Kronikk

Statoil har større tro på mirakler enn på fornybar energi | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk, spaltist og forfatter

At Statoil bygger strategien sin på Parisavtalen, er ikke tåkeprat. De tar feil, men ordene har innhold, skriver Bjørn Stærk. Bildet viser Statoils Sleipner-felt. Olav Olsen

Det er antagelig umulig for en organisasjon av Statoils størrelse å se for seg en verden som ikke lenger trenger dem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg skrev nylig at norsk olje kan bli ulønnsom i en verden som når togradersmålet. En leser påpekte at tallene i rapporten jeg viste til, fra 2016, allerede er utdaterte.

Statoil hevder at de har kuttet kostnadene sine så mye at de nye oljefeltene deres nå klarer seg fint med dagens oljepris.
Man kan lure på hvorfor de ikke kuttet kostnadene før, men jeg har ingen rett til å dømme.

Alle som bor i Norge nyter godt av grunnrenten på sokkelen. Desto færre ledd det er mellom oss og oljeplattformen, desto høyere er champagnefaktoren. Statoil er bare nærmere grunnrenten enn alle andre.

Dermed har de kunnet sløse bort hundrevis av milliarder på mislykkede utenlandsprosjekter og gjort sin norske produksjon avhengig av høy oljepris. Så sank prisen, og champagnekranen måtte skrus igjen litt.

Statoils bærekraft

Dette hjelper lite. Hvis Statoil kan kutte kostnader, kan andre gjøre det samme. En verden som faser ut olje og gass har bare plass til den billigste oljen, som vi allerede har hentet. 1990- og 2000-tallet var gullalderen for billig norsk olje. Nå går vi hardere tider i møte.

Men det er feil å tro at Statoil kjører blindt inn i fremtiden uten å tenke på klimapolitikk. I Debatten på NRK 27. april stilte de opp med en egen bærekraftsdirektør, som fortalte at de nå bygger strategien sin på Parisavtalen.

Når Regjeringen snakker om sine ambisiøse klimamål for 2030, er det tåkeprat. De bruker ord som betyr noe annet enn du tror. Men at Statoil bygger strategien sin på Parisavtalen, er ikke tåkeprat. De tar feil, men ordene har innhold.

Verdens energifremtid

I 2016 ga Statoil ut en rapport om bærekraft som viser hvordan de omstiller seg til en fremtid med en aggressiv klimapolitikk. De regner inn fremtidige karbonavgifter når de vurderer lønnsomhet. De jobber med karbonfangst og er i ferd med å bygge nesten 1 GW offshore vindkraft.

De ga også ut en rapport om verdens energifremtid. Der ser de for seg tre scenarier om hvordan det kan gå frem mot 2040. I det pessimistiske scenariet gjør alle land som de vil, uten å tenke på klimaet. I mellomscenariet oppnår vi målene vi allerede har satt, men ikke mer.
I det optimistiske scenariet satser verden tungt på kutt av klimagassutslipp. Kun i dette scenariet klarer verden å nå togradersmålet.

Det vil selvsagt være etterspørsel etter norsk olje og gass i de to første scenariene. Men Statoil mener det vil være det også i det optimistiske scenariet. Det er derfor de leter etter mer, skriver de: Fordi verden trenger den uansett hvordan det går.

Fortsatt bruk for gass

Statoil er ikke alene om å tro dette. Flere har skrevet rapporter med samme konklusjon. Når norske politikere og kommentatorer jevnlig slår fast at «verden vil ha bruk for norsk olje og gass i mange tiår fremover», er det rapporter som denne de har det fra.

La oss se nærmere på Statoils optimistiske scenario. I denne fortellingen bruker verden bare litt mer energi i 2040 enn i dag, men vi bruker den mer effektivt. Bruken av kull har falt kraftig. Sol- og vindkraft dekker 15 prosent av verdens totale energibehov, og kjernekraft dekker 11 prosent.

I Statoils optimistiske scenario har bruken av kull falt kraftig i 2040. Stein Bjørge

Men kull, olje og gass vil fortsatt dekke 57 prosent av verdens energibehov i 2040, ned fra 81 prosent i dag. Etterspørselen etter gass vil være omtrent den samme som i dag.

Dette er gode nyheter for norsk olje og gass.

Global karbonavgift

Men før vi åpner champagnekranen bør vi se på Statoils forutsetninger. Scenarier er ikke spådommer, men fortellinger, litt som science fiction. Science fiction krever at vi tar forutsetninger, så som at romskip kan reise fortere enn lysets hastighet.

Statoil forutsetter at verden i 2025 innfører en global karbonavgift. Økonomer mener at en karbonavgift ville vært en fin måte å løse klimaproblemet på, hvis det var mulig. Alle som bidrar til klimagassutslipp påfører andre en skade. En høy karbonavgift tvinger deg til å betale for skaden, og da vil du heller velge klimavennlige alternativer.

Pengene kan gått rett tilbake til innbyggerne. Så kan politikerne lene seg tilbake mens markedet løser hele problemet. En vakker idé. De fleste er også enige om at den er totalt urealistisk. Det skal et politisk mirakel til for at verden skal innføre en høy nok avgift, og et byråkratisk mirakel for å kreve den inn.

Men i Statoils fortelling har vi løst dette allerede om åtte år.

Karbonfangst

Statoil forutsetter også at verden innfører karbonfangst i stor skala fra 2020-tallet av, det vil si at kraftverk fanger CO₂ og lagrer den på et trygt sted. I dag blir under 40 millioner tonn CO₂ fanget hvert år. I 2040 sier Statoil at det blir fanget 1,2 milliard tonn CO₂.

  • Statoil: Slik kan verden nå energimålene

Statoil er forsiktige sammenlignet med andre analytikere. IEA ser for seg 5 milliarder tonn karbonfangst i 2040 i et lignende scenario.

Men selv i Statoils scenario må vi fange karbon tilsvarende 50 millioner tonn CO₂ hvert år fra nå av og til 2040, altså mer enn det finnes i hele verden i dag. Verden har drømt om karbonfangst i flere tiår. Det ville løst mye av klimaproblemet hvis vi fikk det til. Men det er fremdeles dyrt og vanskelig.

Sol og vind

Mange mener nå at karbonfangst i stor skala vil bli så dyrt at vi like gjerne kan bruke fornybar energi i stedet. Ikke Statoil. De ser for seg at sol- og vindkraft bare dekker 15 prosent av verdens totale energibehov i 2040, opp fra 1 prosent i dag.

Produksjonen av vindkraft har vokst med 10–30 prosent hvert år siden 2009. Terje H.T. Andersen

15 prosent høres mye ut, men produksjonen av solkraft har vokst med 30–90 prosent hvert år siden 2009. Vind har vokst med 10–30 prosent. For at sol og vind skal vokse til 15 prosent innen 2040, holder det med en årlig vekst på under 9 prosent. Produksjonen i 2040 vil da øke bare fire ganger så mye som den økte i 2015.

Prisen på sol og vind har falt kraftig de siste årene. Bransjen er i startgropen av en revolusjon. Sol og vind er den ideelle energikilden: Ren, billig og kjapp å bygge. Til sammenligning blir kjernekraft stadig dyrere, tar flere tiår å bygge og skremmer naboene.

Men Statoil tror veksten til sol og vind vil bremse.

Strømnettene må omdesignes

Forklaringen kan være at de tror det ikke er plass til mer i strømnettet. Og det stemmer at strømnettet får problemer når det fylles opp av uforutsigbare kraftkilder.

I Statoils scenario utgjør sol og vind 15 prosent av all energibruk, men hele 39 prosent av elektrisiteten vår. Når andelen sol og vind kommer opp mot 40–50 prosent, må strømnettene omdesignes, blant annet ved å bruke batterier og teknologier som justerer etterspørselen.

Når andelen sol- og vindkraft kommer opp mot 40–50 prosent, må strømnettene omdesignes. Markel Redondo

Pessimistene tror at det blir vanskelig å krysse denne grensen. De trodde riktignok også at 20 prosent ville bli et problem, men der er flere land allerede. Optimistene tror at vi med teknologi vi allerede har, kan bygge strømnett hvor 50–80 prosent av kraften er fornybar.

Den store debatten blant mange energieksperter handler ikke om vi kan passere 40 prosent, men om det er mulig og lurt å sikte mot 100 prosent fornybar energi.

Togradersmålet

Statoil velger fornybarpessimistenes side. De har ikke engang sett på hva som skjer hvis optimistene får rett.

Men den viktigste forutsetningen deres ligger gjemt mellom linjene: Statoil mener det er bra nok med 50 prosent sannsynlighet for å nå togradersmålet. Teknisk Ukeblad forklarer i en artikkel om energiscenarier hvorfor dette er viktig. 50 prosent sannsynlighet for en temperaturøkning på to grader gir oss et større karbonbudsjett enn 66 prosent sannsynlighet, som igjen gir oss et mye større budsjett enn 66 prosent sannsynlighet for 1,5 grad.

Dermed blir det mye lettere å finne plass til norsk olje.
Statoil begrunner ikke hvorfor 50 prosent er bra nok. Det er ikke bra nok ellers i livet. Hvis Statoil sa seg fornøyd med at det er 50 prosent sannsynlighet for at de går konkurs, ville aksjonærene lynsjet dem.

Lyver til seg selv

Alle energiscenarier har forutsetninger. Statoils er ikke verre enn andres, og de gjør mer enn mange andre oljeselskaper for å omstille seg.
Men når det er hipp som happ om det går bra i det mest optimistiske scenariet deres, og de har større tro på karbonavgifter og karbonfangst enn på sol og vind, og de kaller dette å tilpasse seg Parisavtalen, så lyver de.

Jeg tror ikke de lyver til oss, men til seg selv. Det er antagelig umulig for en organisasjon av Statoils størrelse å se for seg en verden som ikke lenger trenger dem.

Lese mer? Her er noen forslag:

Les mer om

  1. Olesklode
  2. Equinor
  3. Parisavtalen
  4. Fornybar energi
  5. Klimapolitikk

Olesklode

  1. VERDEN

    Historisk høyt nivå av CO2 i atmosfæren

  2. VERDEN

    Kutt holder ikke lenger. Vi må suge CO₂ ut av atmosfæren

  3. VITEN

    Vet du hvorfor øyenstikkeren sjelden går på kino?

  4. VITEN

    Svensk ulv tok livet av flest sauer i Norge i fjor

  5. VITEN

    Unike norske naturbilder til topps i fotokonkurranse

  6. VITEN

    Verden deles i to: De som hater og de som elsker kull