Vil sanksjonene mot Russland virke? Dette har vi lært fra Venezuela.
Erfaringene fra Venezuela gir grunn til å mane til forsiktighet.
Sanksjonene som EU og USA har innført mot Russland den siste uken, sies å være de hardeste i historien. Men vi har lignende erfaringer med svært omfattende sanksjoner, riktignok mot land av mindre betydning for verdensøkonomien.
Siden 2017 har Venezuela vært underlagt harde sanksjoner fra USA og EU. Håpet var at økonomisk press mot Nicolas Maduros autoritære regime ville tvinge frem demokratiske valg og endring i styresettet.
Slik gikk det ikke.
Sanksjonene mot Venezuela begynte med en våpenembargo innført av USA i 2006. Begrunnelsen var at Venezuela ikke bidro nok i kampen mot terror.
Det førte til at Venezuela snudde seg til Russland, som snart ble Venezuelas viktigste våpenleverandør. Etter en rask forvitring av demokrati og menneskerettigheter i 2014 innførte USA straffetiltak mot enkeltpersoner nær regjeringen. Så ble landet erklært en trussel mot USAs sikkerhet.
Da Maduro tilsidesatte den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i 2017, forbød USA alle finansielle transaksjoner med den venezuelanske staten. EU ila også nye sanksjoner.
Etter et presidentvalg preget av juks innførte USA i 2019 forbud mot å handle med det statlige venezuelanske oljeselskapet. Mens England konfiskerte gullreservene i britiske banker.
Oljeinntektene har utgjort rundt 97 prosent av Venezuelas inntekter, og sanksjonene bidro til at den allerede synkende oljeproduksjonen og brutto nasjonalproduktet falt som en stein.
En skyhøy inflasjon gikk over til å bli hyperinflasjon (over 1000 prosent i året). Det fikk konsekvenser, men ikke de opposisjonen, USA og Europa hadde håpet på. Her er seks lærdommer.
1. Sanksjoner rammer ofte feil
I Venezuela så vi, slik vi nå gjør i Russland, at private banker og selskaper nektet å ha noe med venezuelanske aktører å gjøre, selv om det egentlig ikke var brudd på sanksjonene. Slik «overoppfyllelse» er en reaksjon på frykt både for selv å bli rammet av sanksjoner og for negativt omdømme.
Sanksjonene rammet dermed også opposisjonens viktige støttespillere i næringslivet, som var avskåret fra markeder og finansiering i utlandet. Det skapte ytterligere splid innad i en allerede delt opposisjon.
2. Sanksjonerte land finner nye venner og nye veier
Det neste som skjedde, var at Venezuela fant nye handelspartnere og nye måter å både gi og få betaling på, ettersom de var utestengt fra vanlige betalingssystemer.
Like etter at finanssanksjonene var innført i 2017, lanserte Venezuela sin egen kryptovaluta – Petro – utviklet i samarbeid med russiske eksperter.
Det russiske oljeselskapet Rosneft var allerede etablert i Venezuela. Det skjedde etter at Rosnefts toppsjef Igor Setsjin ble satt på USAs sanksjonsliste etter annekteringen av Krim i 2014.
Rosneft hjalp det venezuelanske oljeselskapet med å omgå sanksjonene og få fraktet og solgt olje.
Båndene ble også styrket til sanksjonerte Iran, Syria og Tyrkia, som bidro med hjelp til oljesalg og landbruksimport.
Da Kina satte på bremsen som kreditor, lånte Russland Venezuela rundt 17 milliarder dollar. Med andre ord, så finner de sanksjonerte landene sammen.
USA økte bruken av sanksjoner som virkemiddel med 50 prosent under Donald Trump. Økningen har fortsatt under Joe Biden, også før de siste sanksjonene mot Russland.
Jo flere land som er sanksjonerte, jo større blir gruppen av land som kan gå sammen om å finne felles løsninger som konkurrerer med en dollarbasert og USA-kontrollert verdensøkonomi.
3. Sanksjonene brukes som syndebukk
Innad i Venezuela skjedde ikke det opposisjonen og støttespillere i USA og Europa hadde håpet på: at å strupe regimet for penger ville føre til indre opprør, og at Maduro ville bli presset til å gå.
Isteden prøvde Maduro – med et visst hell – å overbevise folk om at de økonomiske problemene skyldtes sanksjonene.
Sanksjonene ble gjort til syndebukk, og de overskygget årevis med korrupsjon og økonomisk vanstyre.
4. Sanksjoner kan styrke autoritære ledere
Ettersom den økonomiske krisen gikk over til å bli en humanitær krise, ble sanksjonene så upopulære at selv en svært upopulær president som Maduro klarte å mobilisere rundt nasjonalistisk harme og lojalitet til fedrelandet.
Samtidig ble regimet mer autoritært og basert på støtte fra en mindre gruppe militære og eliter.
5. Sanksjoner styrker den uformelle og kriminelle økonomien
Som en konsekvens av både den forutgående krisen og sanksjonene ble stadig flere venezuelanere tvunget ut i den uformelle økonomien, noen også i den kriminelle.
Også internasjonal organisert kriminalitet økte i omfang, delvis med bånd til både regjeringen og til Russland.
6. Sanksjoner gjør det vanskeligere å gi fra seg makten
Alt dette bidro til at Maduro fikk stadig færre incentiver til å gi fra seg makten. Han er anklaget i USA for narkoterrorisme og har en pågående sak mot seg i Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Han har med andre ord ingen lys fremtid som ekspresident.
USA hadde heller ingen tydelig strategi for sanksjonslette og hva som skulle kreves for å oppnå det. For Maduros støttespillere var det liten grunn til å ha tro på at det ville lønne seg å skifte side.
Diskusjonene om et forbud mot kjøp av olje fra Russland har gitt en ny tvist til historien. Denne uken dro representanter fra USA til Venezuela for å diskutere mulig lettelse av oljesanksjonene for å sikre noe større tilførsel om det blir stopp fra Russland.
Samtidig har frislipp av bruk av dollar, handelsliberalisering og privatisering gitt et lite økonomisk oppsving i Venezuela. Med en oljepris i taket har Maduro sterkere forhandlingskort enn på lenge.
Det er mange forskjeller mellom sanksjoner som prøver å stanse en brutal invasjonskrig, og sanksjoner som søker regimeskifte. Og Russland er ikke Venezuela.
Men erfaringene fra Venezuela gir grunn til å mane til forsiktighet med tiltak som styrker det nasjonale samholdet, kriminelle nettverk og alternative allianser, og som svekker kreftene vi ønsker å bygge et forhold til Russland videre på.
Hverken rettferdighetssans eller hevnlyst er gode kompass når det gjelder sanksjonspolitikk.
