Kronikk

Spørsmålet ingen stiller, er hvordan vi ønsker å dø

  • Carsten Jensen
    Carsten Jensen
    Forfatter
Ønsker vi å dø midt i en sivilisasjon som ennå står oppreist, med et realistisk håp om å vare i enda noen generasjoner? Eller ønsker vi å dø på flukt i et nytt villnis som vi med vår fatale handlingslammelse har vært med på å skape? spør Carsten Jensen.

Politikerne ser ikke at i de akselererende klimaendringenes epoke vil vekstsamfunnet bli knust under naturens ustoppelige kraft.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Klimatoppmøtet Cop1 ble avholdt i Berlin i 1995. Nå har vi nettopp avholdt Cop26. Halvparten av all CO₂ som er sluppet ut i atmosfæren i menneskehetens historie, stammer fra de mellomliggende årene. Og det har skjedd til et akkompagnement av stadige, beroligende forsikringer om at nå har vi orden på det, nå forplikter vi oss, nå stopper det.

USAs president Joe Biden sovnet på toppmøtets første dag. En uke senere dukket Barack Obama opp og var stjernen. Mannen som i sin presidenttid handlet for sent og gjorde for lite. Det er bare tre år siden han på et møte i Houston ifølge Bill McKibben i The New Yorker skrøt av at «olje- og gassproduksjonen steg hvert år jeg var president».

Verten for toppmøtet, den britiske statsministeren Boris Johnson, som i mange år var en markant klimaskeptiker, uttalte på en lynvisitt at klimaforandringene var like livsfarlig spennende som en James Bond-film. «No Time to Die» heter den siste Bond-filmen, og det lyder jo oppmuntrende. Men Johnson overser at den britiske etterretningsagenten dør i filmen. Johnson er en like inkompetent filmkjenner som klimakjenner.

Skam

Da det katastrofale toppmøtet Cop15 ble avholdt i København i 2009, sammenlignet jeg i et essay i Dagbladet Information klimakonferansen med den britiske statsministeren Neville Chamberlains fatale møte med Adolf Hitler i München i 1938. Et møte Chamberlain kort tid før utbruddet av andre verdenskrig forlot med de ordene som siden er blitt inkarnasjonen av politisk ønsketenkning og inkompetanse: «Fred i vår tid.» Hvert eneste klimatoppmøte siden Cop15 har minnet om møtet i München.

Og ja, verdens mektige mobiliserer skam. I 2020 ble det gitt over 5 billioner dollar i subsidier, eller 11 millioner dollar i minuttet. Men til hva? Den fossile brenselsindustrien trengte dem, slik at den med sin gass- og oljeproduksjon kan fortsette med å ødelegge planetens livsbetingelser.

Verdens mektige mobiliserer skam

I Glasgow var det begeistrede reaksjoner på løftet om å begrense metangassutslippet, som med tanke på CO₂ er 84 ganger sterkere enn olje og gass.

Men hvordan skal det skje? Var det noen som nevnte ordet vegetar og nødvendigheten av å slakte ned planetens milliardstore kvegbestand hvis tarmutladninger er en av de vesentligste produsentene av metangass?

Eller hva med den tinende permafrosten i bakken i Sibir, som nå slipper uhyrlige mengder av metangass ut i atmosfæren? Hva skal få metangassen til å forbli nedfrosset i tundraens raskt voksende sump av myr? Skal vi bombardere Sibir med isbiter?

Klodens største land

23 land lover å stanse brenning av kull. Men deres kullforbruk utgjør bare 13 prosent av verdensforbruket. Den fossile brenselsindustrien hadde 500 lobbyister på klimatoppmøtet, en delegasjon større enn noe lands.

Den fossile brenselsindustrien er et land – klodens største, mest aggressive og destruktive hva angår å ødelegge vår felles fremtid. Vi er nødt til å tegne vårt geopolitiske kart på nytt og gi den fossile brenselsindustrien samme status som en totalitær supermakt.

Washington Post har denne uken avdekket det omfattende falskneriet som finner sted med de årlige rapportene om CO₂-utslipp. Mange land rapporterer ikke sine faktiske utslipp.

Det blir anslått at opp mot en fjerdedel ikke blir innberettet, i verste fall helt opp til 13 milliarder tonn årlig. Det tilsvarer hele den kinesiske andelen, 23 prosent av klodens samlede CO₂-utslipp. Internasjonal fly- og containertrafikk rapporteres ikke av noen, siden intet land vil ta på seg ansvaret.

Først i 2030 kan vi håpe på tall som er sånn noenlunde korrekte. Det betyr at forskerne famler i blinde når de prøver å forutsi den kommende utviklingen med et bare nødtørftig dekkende datagrunnlag. Det kan være en del av årsaken til at issmeltingen i Arktis ligger 30 år foran prognosene.

Vi er nødt til å tegne vårt geopolitiske kart på nytt og gi den fossile brenselsindustrien samme status som en totalitær supermakt

Hvem er farligst?

Greta Thunberg er «inne på en litt farlig vei», sier den norske klima- og miljøministeren Espen Barth Eide (Ap). Han er en skamløs representant for den nyvalgte regjeringen som ignorerer de klimapolitiske imperativene og svikter alt ansvar når det gjelder å bremse utvinningen av fossile brenselsstoffer i Nordsjøen.

Thunberg sprer «frykt og håpløshet», fortsetter klimaministeren. Det er «bare et lite skritt fra å være en oppfordring til sivil ulydighet».

Nei, Espen Barth Eide, Thunberg er ikke et lite skritt fra å anbefale sivil ulydighet. Hun er en levendegjøring av sivil ulydighet. Og i sin spinkle skikkelse rommer hun mer håp for menneskeheten enn et helt toppmøte i Glasgow og en endeløs parade av klimaministre. Hvem er farligst, den som bidrar til CO₂-utslippene, eller den som udiplomatisk sier sannheten?

Konfrontert med de problemene planeten står overfor, er Greta Thunberg knapt annet enn en lavmælt, beskjeden stemme, en hvisking i en mørklagt kjeller med en kjellerlem mektige menn drømmer om å forsegle.

Historien vil ikke dømme Greta Thunberg, men menn som Espen Barth Eide. Det er et optimistisk utsagn. For hvem sier at vi om 100 år overhodet har noen til å registrere historien vår? Kanskje vil det ikke være arkivene historikerne graver i på den tiden. Men i jorden for å finne noe spiselig.

Hvem er farligst, den som bidrar til CO₂-utslippene, eller den som udiplomatisk sier sannheten?

Tilbake til normaliteten

Nettopp nå når pandemien synes å ebbe ut i den vestlige delen av verden, snakkes det mye om å vende tilbake til normaliteten. De gode gamle dagene eksisterte sist gang i februar 2020. Livet vårt har vært satt på pause. Nå kan vi ta det opp igjen. Du kan ikke bade i den samme elven to ganger, sa den greske filosofen Heraklit. Men løftet om å vende tilbake til normaliteten sier at det kan vi så visst.

Den norske sosiologen Linn Stalsberg har i sin siste bok «Etter pandemien» skrevet klokt om forskjellige normaliteter: den vi trenger å vende tilbake til, og den vi absolutt ikke må vende tilbake til, hvis vi vil ha en fremtid på planeten.

Det er den private normaliteten vi har bruk for, kontinuiteten i livet vårt – arbeid, skole, vennskap, kjærlighet. Alt det pandemien i første, andre og tredje bølge satte på pause igjen og igjen, og som vi måtte søke digitale erstatninger for i en zoom som signalerer intimitet, men mest er distanse.

Og så er det den forbannede normaliteten som vi ikke skal vende tilbake til, den nyliberalismen som i de siste 50 årene uhemmet har sluppet markedskreftene løs på planeten i en destruktiv produksjons- og forbruksorgie med fossilt brensel som drivkraft.

Fordi den installerte seg som den nye normaliteten med sitt oppgjør med alle statlige reguleringer, har nyliberalismen ikke bare forårsaket uopprettelige ødeleggelser på klima og dyre- og planteliv, den har på samme måte utarmet det indre livet vårt og brutt ned en fellesskapsfølelse som et samfunn ikke kan leve uten.

Oppgjør med nyliberalismen og kapitalismen

Fraværet av fellesskapsfølelse er den egentlige årsaken til at pandemien kunne bli en slik katastrofe i USA. Og mange, blant annet den britiske økonomen Adam Tooze i sin nye bok «Shutdown. How Covid Shook the World’s Economy», sier at pandemien er en gravskrift over nyliberalismen. Markedskreftene alene er ute av stand til å løse en pandemi. Her er det bruk for den utskjelte statlige intervensjonen.

Men hvorfor fortsetter politikerne da å tro at det ligger en dyp appell i løftet om å vende tilbake til normaliteten? De fleste politikere, uansett om de står til høyre eller venstre, makter ikke å tenke ut over den nyliberalismen som har vært den herskende doktrinen i de siste 40 årene.

De anser markedsøkonomien for å være en naturtilstand, og i sin fantasiløshet er de overbevist om at privatisering er den eneste måten å organisere et samfunn på. Derfor ser de ikke at i de akselererende klimaendringenes epoke vil vekstsamfunnet bli knust under naturens ustoppelige kraft.

Spørsmålet ingen stiller, er hvordan vi ønsker å dø. Det er blitt tidens aller viktigste spørsmål. Ønsker vi å dø midt i en sivilisasjon som ennå står oppreist, med et realistisk håp om å vare i enda noen generasjoner, eller ønsker vi å dø på flukt i et nytt villnis som vi med vår fatale handlingslammelse har vært med på å skape?

Pandemiens etterspill, hvis vi da overhodet fortsatt står i etterspillet, er blandet. Den plutselige bevisstheten om våre enorme handlingsmuligheter kjemper mot lengselen etter business as usual, de herskende tanker kjemper mot de tanker som ennå ikke er tenkt, et etablert ordforråd mot ord vi fortsatt ikke har funnet.

Vi må ta et oppgjør med den påståtte realismen som hevder at vi ikke kan stille opp noe mot kapitalismens diktatoriske krav om evig vekst. For ordet vekst er i dag synonymt med økte CO₂-utslipp. Men den realismen som minner oss om at vi er en selvkorrigerende art, ikke uforbederlige, men i stand til å forandre oss, den må vi slutte oss til.

Den ønsketenkningen som hevder at vi kan vende tilbake til normaliteten eller de gode, gamle dagene, må vi forkaste. Men den ønsketenkningen som hevder at vi kan skape et nytt forhold mellom menneske og natur, hvor vi ikke ser oss som naturens herrer, men som dens elever, den skal vi slutte oss til.

Vi må snu opp ned på begrepene realisme og ønsketenkning, befri realismen vår for begrensningene og ønsketenkningen for nostalgien.

Avmakt

Vi lever i individualismens gullalder, mener vi selv. Vi feirer personligheten vår i klesvalg, ferier, partnere, ambisiøse karriereplaner, valg av barneoppdragelse. Verden er et storslått speil for vår unike personlighet. Men likevel føler hver eneste én av oss, også de mest suksessrike, en avgrunnsdyp avmakt hva angår verdens skjebne.

Det kan godt tenkes at vi hver for oss yter vårt bidrag, spiser mindre kjøtt, sorterer avfallet vårt, sykler mer og flyr mindre. Og likevel ser vi CO₂-utslippet stige år for år og vet at en nedtelling er i gang.

Det er ikke slik at vi fortrenger vår viten om klimaforandringene, men vår egen avmakt, denne nedverdigende følelsen av ikke å telle i det store regnskapet, kan vi ikke leve med.

For avmakt bryter ned personligheten, derfor retter vi i stedet energien mot vårt eget privatliv, når vi altså ikke kan forme det felles livet.

Det finnes et spørsmål vi aldri tillater oss i individualismens gullalder: Hva er en individualisme som har gitt opp fellesskapet og de store utfordringene?

Omsorg for hverandre

Motsetningen til vekstsamfunnet er ikke et puritansk mangelsamfunn, men et fellesskap hvor godene fordeles mer likelig og vi hinsides konkurransesamfunnets avstumpede relasjoner finner tilbake til hverandre som mennesker som har noe å gi.

Når det gjelder gavmildhet og omsorg, har vi vært puritanere i mange tiår. Nå skal vi til å leve i et nytt overflodssamfunn – med overflod av menneskelig omsorg og ansvarsfølelse for det som er felles.

Det er svært viktig at de forandringene i levevis og produksjonsmåte som pandemien bebudet, ikke blir forbundet med avkall og avskjed. De skal i stedet forbindes med et rikere liv hvor vi tør å leve og drømme stort, og hvor livskvalitet ikke er forbundet med forbrukets bobletilværelse, men med omsorg mellom mennesker.

Vi skal ikke bare produsere bæredyktig. Vi skal også hjelpe hverandre med å bli følelsesmessig bæredyktige slik at frustrasjonens og angstens CO₂-utslipp ikke ødelegger det vi er i ferd med å bygge opp.

Nå skal vi til å leve i et nytt overflodssamfunn – med overflod av menneskelig omsorg og ansvarsfølelse for det som er felles

Det eksistensielle spørsmålet «hvem er jeg», som normalt stilles av kunsten eller religionen eller av den enkelte i en ensom, rugende stund, blir plutselig et spørsmål som må stilles på menneskehetens vegne.

Og for en art som smykker seg med den kanskje illusoriske, kanskje sanne forestillingen at den besitter viljens frihet, kan spørsmålet ikke skilles fra et spørsmål med enda mer vidtrekkende og dramatiske konsekvenser: Hvem vil vi være?

Jeg møter en ung mann, Kristoffer på 20 år, som har reist til Berlin for å kjempe med aktivistgruppene Extinction Rebellion og Ende Gelände. Han har skapt et kor som med tre- og firestemmig sang går med i demonstrasjonene. «Mitt hjertebarn», kaller han koret. På tre måneder har han samlet 50 mennesker. Om et par måneder regner han med at de er 100. Når de går sammen på gaten, er alle uenigheter og språklige barrierer borte, for i sangen er det en invitasjon til alle.

«Slik ser jeg revolusjonen», sier han til meg, «som et musikkstykke.»

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.

Les mer om

  1. Klima
  2. Greta Thunberg
  3. Espen Barth Eide
  4. Oljeproduksjon
  5. Utslipp