Kronikk

Sentrumspopulisten tilbyr litt likhet og litt frihet | Ingeborg Misje

  • Ingeborg Misje, mastergradsstudent i fransk politikk, UiO

Macrons bevegelse skal representere fremskritt og modernitet, men progressiviteten han beskriver er i realiteten en opprettholdelse av status quo pakket inn i et yngre og freshere innpakningspapir, skriver Ingeborg Misje. BENOIT TESSIER / Reuters / NTB scanpix

Emmanuel Macrons systemkritikk grenser mot populisme og kan virke splittende i kampen mot Marine Le Pen i andre valgrunde.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Marine Le Pen overtok ledervervet i partiet Front National etter sin far i 2011, og har siden den gang markert seg som en av Europas mest fremtredende høyrepopulistiske politikere. Hennes retorikk baserer seg i stor grad på skillet mellom eliten og folket. Mens eliten støtter EU og tillater innvandring og islamisering av Frankrike, presenterer Le Pen seg som en tjener for det franske folk. Hun skal beskytte Frankrike fra en elite som bare handler ut ifra egeninteresse og som derfor fører landet ut i sosial uro, arbeidsledighet og terrorisme.

Nytt ansikt, nye handlemåter

Skillet mellom eliten og folket er mye brukt av populistiske partier, og representerer en kritikk mot det etablerte, politiske systemet. Le Pen er imidlertid ikke alene om sin systemkritikk i dette presidentvalget. Emmanuel Macron har også vært tydelig i sin kritikk av den stivnede makteliten i Paris.

Til tross for sin bakgrunn som finansmann og tidligere økonomiminister presiserer han at han aldri tidligere har vært folkevalgt og at han har opplevd «det virkelige liv».

Som uavhengig kandidat uten tilknytning til de tradisjonelle partiene ønsker han å vise at han ikke står i gjeld til noen, og at han derfor er fri til å velge det som er best for det franske folk.

Macron har markert sin uavhengighet overfor erfarne politikere flere ganger. Da tidligere statsminister Manuel Valls erklærte sin støtte, åpnet Macron på ingen måte døren for et samarbeid med den innflytelsesrike sosialisten, men garanterte heller for «nye ansikt og nye handlemåter» i en eventuell regjering.

En Marche! skal være en «politisk kraft som overskrider politiske skillelinjer», en bevegelse som tilhører hverken høyre eller venstresiden.

Denne viljen til nytenkning tydeliggjøres også i hans løfter for En Marche! i nasjonalforsamlingen, som franskmennene skal velge 11. og 18. juni 2017. Her skal femti prosent av kandidatene som blir valgt ut til å stå på En Marche! sin liste, aldri ha stilt til valg tidligere.

Bevegelsen En Marche! er utradisjonell også på andre måter: Medlemskap er gratis og kan skje uavhengig av hvorvidt du tilhører andre politiske partier.

En Marche! skal være en «politisk kraft som overskrider politiske skillelinjer», en bevegelse som tilhører hverken høyre eller venstresiden.

Populisten Macron

Mens høyre og venstresiden, i Frankrike som ellers i Europa, kritiseres for å føre samme politikk, er Macron altså helt åpen om at han etter eget utsagn velger «litt frihet og litt likhet», altså at han har satt sammen sitt program ved å hente litt fra venstresiden og litt fra høyresiden. Denne sammenrøringen av politisk innhold er en annen årsak til at han blir kritisert for populisme. For hva annet er det igjen av politikken når den tømmes for ideologi?
Kritikere retter flere anklager mot Macron: Han drev for eksempel valgkamp i over et halvt år uten et egentlig politisk program.

Bevegelsen En Marche! var sentrert rundt Macrons vitalitet, retoriske ferdigheter og medievennlige fremtoning, men hadde ikke noen grunnleggende politiske standpunkter.

Selv i dag er Macrons personlighet hans egentlige politiske program, det er mennesket Macron som skal møte og forstå det franske folk. En Marche! har dermed ikke hatt behov for et partisystem: Macron skal kunne representere folket alene.

Frankrikes redning

Denne retorikken kan minne om Le Pen, som også tegner et bilde av seg selv som Frankrikes redning. Den type glorifiserte personifisering er et av populismens kjennetegn og kan ofte ha en splittende effekt.

Uten en ideologi eller et politisk parti blir Macrons prosjekt et alt-eller-ingenting: Man er enten med ham eller mot ham, det er ikke mulig bare å være uenig.

Denne dynamikken kan komme til å dytte mange franskmenn over i Le Pens leir, mens en presidentkandidat fra et etablert parti ville kunne ha representert kontinuitet og en større politisk tradisjon.

Macron representer eliten Le Pen demoniserer, mens Le Pen er den konservative Macron kritiserer.

Macron tegner opp en politisk skillelinje som er totalt forskjellig fra Le Pens eliten/folket, nemlig skillet mellom progressive og konservative. Likevel er denne oss/dem – tenkningen en del av den populistiske verktøykassen. Macrons program bygger på ideen om endring og bevegelse, noe som blant annet vises i navnet En Marche!, som på norsk kan bety både «fremad» og «marsjerende». Bevegelse er nøkkelen i Macrons prosjekt, men målet han beveger seg mot er imidlertid uklart.

I de fleste nøkkelspørsmål er Macron ideologisk nær den styrende elite, En Marche! marsjerer mot et ideologisk sett fattig mål, uten tydelige visjoner.

Macrons bevegelse skal representere fremskritt og modernitet, men progressiviteten han beskriver er i realiteten en opprettholdelse av status quo pakket inn i et yngre og freshere innpakningspapir.

Populismens farer

Dette er en av årsakene til at Jean-Luc Mélenchon, som fikk 19 prosent av stemmene i presidentvalgets første runde, nøler med å råde velgerne sine til å stemme på Macron 7. mai. Som kandidat fra ytre venstre kan han ikke støtte et neoliberalt prosjekt som vil svekke rettighetene til franske arbeidstagere ytterligere.
Presidentvalget søndag står altså mellom to kandidater med motstridende dikotomier.

Macron representer eliten Le Pen demoniserer, mens Le Pen er den konservative Macron kritiserer.

Når politikken reduseres til slike populistiske kategorier, kan ikke polarisering unngås. Da Marine Le Pens far, Jean-Marie Le Pen, kom til presidentvalgets andre runde i 2002, svarte Frankrike med helhjertet å støtte den konservative kandidaten, Jacques Chirac som fikk 82 prosent av stemmene. Macron ser ikke ut til å ha samme samlende effekt.
Denne svekkede, republikanske fronten mot Le Pen er også forårsaket av høy arbeidsledighet og frykt for terrorisme, som igjen er en av årsakene til hennes stabilt høye oppslutning. Det er likevel bemerkelsesverdig at Macron, i et allerede polarisert politisk klima, adopterer populismens skille mellom oss og dem og lar valget handle om sin person i stedet for politiske løsninger for Frankrike. Dette er et uansvarlig spill med Frankrikes skjebne, og resultatet kan bli katastrofalt: En seier til Le Pen og høyrepopulismen.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les mer om

  1. Frankrike
  2. Marine Le Pen
  3. Emmanuel Macron

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Først stjal han presidentjobben fra de etablerte partiene. Nå kan de bli knust for godt.

  2. DEBATT

    Macron er ingen populist

  3. KRONIKK

    Får Frankrike en avmektig president? Kaj-Martin Georgsen

  4. KRONIKK

    Dersom Macron mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pen i 2022.

  5. VERDEN

    Le Pen og Macron videre. Valgresultatet er et jordskjelv for det politiske systemet.

  6. VERDEN

    Han ble kalt den nye solkongen. Nå er han i ferd med å miste grepet. Foran helgens valg er liberale Macron blitt knallhard.