Kronikk

Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A

  • Julie Wilhelmsen
    Julie Wilhelmsen
    Seniorforsker, Norsk utenrikspolitisk institutt
Russland har bikket over i en politistat styrt av en liten gruppe hauker, skriver Julie Wilhelmsen. På bildet: En ukrainsk soldat står ved frontlinjen ved Novoluhanske i Øst-Ukraina.

Mer enn noensinne gjelder det å forstå hvilken fiende vi står overfor.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Russlands angrep på Ukraina 24. februar åpner et nytt kapittel i europeisk historie. Menneskene i Ukraina blir offer for Putin-statens krig.

Det er en kompromissløs krigsmaskin som er satt i gang, slik vi først kjente den fra krigen mot Russlands egen utbryterrepublikk Tsjetsjenia i 1999. Som forskere kan vi ikke forutsi så mye.

Mer grusomt enn det hørtes ut som

Jeg hørte på Vladimir Putins taler like i forkant av angrepskrigen. Jeg tenkte umiddelbart på den kjølige frasen «militærtekniske virkemidler», som har versert i russisk offisiell retorikk i over ett år. Den inneholder en trussel om hva som ville settes i verk dersom Vesten ikke kom Russlands sikkerhetskrav i møte.

Jeg forsto at det som ville manifestere seg på bakken i Ukraina, var langt mer grusomt og omfattende enn hva begrepet skulle tilsi. Talene smurte sammen og videreutviklet kjente konspirasjoner i russisk offisiell tale i et imperativ om å «de-nazifisere» og «demilitarisere» Ukraina og fjerne «juntaen» i Kyiv.

Altså ganske likt det konstruerte imperativet som gjorde at Tsjetsjenia, angivelig «sentrum for internasjonal terrorisme i verden», måtte knuses i 1999.

Får neppe vite hva Putin egentlig ønsket

Hvorvidt det å utløse invasjonsstyrken som har vært oppstilt rundt Ukrainas grenser siden desember 2021, var Putin-statens plan A, B eller C, kommer vi sannsynligvis aldri til å få vite sikkert.

Vi vet heller ikke om det hadde vært mulig å forhindre dette verst tenkelige utfallet ved å kompromisse på spørsmålet om fremtidig ukrainsk NATO-medlemskap.

Alle forskere vet, eller bør vite, at man gjør et analytisk sprang når man slutter fra materialitet på bakken til sikker kunnskap om intensjon hos statsledere.

Det kan godt hende at kravlisten om sikkerhetsgarantier fra desember 2021, samtalene med USA, Nato og i Osse i februar 2022 og skytteldiplomatiet mellom Paris, Moskva, Kyiv og Berlin for om mulig å få realisert Minsk-avtalene (som indirekte ville innebære et hinder for ukrainsk NATO-medlemskap), bare var spill for galleriet fra Kremls side.

Men selv som russlandsforsker gjennom to tiår og ekspert på Tsjetsjenia-krigen kunne jeg ikke bedømme dette med sikkerhet. Jeg mente likevel at dersom noe overhodet kunne gjøres, burde det prøves for å unngå Putin-statens krig.

Julie Wilhelmsen er Russland-ekspert og seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Henger ut forskere

Nå er krigen en realitet. Betyr det at diplomatiske kanaler ikke skulle vært forsøkt? Eller at vestlige land ikke skal vurdere om et annet utfall kunne vært mulig?

En del røster (mer eller mindre russlandskyndige) i norsk offentlighet har de siste dagene uttalt seg som om de har visst at denne omfattende krigen hele tiden var Putin-statens plan A. Det er forstemmende.

De bruker krefter på å slå seg på brystet og si «de hadde rett». Noen bruker endatil pennen for å henge ut andre forskeres forklaringer i fordreid form og skyte dem ned i det som synes som en tilstand av moralsk hybris.

Som om vi nå vet noe vi som forskere bare kan slutte oss til, og som om de som anså angrepskrigen som plan B eller C gjorde det fordi de løper Putins ærend.

Denne lite ærbare kampen i den politiske andedammen (eller Elfenbenstårnet) hjelper ikke menneskene i Ukraina. Dessuten er det å underkjenne vår alles begrensede evne til å ha innsikt i og forklare staters politikk.

Nato-landenes tilbakeholdenhet

Vi kan late som om vi etter krigsutbruddet ikke lenger står i dilemmaet mellom kompromissvillighet og krig. Men det gjør vi ikke.

Natos solidaritet og løfter om å lede Ukraina inn i sikkerhet kommer kanskje ikke til å virkeliggjøres i stort mer enn ord og lettere militært materiell akkurat når de trenger det.

Foreløpig ofres ukrainerne på et vis gjennom NATO-landenes tilbakeholdenhet.

Den reelle militære avskrekkingen av Russland begynner utenfor Ukrainas grense for å unngå en enda større krig i Europa mellom Russland og Nato. Dette synes som et legitimt kompromiss.

Samtidig gjør arsenalet av vestlige straffetiltak mot Russland (inkludert det å stenge for flytrafikk ut av Russland) tusenvis av russiske opposisjonelle og krigsmotstandere til gisler for Putin-regimets represjoner. Dilemmaene vil stadig være påtrengende.

Svertet opposisjonen

Det som nå fremstilles som to alternative og gjensidig utelukkende forklaringer på utviklingen i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, nemlig autoritært regime versus interaksjon med Vesten, bør etter mitt skjønn brukes sammen for å gi oss en mer dekkende forklaring.

La det være helt klart: Den interne militariseringen av Russland spiller inn i utenrikspolitikken.

Putins hang til kompromissløs bruk av tvangsmakt ble tydelig alt i 1999. Da var han statsminister og hjernen bak krigen mot egen befolkning i Tsjetsjenia. Det «sikret» den russiske føderasjons suverene grenser.

Hans uttalte prosjekt har fra begynnelsen av vært å etablere «maktvertikalen» internt i Russland. I mange år smidde han denne innstrammingen på kløktig vis og i stor grad med den russiske befolkningens støtte.

Ikke før i 2011 og 2012 kom det demonstrasjoner mot regimet. Disse ble besvart blant annet med første runde av fremmed-agent-lovgivning for å sverte den relativt begrensede opposisjonen og uavhengige sivilsamfunnsaktører.

Politistat styrt av en liten gruppe hauker

Siden har det gått slag i slag med annekteringen av Krim-halvøya og intervensjonen i Ukraina i 2014 og veksten i protester på hjemmebane som katalysatorer for et stadig mer repressivt, maktsykt og propagandistisk regime.

Siden forgiftningen av den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalny og hans fengsling tidlig i 2021, har Russland bikket over i en politistat styrt av en liten gruppe hauker.

Denne utviklingen legger premisser for utenrikspolitikken. De regisserte opptredenene ved ledelsesbordet i Moskva de siste ukene kan antyde at to år i isolasjon og pandemi har gjort Putin til en diktator uten evne til å veie risiko opp mot egen mulig maktgevinst.

Denne krigen kan sette det folket han har spilt opp til mot ham.

Uklok politikk fra Vesten

Men det er ikke dermed sagt at Vesten og Natos forhold til Russland har vært uten betydning for utenrikspolitikkens retning.

NATO-utvidelser, og ikke minst løfter til Georgia og Ukraina om Nato-medlemskap (2008) uten samtidig å engasjere og berolige Russland om at dette ikke skal gå på bekostning av Russlands sikkerhet, har sannsynligvis vært uklok politikk.

Vestlige intervensjonskriger uten god nok folkerettslig ryggdekning har ikke bare vært et dårlig eksempel til etterfølgelse, men også gitt næring og troverdighet til Kremls fortelling til egen befolkning om at USA er en destruktiv og farlig verdensleder som hersker på bekostning av Russlands interesser.

Den nye kalde krigen

Noen har foreslått at vi nå, på grunn av tragedien i Ukraina, skal slutte å forklare og utelukkende fordømme Russland. Hvis det overhodet skal forklares, er ensidig henvisning til det militariserte, autoritære Russland eneste gyldige alternativ.

Blind insistering på at Vesten aldri kunne eller kan gjøre noe annerledes, er problematisk når vi nå skal lenger inn i den nye kalde krigen

Blind insistering på at Vesten aldri kunne eller kan gjøre noe annerledes, er problematisk når vi nå skal lenger inn i den nye kalde krigen.

Mer enn noensinne gjelder det å forstå hvilken fiende vi står overfor, synliggjøre dilemmaene og vurdere om det er mulig, fra vår side, å gjøre noe for å begrense katastrofen.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Les også

Send panservern til Ukraina!

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Vladimir Putin
  3. Ukraina
  4. Krig
  5. Russland