Rusreformens nye eksperter
Mange mener at etnisk norske og middelaldrende menn med en tidligere historie med tungt misbruk har spilt en for stor rolle
Vårens debatt om regjeringens rusreform toppet seg på Arbeiderpartiets landsmøte. Det avviste til slutt regjeringens forslag om avkriminalisering av bruk av illegale stoffer. Da røk flertallet i Stortinget. Senterpartiet og Fremskrittspartiet er også motstandere av forslaget.
Derimot er domstolene i ferd med å redusere strafferammene for mildere narkotikalovbrudd, ut fra premisset om at «lovgivers syn har endret seg». Den erfarne advokaten Halvard Helle hevder at «domstolene nå rydder opp i rotet til politikerne».
Demokratisering av ekspertise
Selv om rusreformen ikke fikk flertall, er det altså liten tvil om at narkotikapolitikken legges om. Hvorfor kom den på vår politiske dagsorden?
Som del av den store PROMENTA-satsingen ved Universitetet i Oslo studerer vi dette. Mønstrene begynner å avtegne seg. De er basert på inngående intervjuer med en rekke aktører i det ruspolitiske feltet.
Hovedfunnet er at en ny type eksperter fikk en fremskutt plass i den ruspolitiske debatten. Deres viktigste kompetanse er egne erfaringer med rus. De er knyttet til de såkalte brukerorganisasjonene. De største av dem støttet regjeringens forslag om avkriminalisering.
En har sett det samme på andre samfunnsfelt, ikke minst innen helse og medisin. Pasienters perspektiver er blitt viktigere. Det hele er del av en bredere politisk mobilisering, hvor man utfordrer ideer om hva «ekspertise» er og om hvem som kan kalle seg «ekspert».
I den norske debatten var det særlig helseminister Bent Høie (H) som åpnet opp for brukerperspektivene. Arild Knutsen leder brukerorganisasjonen Foreningen Human Narkotikapolitikk. På et møte i FNs narkotikakommisjon i mars 2020 holdt han et innlegg om avkriminalisering.
I en replikk sa Bent Høie at de to hadde diskutert temaet i tyve år, før han konkluderte: «You had right, I had wrong». Salen svarte med stormende applaus.
Stigma og tung rus
Men vår studie viser at det er krevende å etablere en troverdig posisjon som bruker og ekspert. Et avgjørende kriterium er selv å ha hatt alvorlige rusproblemer. Mye forskning viser at personer med rusproblemer gjerne toner ned problemene sine og normaliserer bruken.
I vårt materiale ser vi den motsatte tendens. Mange av brukerne vektla en livshistorie med ødeleggende rusproblemer og tilhørende stigma, særlig basert på bruk av heroin og amfetamin. Enkelte synlige aktører ble utsatt for kritikk fordi de i realiteten ikke hadde hatt «alvorlige nok» problemer.
Dersom bruken lå for langt tilbake i tid, eller for eksempel «bare» hadde innebåret mye alkohol i kombinasjon med bruk av beroligende midler (såkalte benzodiazepiner), ble det hevdet at det ikke holdt. Det kvalifiserte ikke til å være «brukerekspert».
Erfaring som pasient
Egne erfaringer med tung rus, sosial marginalitet og stigma synes altså å være avgjørende for å oppnå troverdighet og autoritet som ekspert. Men erfaringen må formuleres på en slik måte at den blir nyttig for helsevesenet.
En av de sentrale brukerne sa: «Vi er rett og slett pasientorganisasjoner. Derfor får vi penger». I denne rollen var ikke smerte eller opplevd stigma tilstrekkelig, selv om slike erfaringer ga økt tyngde til argumentene.
Det viktigste var å kunne formulere noe nyttig om behovene pasientgruppen har, og hva som kan antas å virke, slik at behandlingsapparatet skal fungere bedre.
Men samtidig fikk brukerne en plattform for ruspolitisk påvirkning. Alle hadde vektlagt at dagens kriminalisering fungerer destruktivt i behandling og rehabilitering. Rollen som pasient åpnet for et bredere politisk engasjement.
Skjev representasjon
Alle vi snakket med, beskrev hvordan brukerne hadde brakt ny og viktig kunnskap til feltet. De fungerer ikke bare symbolsk, de har fått reell betydning, og de møtes med respekt. Likevel pekte flere på problemer, særlig knyttet til manglende representativitet.
Det ble pekt på at det var for få kvinner her. Dessuten at de som bruker cannabis «rekreerende», uten å ha store problemer, eller brukere av psykedeliske stoffer (som LSD), er blitt holdt utenfor den politiske prosessen.
Blir de opplevd som «gangstere» snarere enn «pasienter»?
Etnisk norske og middelaldrende menn med en tidligere historie med tungt misbruk har spilt en for stor rolle, mente flere. Hva med unge med minoritetsetnisk bakgrunn, som kanskje er involvert i hasjsalg på gaten i Oslo? Blir de opplevd som «gangstere» snarere enn «pasienter»?
Mange av dem har åpenbart rusproblemer. Holdes de utenfor den politiske prosessen fordi de har en stil og et språk som kan tenkes å vekke motvilje? Flere av dem vi intervjuet, mente det.
Eksperter med bredere erfaringer?
Det er ingen tvil om at de nye ekspertene har bidratt til at narkotikapolitikken kom på den politiske dagsorden. Men rollen som troverdig ekspert synes å gå gjennom et narrativ hvor tung rus, kriminalitet, kanskje prostitusjon, smerte og stigma vektlegges.
Kanskje for sterkt? Kanskje kan det også for noen ha kostnader å eksponere slike traumatiske erfaringer?
Dessuten står en overfor en demokratisk utfordring: Regjeringens forslag strandet fordi et flertall i Stortinget ikke ønsket å avkriminalisere for andre enn «de tunge brukerne».
Kritikerne bekymret seg særlig for de unge. Kanskje bør en synliggjøre hvordan den strafferettsbaserte narkotikapolitikken har hatt konsekvenser for mye bredere brukergrupper, også blant de yngste?
Stemmer det, som det ble hevdet, at et møte med politiet i ung alder vil virke forebyggende? Mye forskning peker i en annen retning. Kanskje er mer representative «brukereksperter» et nødvendig skritt for at en ny reform skal få flertall i Stortinget?
