Kronikk

Anonym kvinne: Når du blir slått, uten å bli slått

  • Anonym kvinne
Jeg var og er et offer, men jeg skal ikke fortsette å være det resten av mitt liv, skriver kronikkforfatteren.

Jeg skjønte det ikke før jeg kom ut av det. Plutselig satt jeg, den sterke og ressurssterke, på krisesenteret og måtte ha hjelp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I slutten av november var det en sak i riksmediene: «Etter flere år med mishandling som ikke ble fanget opp, var jeg knekt.»

Ordene tilhørte «Bente». Hun var blitt utsatt for psykisk vold av mannen sin. Volden var finurlig og vanskelig å avdekke for utenforstående, men førte til at «Bente» var nær å ta livet sitt.

Så langt gikk det ikke med meg. Men det kunne det kanskje ha gjort?

Marginene mellom suksess og fiasko er små. Ofte handler det mer om flaks enn om vår egen fortreffelighet.

Sakte og umerkelig nedbryting

«Du har vært utsatt for langvarig og gjentagende psykisk vold», sa hun jeg snakket med på krisesenteret. «Du er nedbrutt.» Hun anbefalte en sykmelding for å bygge meg opp igjen. Jeg gråt av lettelse.

Det var reelt. Det var ikke bare noe som jeg hadde innbilt meg. Det jeg hadde opplevd, ble anerkjent og gitt et navn. Jeg hadde lov å være sliten nå.

Jeg var så sterk at det tok et par år før jeg forsto det. I hele forholdet hadde han vendt min sårbarhet mot meg, som en hersketeknikk. Han sa alltid at jeg ikke skulle gå inn i offerrollen. At jeg ikke skulle gjøre meg selv til et offer når det tross alt var jeg som hadde forårsaket alt.

Det var jeg som hadde skylden. Derfor så jeg aldri på meg som et offer – og ble krampaktig sterk.

Jeg var og er et offer, men jeg skal ikke fortsette å være det resten av mitt liv

En nedbrytende belastning sniker seg inn umerkelig fra siden. Det er umulig å bestemme seg for noe annet. Plutselig er man et offer, selv om man ikke vil identifisere seg som det. Det er ikke så lett å merke det når nedbrytningen skjer sakte og over lang tid.

Ordet «offer» misbrukes og misforstås.

Det brukes som et skjellsord som beskriver en iboende egenskap hos den enkelte. Men det er ikke hva ordet betyr eller hvordan det defineres i ordlisten. Et offer er noen som rammes av noe utenfor seg selv og har således ingenting med det iboende ved det individet å gjøre.

Jeg var og er et offer, men jeg skal ikke fortsette å være det resten av mitt liv.

Vold blir vane

I voldelige forhold flytter man grensene sine litt etter litt. Volden sniker seg inn og grensene flyttes. Man merker det nesten ikke.

Jeg husker fortsatt den første gangen. Han hadde uten at jeg var klar over det, lest dagbøkene mine, brutt inn i min innerste grind. Jeg var gravid og satt i bilen, og jeg måtte vurdere om det var tryggest for meg og den bitte lille babyen å sitte stille eller å hoppe ut i full fart.

Da vi overlevde – ved å bli sittende – tenkte at jeg måtte komme meg ut av dette forholdet med én gang. Jeg visste jo at jeg ikke kunne være sammen med en mann som satte mitt og mitt barns liv i fare.

Det var han som forlot meg for godt – han ville ikke være med «en hore» som meg

Men jeg kom meg ikke ut den gangen. Heller ikke neste gang, eller den neste eller gangen etter det.

I gjennomsnitt bruker kvinner syv år for å komme seg ut av slike forhold, hørte jeg i en podkast. Selv sluttet jeg bare å telle. Dessuten kom jeg meg aldri ut som en aktør og et subjekt i mitt eget liv. Det var han som forlot meg for godt – han ville ikke være med «en hore» som meg.

Han brukte de forferdeligste navnene på og betegnelsene om meg når han ble sint. De var groteske og knyttet til min seksualitet. Det er merkelig hvordan man venner seg til alt. Ordene var så stygge og slemme at jeg aldri hadde hørt noen å bruke dem før, men nå er de blitt en del av mitt vokabular.

«Hvorfor dro du ikke?»

Det er en myte at voldsutsatte kvinner er ressurssvake eller «spesielle».

Man kan bli fanget uten å forstå hva som skjer, fordi det skjer så gradvis – og fordi man ikke har tidligere erfaring med slikt. Mange spør hvorfor man ikke bare drar, men når man blir brutt ned, mister man motstandskraften.

Som gravid og som nybakt mor har man ekstra lite krefter. Jeg var redd jeg ikke ville klare meg uten ham. Det er heller ikke lett å forstå at man blir utsatt for manipulering. Når man blir degradert og snakket nedsettende til i lang tid, blir det en del av selvforståelsen. Bland inn «gaslighting», en slags subtil hjernevasking, og det blir lett å miste seg selv og tro at en selv er problemet, årsaken til at den andre er slem.

Når volden inntraff, var det min skyld. Han hadde aldri vært sånn og brukt slike ord, hvis ikke jeg hadde vært et ludder.

Det er også en hormonell side i dette. Hjernen min motarbeidet meg. Når relasjonen er ustabil og krevende, skilles det ut mer oksytocin og dopamin. De forsterker følelsen av forelskelse og avhengighet. Han var jo ikke stygg og grenseløs hele tiden. Han var snill og god hver gang han kom tilbake. Det var bare at «slagene» var helt hinsides.

Ressurssterk og sårbar

«Hun var en belest ung kvinne med sterke meninger», sto det om «Bente». Likevel var hun ikke i stand til å gå. Tvert imot, hun tryglet om at han måtte bli.

Slik var det med meg også. Hvis folk hadde visst, hadde de aldri trodd det om meg – at jeg kunne la meg bli tråkket på. For alle andre var jeg den sterkeste av de sterke. Det var ingen som køddet med meg, liksom. Men man blir så liten i slike forhold. Hver gang han gikk, gråt jeg og tryglet ham om å bli. Men jo mer sårbar og needy jeg var, dess mer grenseløs ble han.

Jeg er fortsatt ressurssterk, men alle trenger vi varme, trygghet og omsorg

«Men han slo aldri», sa «Bente». «Dessverre.» For da hadde det vært lettere for andre å se hva som skjedde. Slik tenkte jeg også.

Min jobb nå er å finne tilbake til meg selv og til adekvate grenser. I mitt neste forhold vil ikke røde flagg lenger være røde flagg, men dealbreakers. Jeg skulle selvsagt ha gått etter den bilturen. Men det vet jeg først nå – og det vet jeg neste gang.

Jeg håper at det aldri blir en neste gang.

Og ja, jeg er fortsatt ressurssterk, men alle trenger vi varme, trygghet og omsorg.

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Partnervold
  2. Psykisk helse