Krigshistorien i ruiner etter én ny bok? | Marte Michelet

Det er oppsiktsvekkende at Arnfinn Moland ser på sitt eget felt som så vaklevorent og falleferdig at én bok kan få det hele til å rase sammen.

I den intense debatten som foregår om min bok Hva visste hjemmefronten? er det én setning jeg særlig har festet meg ved. Den er formulert av Arnfinn Moland, mangeårig leder ved Norges Hjemmefrontmuseum. I en kronikk i Aftenposten oppsummerer Moland konsekvensen av min bok slik: «Flere tiår med forskning, innsikt og forståelse ligger tilbake i ruiner.»

Slik Moland ser det, er altså min kritiske gjennomgang av motstandsbevegelsens respons på jødeforfølgelsene direkte katastrofal for norsk okkupasjonshistorisk forskning. Det er oppsiktsvekkende at han ser på sitt eget felt som så vaklevorent og falleferdig at én bok kan få det hele til å rase sammen.

«I løpet av en-to-tre er en ny virkelighet etablert og godtatt», skriver Moland, som om jeg har utført en eller annen form for tryllekunst. En slags litterær magi, der tiår med sanne lærdommer er blitt oppløst i et «poff».

Holocaust-historikere på utsiden

Jeg tror Moland kan ta det med ro. Den overveiende delen av norsk okkupasjonshistorisk forskning står seg nok helt fint, blant annet fordi den overveiende delen av norsk okkupasjonshistorisk forskning ikke har dreid seg om jødeforfølgelsene i det hele tatt.

Det var først i 1990-årene at forskningen om Holocaust i Norge fikk vind i seilene, og miljøene som har interessert seg for Holocaust har alltid vært på utsiden av det etablerte krigshistoriske miljøet. Lenge har disse fagfeltene vært som parallelle filer, som ikke har kommet noe særlig i berøring med hverandre.

Det som skjer nå, er at den innarbeidede motstandshistorien kolliderer med alt det som gradvis er kommet frem om jødeutryddelsen. Den prosessen startet lenge før min bok. Egentlig har det gnisset helt siden 1945, først nå har det ført til et sammenstøt som blir tydelig for hele befolkningen. Som historiker Synne Corell presist peker på i Klassekampen denne uken: «Et av feltene som har forandret seg minst i historieskrivingen, er historien om motstandskampen under andre verdenskrig. Et av dem som har forandret seg mest, er historien om jødene i Norge.»

Kamp om enkeltpersoners ettermæle

Dette er ikke unikt for Norge. Også i andre land som var okkupert av Nazi-Tyskland har det samme skjedd, særlig det siste tiåret: De nasjonalpatriotiske krigsfortellingene skrapes opp i møte med den stadig grundigere dokumentasjonen av de lokale forutsetningene for folkemordet på jødene. Zoomer man ut, og ser den pågående norske debatten fra et europeisk fugleperspektiv, fremstår det nærmest som uunngåelig at en slik kollisjon en dag måtte komme også i Norge.

Det som vel overrasker oss alle, er hvor hardt dette sammenstøtet er blitt. Selv mer enn 70 år etter krigen viser det seg at det er svært vanskelig å føre en åpen, nyansert diskusjon om hva som faktisk skjedde under den tyske okkupasjonen. Diskusjonen dreier seg nesten umiddelbart inn på enkeltpersoners ettermæle. Alvorlige emner reduseres til strider om hvorvidt noen var eller ikke var «en hedersmann». Bare i Aftenposten har det allerede i en serie innlegg og kronikker blitt rykket ut til forsvar for ettermælet til en rekke sentrale aktører.

Les også

Vi er barn av en av motstandsmennene i Marte Michelets bok. Hennes historiefortelling er falsk. | Bjørn, Ragnhild og Eystein Gjelsvik

Ville kartlegge blindflekker

Min hensikt har aldri vært å «rive ned heltene». Tvert imot har jeg fått enda større respekt for mange av dem i arbeidet med denne boken. Mitt mål har vært å kartlegge noen store blindflekker i norsk Holocaust-forskning, nemlig hvem som visste hva, og hvem som reagerte, da jødene skulle deporteres. Forskningen om dette ligger ikke tilbake i ruiner – den har hittil knapt eksistert.

Jeg har måttet følge sporene dit de har ledet meg, men det har vært mange dilemmaer i skrivingen. Jeg har stor forståelse for at noen av funnene er vonde å ta inn for etterkommere av omtalte personer. Jeg kunne ha tatt hensyn til det og valgt ikke å publisere det jeg fant. Men etter mitt syn ligger den største etiske forpliktelsen i å forstå og beskrive de forfulgtes situasjon slik den virkelig var. Det skylder vi ofrenes etterkommere, og ikke minst de ofrene som aldri fikk noen etterkommere fordi de ble myrdet.

Manglet penger til flukt

For egen del får jeg ikke Sofie Springmann ut av hodet. Den 45 år gamle sekretæren som i november 1942 desperat forsøkte å skrape sammen penger til å betale for flukt til Sverige. Hun tryglet til seg forskudd på lønn, men klarte likevel ikke å skaffe nok penger, og 26. november 1942 ble hun arrestert og sendt med Donau. Sammen med alle de andre kvinnene og barna i den transporten ble Sofie Springmann gasset ihjel i Auschwitz 1. desember 1942.

Hvem hun hadde planer om å betale, vet vi ikke. I det hele tatt vet vi altfor lite om de norske krigsprofitørene som så jødeforfølgelsen som en gyllen anledning til å berike seg. Plyndringen av jødene har vært et fullstendig neglisjert tema i norsk Holocaust-forskning, i motsetning til blant annet i Danmark, der temaet for lengst er grundig avdekket og gjennomanalysert. En dansk journalist som intervjuet meg denne uken, kunne rett og slett ikke forstå hvorfor dette var et kontroversielt tema.

Profitten i flukten

I Norge har man unngått å snakke om profitten i flukten. Særlig gjelder det økonomien i Carl Fredriksens Transport, den mest kjente og hyllede redningsinnsatsen for jødene i Norge.

En av de mange som har bidratt til denne unnvikelsen, er lektor Hilde Vesaas, som i fjor kom med en bok om Carl Fredriksens Transport på Kagge forlag. I en kronikk i Aftenposten 14. november rykket hun ut for å forsvare det ytterst romantiserte bildet hun selv har tegnet av denne redningsinnsatsen og dens hovedmenn.

Gjennom et hittil ukjent dokument fra en ung legestudent som var med på Carl Fredriksens Transport, kom jeg på sporet av at jødene som ble fraktet ut med dette apparatet systematisk ble presset for penger. Nærmere granskning viste at dette var sanksjonert fra høyeste hold, fra lederen for hjemmefrontens sivile fluktapparat på Østlandet.

Les også

Michelet oppkaster seg til moralsk dommer over folk som reddet 800 forfulgte fra nazistene | Hilde Vesaas

Jødene måtte betale for flukten

I motsetning til prinsippet som gjaldt andre nordmenn, ble det bestemt at jødene måtte betale for sin egen flukt. Prislappen initiativtagerne satte på hver lastebil de sendte over grensen, var skyhøy. Mine utregninger viser at Carl Fredriksens Transport for de seks ukene operasjonen var på sitt mest intense, krevde inn 180.000 kroner, nærmere 4,1 millioner kroner i dagens kroneverdi. Dette var med andre ord en særdeles lønnsom virksomhet.

Hvilke lommer disse pengene havnet i, vet vi lite om. Men jeg dokumenterer at to av de sentrale personene bak innsatsen ble etterforsket som profitører av Rettskontoret ved den norske legasjonen i Stockholm, en etterforskning som senere forsvant fra politiets arkiver. Jeg oppdaget også at dokumenter som omhandlet denne etterforskningen, var blitt luket ut av Hjemmefrontmuseets arkiv og lagt i en egen mappe merket «X» som forskere ikke har fått tilgang til før helt nylig.

Ville ha «skikkelig betalt»

Vesaas er en av få som har fått tilgang til denne mappen før meg. Likevel vil hun ikke diskutere hverken den, eller noen av de sentrale punktene når det gjelder økonomien i Carl Fredriksens Transport. I stedet opptrer hun krenket på de implisertes vegne og unnskylder alt med at «sjåførene forlangte å få skikkelig betalt», som om det skulle legitimere noe som helst.

I boken tar jeg til orde for at det bør settes i gang et større forskningsprosjekt som kan gå enda grundigere inn i dette sensitive emnet. Gjerne med dansk forskerhjelp. Det bør komme i gang så fort som mulig, slik at beretninger fra gjenlevende jøder som flyktet til Sverige systematisk kan samles inn før det er for sent.

Låst seg til én tolkning

Mer forskning må også gjøres når det gjelder forhåndsvarslene om jødeutryddelsen og hvordan slike varsler nådde hjem til Norge og ble håndtert her. Min bok er en begynnende kartlegging, i et landskap som aldri har vært kritisk undersøkt før. Mange spørsmål står fortsatt ubesvarte, og noen kommer vi kanskje aldri til bunns i.

Men en forestilling som etter mitt syn nå kan legges død, er forestillingen om at aksjonen mot jødene i Norge ble planlagt spontant helt i slutten av oktober 1942. Dette har vært et så sentralt premiss i norsk Holocaust-forskning at det er vanskelig for en del å gi slipp på det.

Men kildematerialet for dette premisset holder ikke. Problemet er to ting. For det første har man låst seg til en bestemt tolkning av de få bevarte dokumentene som omhandler jødedeportasjonene fra Norge. For det andre har man festet altfor stor lit til forklaringene fra norske politifolk som selv medvirket til jødearrestasjonene. Når så mange historikere nå går ut og sier at Sønsteby «må ha husket feil», hviler det på nettopp dette feilaktige premisset: Ingen kan ha visst om en kommende aksjon lang tid i forveien fordi aksjonen oppsto spontant!

Redningsaksjon ble avvist

Denne antagelsen undermineres kraftig av at det lar seg dokumentere at også andre sentrale motstandsfolk ble varslet lang tid i forveien. Det som er hevet over tvil, er at den tyske varsleren Theodor Steltzer, som satt sentralt plassert som leder for transportavdelingen i generalstaben til Wehrmacht i Oslo, i begynnelsen av september 1942 advarte minst tre personer om en kommende aksjon mot de norske jødene.

Dette skjedde en og en halv måned før aksjonen faktisk ble iverksatt. Motstandsmennene Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik har begge innrømmet at de mottok dette varselet. Det samme har den tyske forretningsmannen Wolfgang Geldmacher, som i september 1942 fikk klar beskjed fra Steltzer om at «nå må jødene ut». Geldmacher forsøkte å få i stand en redningsaksjon allerede den gang, men ble avvist.

Krematoriene

I en kronikk i Aftenposten 17. november, der hun tar Arvid Brodersen i forsvar, forsøker den Berlin-baserte journalisten Erle Marie Sørheim å så tvil om hva disse varslene «egentlig» kan ha gått ut på og henger seg opp i et spørsmål om hva en av de tyske varslerne spesifikt visste om krematoriene i Auschwitz (noe jeg for øvrig avklarer i boken). Arnfinn Moland gjør også krematoriene til et poeng, når han i sin kronikk hevder at «ingen kunne forestille seg krematorienes «Endlösung»».

Dette er et godt eksempel på hvordan vår tids blikk kan forkludre synet på fortiden. For oss i dag henger jødeutryddelsen uløselig sammen med den industrielle mekanikken som etter hvert kom til å kjennetegne den, med de spesialdesignede gasskamrene og krematoriene i Auschwitz Birkenau som det aller fremste symbolet. Men disse krematoriene sto først ferdig i mars 1943. De norske jødene ble ikke drept der, men i et provisorisk gasskammer i et gammelt polsk gårdshus.

Hva von Moltke visste

De tyske varslerne satt beviselig på kunnskap om «krematorienes «Endlösung»» i oktober 1942, men det er egentlig fullstendig irrelevant. For Helmuth von Moltke, varsleren i Berlin som jeg har kartlagt, begynte kunnskapen om Endlösung allerede høsten 1941 da deportasjonene av Berlins jøder begynte. Den gang var ingen gasskamre ennå i drift. Gjennom rapportene om hva som foregikk i østområdene, var von Moltke likevel, allerede den gang, sikker på at de deporterte jødene gikk en sikker død i møte.

Det er denne forståelsen et historiefaglig og kildekritisk blikk må ta utgangspunkt i. Ikke Arvid Brodersens iherdige forsøk fra 70-tallet og utover på å bagatellisere varslene han mottok.

Krypskytteri mot løsrevne sitater

Sørheim er ute med en bok om nordmenn som bodde i Berlin under krigen, og i den forbindelse har hun lest én artikkel av Brodersen. Der har hun funnet et sitat om jødene som hun synes er «formildende» og som hun anklager meg for bevisst å ha utelatt.

Min fremstilling av Brodersen baserer seg derimot på et vell av kilder: En lang rekke bøker, dokumenter, intervjuer, rapporter, avisartikler. Og dersom Sørheim var en mer redelig kritiker, ville hun sett at også min bok inkluderer sitater fra en «formildende» utlegning Brodersen har om jødene. Det er bare ikke det samme sitatet som hun har funnet. Her, som ellers, må man forholde seg til materialet samlet, i stedet for å bedrive krypskytteri mot løsrevne sitater.

Dersom det kommer frem reelle feil i boken vil jeg selvsagt, med glede, rette dem opp i kommende opplag. Jeg ser også frem til at historiker Mats Tangestuen begrunner eller beklager den anklagen han fremsatte mot meg på riksdekkende TV i forrige uke, om omfattende sitatfusk i boken. Foreløpig har jeg ikke hørt et ord.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.