Kronikk

Farvel til Stoltenberg-modellen

  • Anders Bjartnes

Det vil være lite fruktbart om Jens Stoltenberg bruker FN-vervet til å holde forelesninger om kvotehandelens velsignelser, skriver Anders Bjartnes. Her taler Stoltenberg under en klimakonferanse i Oslo. HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Skal Norge ta lederskap i arbeidet med en ny klimaavtale, må mye av Oljefondet brukes på klimariktig energiomstilling.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Under varierende regjeringer har Norges klimapolitikk bygget på en forventning – og et ønske – om at det skal komme i stand et globalt klimaregime der alle land tildeles utslippskvoter gjennom FN-forhandlinger. Dette konseptet er i realiteten dødt, etter å ha blitt avvist både av Kina og USA. Derfor må en ny klimaavtale få et annerledes design.

Anders Bjartnes

Den norske politikken på det internasjonale klimafeltet hviler på et konsept som i teorien er ganske enkelt: Det settes et samlet tak på utslippene i tråd med klimavitenskapens krav. Gjennom FN-forhandlinger fastsettes så hvert enkelt lands utslippskvote. På denne måten får utslipp en pris og utslippsreduksjoner en verdi. Det etableres et karbonmarked. Kvotene skal kunne omsettes, både mellom land og selskaper. Slik får man til kostnadseffektive utslippsreduksjoner.

Et lite oljelands behov

Dette er samfunnsøkonomenes opplegg, det er Jens Stoltenbergs klima-evangelium. Modellen samsvarer også sterkt med et lite oljelands behov og interesser. Man kan kalle den "Stoltenberg-modellen". Norge er sterkt avhengig av å ta del i et internasjonalt karbonmarked med kvotehandel for både å kunne fortsette petroleumsutvinning og være blant de snilleste guttene i den internasjonale klimaklassen. Uavhengig av FN-sporet, sikrer deltagelse i EUs kvotemarked at denne interessen ivaretas.

Om "Stoltenbergmodellen" er vakker i teorien, har den vist seg uegnet som oppskrift for å få til et effektivt globalt klimaregime i FN-regi. Det er all grunn til å gratulere Jens Stoltenberg med vervet som FNs spesialutsending for klima. Men det vil være lite fruktbart om Stoltenberg bruker FN-vervet til å holde forelesninger om kvotehandelens velsignelser. Han må gå andre veier.

"Stoltenbergmodellen" bygger på en "ovenfra og ned"-tilnærming til klimapolitikken som i realiteten er avleggs etter København-toppmøtet. Hverken Kina eller USA vil – av ulike grunner – akseptere et juridisk bindende regime som setter et globalt tak på utslippene. Derfor vil ikke "ovenfra og ned"-tilnærmingen lede frem til en avtale i Paris i 2015.

Kina og USA må med

En global klimapolitikk som skal lykkes, må formuleres slik at USA og Kina kan være med. Da må den bygges "nedenfra og opp". Man vil sikkert søke å finne løsninger i FN-forhandlingene som gjør en internasjonal avtale så bindende som mulig, og karbonmarkeder vil spille en viktig rolle. Men forsøk på å konstruere en avtale etter en modell som de to største utslippsnasjonene ikke vil godta, gir ingen mening.

En «ovenfra og ned»-tilnærming gjør dessuten at klimapolitikk handler om å fordele byrder og kostnader. En «nedenfra og opp»-tilnærming gir grunnlag for et annerledes og mer positivt narrativ – fortellingen om det grønne skiftet.

Om "Stoltenbergmodellen" er vakker i teorien, har den vist seg uegnet som oppskrift for å få til et effektivt globalt klimaregime i FN-regi.

Fornybar energi er nå et reelt alternativ, og kan gi utslippsreduksjoner som virkelig monner. Billig solenergi vil snu opp ned på energisystemene over store deler av kloden. Utfasing av kull vil gi store helsegevinster. Kullet dreper, helt enkelt. Rask utbygging av fornybar energi i utviklingsland gir økonomisk fremgang – og leselys til millioner av lekselesende barn. Overgang fra fossilt til fornybart gir økt energisikkerhet og en mer rettferdig fordeling fordi mer av energien kan produseres nærmere der folk bor. Teknologisk forsprang gir fortrinn i den globale konkurransen. Sinkene blir taperne.

Det grønne skiftet er i gang. Spørsmålet er hvordan Norge best kan støtte opp under tiltak som gjør at det får mer fart, uten at det kommer i stand et globalt klimaregime i tråd med "Stoltenberg-modellens" oppskrift. Det må tenkes nytt.

Ny klimaavtale i Paris

Hvordan kan Norge bidra mest mulig konstruktivt innen rammen av en "nedenfra og opp"-tilnærming? Hva betyr dette for norske interesser? Hvordan gjøre en forskjell?

I det nærmeste året blir den internasjonale agendaen sterkt preget av arbeidet for å få til en klimaavtale i Paris i 2015. FNs klimapanel (IPCC) presenterer sine rapporter. Over hele verden arbeider gode krefter for å bistå de politiske prosessene frem mot Paris-toppmøtet. For eksempel blir klima og energi et viktig tema på det årlige Davos-møtet som World Economic Forum holder i januar.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon har også invitert til et toppmøte i New York i september 2014. Hensikten er å legge politiske føringer slik at mest mulig av de overordnede linjene kan avklares i god tid før Paris-toppmøtet høsten 2015. Men allerede på møtet i New York bør Norge stille med en portefølje som er tilpasset de politiske realiteter. Det betyr en bukett av tiltak som støtter en agenda der det globale klimaregimet bygges nedenfra og opp. Innenfor rammene av FNs klimaforhandlinger må alle land melde inn hvilke utslippsreduksjoner de har tenkt å gjøre innenfor egne grenser. Norge må selvsagt levere innenlands. Men det er likevel langt viktigere hvordan Norge bruker sine ressurser for å fremme det grønne skiftet utenfor landets grenser.

Oljefondet må brukes

Regnskogmilliardene er et eksempel på en ambisiøs og modig politikk med stor global betydning. Det neste store grepet fra norsk side bør handle om å rigge Oljefondet slik at en betydelig del av fondets midler kan investeres i tiltak som fremmer klimariktig energiomstilling. Arbeiderpartiet og Høyre bør sammen gripe denne agendaen. Norge bør stille seg i spissen for et globalt dugnadsarbeid på det finansielle feltet. Å sikre tilstrekkelig kapital til energiomstillingen er en stor utfordring der flernasjonale finansinstitusjoner, private investorer og pensjonskapital må samarbeide for å utvikle gode ordninger. Behovet for nybrottsarbeid er stort.

Norge har mulighet til å ta lederskap. Men da må Erna Solberg ha med seg noe ordentlig i bagasjen når hun reiser til New York i september 2014. Tiden er knapp.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. VITEN

    Vil de bry seg om Trumps klima-nei?

  2. KOMMENTAR

    Alt går for langsomt, men klimaforhandlingene er ikke verdiløse. Selv katastrofer er relative

  3. POLITIKK

    For første gang vil en oljestatsråd fase ut norsk olje- og gassproduksjon

  4. KRONIKK

    Hvis jeg var finansminister nå, ville jeg... | Nina Jensen, miljøgeneral og Siv Jensens søster

  5. KRONIKK

    En ny, internasjonal klimaavtale bør på plass

  6. VERDEN

    Trump leder et globalt populistopprør mot klimapolitikk. Det kan bli katastrofalt for planeten.