Kronikk

Interne utfordringer har vokst med stormskritt. Det er dette som ligger bak Putins krigføring.

  • Inna Sangadzhieva
    Inna Sangadzhieva
    Seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité
Putin kjenner ikke sitt eget samfunn, skriver innleggsforfatteren.

For eksempel er en ny generasjon vokst frem. De bruker sosiale medier som Tiktok. De vet ikke hva Sovjetunionen er.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Putin stopper ikke i Tsjetsjenia. Han kommer til Europa med en krig. Han kommer til dere.» Sitatet er fra journalist Anna Politkovskaja i september 2006. Det ble sagt på en konferanse i Stockholm, arrangert for titalls europeiske politikere, sivilsamfunnsaktører og journalister.

Politkovskaja snakket om den såkalte «antiterroroperasjonen» i Tsjetsjenia som en krig mot egen befolkning. Hun reiste rundt og traff vitner på begge sider av konflikten. Hun snakket om de tusenvis av ofre, drepte, bortførte og forsvunne. Hun snakket om grove menneskerettighetsbrudd og om rettsløshet.

Budskapet hennes var at krigen ikke bare gjaldt tsjetsjenerne. Den angikk oss alle.

På konferansen var budskapet hennes at næringslivsinteresser har dårlige kår i et land ledet av en mann som blåser i grunnleggende rettigheter. Men oljeprisene var høye, og interessen for russisk gass og næringslivssamarbeid var stor.

Russlands internasjonale relasjoner var på topp, og Vladimir Putin fremsto som ung og forhandlingsorientert. Situasjonen i Tsjetsjenia var en intern sak. Politkovskajas tydelige budskap ble ikke tatt på alvor.

Jeg husker at Anna Politkovskaja ble gående helt alene etter møtet. En måned senere ble hun drept.

Forfatter, journalist og menneskerettighetsforkjemper Anna Politkovskaja på sitt kontor i Moskva i 2005.

Det russiske regimets arv

I 1999 satset daværende president Boris Jeltsin på en ukjent KGB-offiser for å løse regimets utfordringer. Putin bombet Groznyj til ruiner i desember 1999. Det ble begynnelsen på den andre krigen i Tsjetsjenia, som varte til 2009.

Putins oppslutning vokste raskt, og på nyttårsaften 2000 ble Putin utnevnt til landets øverste leder.

Militarisering og krigføring har alltid vært en komponent i det russiske regimet gjennom flere århundrer. Det russiske imperiet har overlevd gjennom tsardømme, kommunisme og nå Putin.

Aggresjonen har ikke bare vært rettet utad, men også innad, mot egen befolkning.

I et slikt maktsystem tjener religion, ideologi, propaganda og institusjoner personen som sitter ved makten. Lojalitet fra folket er blitt påtvunget gjennom statens monopol på bruk av vold mot egen befolkning.

Lenin og Stalin etablerte en gigantisk terrormaskin, voldseskadroner av sikkerhetsstrukturer som NKVD og KGB. Rundt 55 millioner mennesker ble utsatt for represalier, sendt til Gulag, deportert og drept i perioden 1917–1953.

Samfunnet ble styrt gjennom propaganda, tvang, frykt, trusler og represalier. Russere har derfor vært apolitiske og ikke ønsket å ha noe med staten å gjøre.

Utnevnelsen av en KGB-offiser til Russlands leder stoppet videre politiske reformer fra 90-tallet.

Hybrid informasjonskrig

For 30 år siden bidro perestrojka og glasnost til å løsne på kontrollen over samfunnet. I det nye regimet ble militarisering og krigsretorikk flyttet til statlige fjernsyn og ble en del av en hybrid informasjonskrig.

Utvikling av internett ga russerne alternative kilder til informasjon. Brede nettverk mellom personer og organisasjoner utviklet seg. Tidlig på 2000-tallet ble grunnleggende rettigheter igjen strammet inn.

Konflikten mellom regimet og samfunnet ble først synlig i 2011 – 2012, da statsminister Vladimir Putin og president Dmitrij Medvedev byttet seter ved presidentvalget.

Titusenvis av russere tok til gatene, noe som sjokkerte Kreml. Folket krevde representasjon. Putins legitimitet ble utfordret.

Hvorfor kriger Putin?

I løpet av de siste tiårene har interne politiske utfordringer vokst med stormskritt. Det er dette – ikke Nato, sanksjoner eller andre utenrikspolitiske grunner – som ligger bak Putins krigføring.

I 2020 ble grunnloven endret, og Russland er i praksis blitt et diktatur. Akkurat som i 1999 valgte Kreml krig for å løse interne problemer og sikre regimets fremtid.

Putin har følgende interne utfordringer:

1. Opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj er blitt en reell utfordrer til Vladimir Putin.

Navalnyj bygget opp et antikorrupsjonsfond med politiske nettverk over hele landet. Fondets avsløringer av Putins nære krets ble sett av over 130 millioner mennesker.

Navalnyj har reist rundt i landet og møtt sine velgere, noe Putin aldri har gjort. Han har overlevd forgiftning og har returnert til Russland, noe som har ført til uro om Putins maktposisjon.

Hverken Putin eller hans parti Forent Russland har klart å vinne valg uten omfattende valgfusk.

2. En ny generasjon er vokst frem.

De bruker sosiale medier som Tiktok. De vet ikke hva Sovjetunionen er.

Putin er mer opptatt av utenrikspolitikk enn innenrikspolitikk. Derfor kjenner han ikke sitt eget samfunn, og særlig ikke den nye generasjonen.

De unge deltar i protestaksjoner og er uredde. Putin har ingen fremtid å tilby dem.

3. Koronaviruset har vist hvor svake helsetjenestene er.

I 2021 døde én million russere på grunn av manglende kvalifisert helsepersonell. Lave lønninger, svak privatøkonomi og fattigdom er blant utfordringene Putin ikke har klart å gjøre noe med. Dette er grunnlag for stadig økende protester.

4. Sivilsamfunnet har vokst seg sterkt og synlig.

De tilbyr tjenester til befolkningen og har til og med erstattet noen av statens funksjoner.

Frivillige organisasjoner, journalister og advokater stiller krav til myndighetene. De har også jobbet for rettsoppgjør og oppgjør med fortiden, prosesser som regimet ønsker å stoppe gjennom undertrykkende lover, «utenlandsk agent»-lovene, represalier mot aktivister og nedstengning av menneskerettsorganisasjonen Memorial.

Putins regime er ikke folket

Siden 2017 har meningsmålinger vist at russere ønsker uavhengige institusjoner, økt ytringsfrihet og samfunnsendringer. Russere er også mer vennlige mot vestlige land og Ukraina enn myndighetene skulle ønske.

Derfor straffes befolkningen hardt.

Vestlige sanksjoner og Russlands isolasjon skaper store utfordringer for sivilsamfunnsaktører. Det russiske samfunnet er ikke det samme som Putins regime.

Menneskerettighetsaktivister, antikrigsbevegelsen og journalister trenger vår støtte. Det er de som skal sørge for en fredelig overgang til demokrati. Dette kriger Putin imot.

Norsk politikk overfor Russland har ikke godt nok balansert på den ene siden å fremme våre næringsinteresser, og på den andre siden våre grunnleggende demokratiske verdier.

Respekten for menneskerettighetene kan aldri ofres til fordel for økonomiske interesser. Det skylder vi også Anna Politkovskaja.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Ukraina
  3. Vladimir Putin
  4. Russland