreekstreme retorikken. (I Sverige sier man "ta vare på deg selv og gi blaffen i andre".)

Så skjer det endelig! Nå dukker de opp, de lurvete røverne, rebellene – de som skal snu alt på hodet, vende opp ned på det tilrettelagte samfunnet og få oss til å skratte. Trodde jeg. Sakte, men sikkert går det opp for meg at de slett ikke er rebeller, barnas medsammensvorne, de som promper i kirken og spiser is til middag. Nei, disse røverne lengter etter å få delta i og bli en del av samfunnet. Da begynner jeg å få en kunstig smak i munn

Og verre blir det. Når røverne har sett seg lei på sitt rotete hjem og klager over at de ikke får ordentlig mat, finner de ut at de trenger en kvinne i huset. Og når de innser at ingen vil melde seg frivillig, kommer de på at det beste vil være å "røve et damemenneske". Man trenger altså en kvinne til å lage mat og gjøre rent. Lykkes man ikke med å få tak i noen – for eksempel ved hjelp av sjarm – er det bare å ty til kidnapping.

Steller for lurvete karer

Jeg snur meg i salen. I det sterke lyset fra scenen er publikum godt synlig. Jeg ser omkring 300 barn som ler og klapper i hendene. Like mange voksne ler og klapper i hendene, og jeg lurer på om jeg har forlatt mitt elskede Norge og havnet i fantasiriket lulu land. Sønnen min hvisker opprømt hvor sint tante Sofie kommer til å bli når hun våkner og oppdager hva røverne har gjort! Stor er hans forundring når det viser seg at dette hissige fruentimmeret plutselig blir glad og snill når hun får noen lurvete karer å "stelle for".

Jeg forlater salen i pausen, dypt rystet og tenker at dette umulig kan være moralen i et klassisk stykke fra dette vidunderlige landet, landet som fikk verden til å skake da Nora gikk.

Men etter pausen følger den ene pinligheten etter den andre: Fru Bastian lager nydelig mat mens hun traller i vei – og får en blomst som belønning. En papegøye (hunkjønn) synger en suggererende sang fra Brasil mens den ruller med hoftene. Etter mildt press merker røverne at det bare er deilig å vaske seg, og det hele slutter med at de endelig blir inkludert i samfunnet og til og med får sine innerste ønsker oppfylt.

Den største ulykken å være alene

Vi har altså lært følgende: Et samfunn fungerer best hvis alle er like, alle er glade og ellers passer på seg selv. Menn kan ikke gjøre rent eller lage mat. Kvinner blir glade av å stelle for mannen og krever ingenting til gjengjeld bortsett fra en liten rose nå og da. Den største ulykken er å være annerledes og ikke tilhøre en ensartet gruppe. Det fremmede blir eksotisk og spennende hvis det sitter i bur, og det må sterke, uredde menn til for å redde hundehvalper. Og sist, men ikke minst – er man flidd og utfører heltedåder, blir man belønnet med tilhørighet og en kone.

Jeg forlater salen i pausen, dypt rystet og tenker at dette umulig kan være moralen i et klassisk stykke fra dette vidunderlige landet, landet som fikk verden til å skake da Nora gikk.

På Internett ser jeg omfanget av massehysteriet. Digitale visninger på kino og TV-sending i julen, bare positive reaksjoner og begeistret omtale på nyhetsplass om at originalversjonen av boken nå er solgt i 600.000 eksemplarer. Jeg begynner å forstå at dette er noe alle nordmenn har vokst opp med og som ingen stiller spørsmål ved – at det blir som å feire Lucia-dagen eller ta med barna i kirken i julen. Slikt man gjør, men som ikke betyr annet enn at vi har det koselig sammen. Og det skal man jo.

Men se det utenfra et sekund. Vi ser en idealisert verden, en idyll. Men hva er det den idealiserer? Hvilke verdier løftes frem, og hva er budskapet? Er det virkelig dette som representerer det idylliske? Selv om det for voksne kanskje blir som å gå på museum, vil det for et barn fortone seg som noe attråverdig og plante seg i underbevisstheten som et bilde på en ideell verden.

Hylles uten motforestillinger

Alle samfunn og kulturer har tradisjoner som er mer eller mindre meningsløse eller har falt ut av sin opprinnelige sammenheng, men dette er første gang jeg støter på noe som jeg mener er direkte skadelig for den oppvoksende generasjonen og som hylles uten motforestillinger.

Nå forstår jeg at det selvsagt handler om en kulturarv og ikke en teatersjefs aktive valg av repertoar, og jeg vil understreke at mine kolleger gjør en god jobb. Men jeg mener likevel at vi gjennom denne oppsetningen bidrar til å vanskeliggjøre arbeidet for mangfold og likestilling i flere generasjoner fremover. Det gjelder også for alle som gir boken i dåpsgave til et nyfødt lite individ eller leser høyt fra den i barnehagen. Det finnes så mye god og underholdende kultur for barn, ikke minst klassikere, som utruster små mennesker til å leve i et komplekst fellesskap.

Så, kjære Norge, et velment spørsmål fra en sann venn: Er det ikke på tide, etter å ha latt Thorbjørn Egner leve i 100 år, å ta skrittet inn i 2000-tallet og begrave ham for alltid?

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Folk og røvere klare for riksteaterturné

  2. A-MAGASINET

    Lily Bandehy måtte ta en pause fra Norge. Nå viser hun fingeren til de som vil skremme henne.

  3. A-MAGASINET

    Da han var yngre, mente biolog Dag Olav Hessen at meningen med livet var å få barn. I dag er han ikke like sikker

  4. A-MAGASINET

    Anette Stai: «Blir rynkene altfor tydelige, tar jeg en ny runde botox»

  5. A-MAGASINET

    Da hun var 7 år, ble hun satt bort. Da hun var 8, omkom faren. Da hun var 10, døde broren. Da hun var 17, ble hun voldtatt.

  6. A-MAGASINET

    «Hvis Gud er som beskrevet i Bibelen og Koranen, så er han en skikkelig drittsekk»