Velferdens usikre fremtid

  • Villeman Vinje
  • Mathilde Fasting
Er det realistisk at fremtiden blir eksakt som nå, med den samme kvaliteten på offentlige tjenester som vi har i dag, spør Mathilde Fasting og Villeman Vinje.

Vi blir flere eldre, jobber mindre og krever bedre offentlige tjenester. Hvordan kan en slik utvikling finansieres?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det vil bli vanskeligere å finansiere offentlige velferdsordninger i fremtiden, fordi vi blir flere eldre og relativt sett færre yrkesaktive. Det positive er at vi fremdeles har en periode med gode statsfinanser foran oss, og at vi har mange muligheter til å gjøre valg som sikrer gode fremtidige velferdsordninger.

Villeman Vinje
Mathilde Fasting

Mindre arbeid — bedre offentlige tjenester?

Om vi lykkes vil være avhengig av de valg vi gjør i årene som kommer. Er det realistisk at fremtiden blir eksakt som nå, med den samme kvaliteten på offentlige tjenester og arbeidsinnsats som vi har i dag? Eller er det mer realistisk med den utviklingen vi har sett de senere tiår, hvilket betyr en fortsatt reduksjon i arbeidsinnsatsen og en kvalitetsvekst i offentlige tjenester?

Perspektivmeldingen til Stoltenberg II-regjeringen viser at vi i 2060 vil få et offentlig underskudd på 6,1 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) i Fastlands-Norge. Det forutsetter at vi nøyer oss med en velferdsstat på nivå med 2011 og ikke fortsetter den historiske utviklingen med å ta ut deler av den økte velstanden i redusert arbeidstid.

Men det er neppe realistisk. En mer realistisk fremskrivning innebærer gradvis redusert arbeidstid også i kommende tiår og fortsatt kvalitetsvekst i offentlige helse- og omsorgstjenester. Det gir en betydelig større utfordring for alle oss som vil bevare et system med skattefinansierte velferdsordninger.

Budsjettunderskuddet øker

Forskerne Erling Holmøy og Birger Strøm i Statistisk sentralbyå har i siste utgave av tidsskriftet Samfunnsøkonomen vist hva denne langt mer realistiske utviklingen betyr for fritid, forbruk og skatt. Her forutsettes det at arbeidsinnsatsen fortsetter å synke og en årlig vekst i kvaliteten på offentlige helse- og omsorgstjenester på én prosent - noe som er lavere enn den veksten vi hittil har hatt. Holmøy og Strøms nye beregninger viser at den demografiske utviklingen med flere eldre i forhold til arbeidsstyrken gradvis vil øke budsjettunderskuddet. I 2060 kommer underskuddet opp i 23,8 prosent av Fastlands-BNP, og det fortsetter å stige i årene etterpå.

For å sette disse tallene i perspektiv: Dagens skattenivå utgjør om lag 45 prosent av Fastlands-BNP. Holmøy og Strøm anslår at dersom underskuddet i 2060 skal dekkes inn bare ved økt skatt på husholdningene, må den gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningene (inkl. arbeidsgiveravgiften) mer enn dobles etter 2025, til 63 prosent. Holmøy og Strøm har da forutsatt at handlingsregelen følges, og at beskatningen av husholdningene først reduseres med nær 20 prosent, fra 37 til 30 prosent frem mot 2025. Hvis man ikke først reduserer skattenivået, men beholder dagens nivå, vil det gjennomsnittlige skattenivået nå 70 prosent i 2060.

Størst skatteøkniing for lave og middels inntekter

Dagens skattesystem er progressivt. De med lavest inntekt betaler en liten andel av sin inntekt i skatt, mens de med høye inntekter ligger godt over 50 prosent. Skal gjennomsnittsskatten for husholdningene økes til 60-70 prosent, er det lite rom for å øke skattesatsene for dem med høye inntekter. Da blir det gruppene med lave og middels inntekter som vil måtte bære den andelsmessig største delen av skattesatsøkningene.

Det er positivt at Statistisk sentralbyrå nå har utarbeidet helhetlige beregninger for velferdsstatens utfordringer som er bygget på langt mer realistiske forutsetninger enn tidligere analyser. Men for alle som ønsker en velferdsstat med skattefinansierte velferdsgoder, er det dyster lesning.

For alle som ønsker en velferdsstat med skattefinansierte velferdsgoder, er det dyster lesning.

Analysemodellen byrået benytter, tar ikke høyde for at folk endrer adferd ettersom skatteprosenten stiger. Det fører til for lave anslag på hvor mye skattene må økes. I den virkelige verden virker økt skatt negativt på motivasjonen for å skape og arbeide. Lenge før man når 100 prosent skatt vil man erfare at den økte skattesatsen faktisk gir reduserte skatteinntekter, ettersom den svarte økonomien vokser og innsatsviljen synker. Det illustrerer at muligheten til å øke skattene når velferdsstaten får finansieringsproblemer er begrenset, men at muligheten vil være større, dersom skattenivået først reduseres i perioden frem til 2025, da statsbudsjettet går med overskudd.

Utfordringene stiger

Det er også rimelig å anta at et betydelig økt skattenivå vil virke negativt på produktivitetsveksten og dermed grunnlaget for økt velstand fremover. Statistisk sentralbyrås faste produktivitetsantagelse er på 2 prosent årlig for privat sektor og 0,5 prosent i offentlig sektor. Antar vi i steden at veksten i produktivitet faller når skattenivå øker, så stiger også de fremtidige utfordringene betydelig.

Den private forbruksveksten er i Statistisk sentralbyrås siste beregning klart lavere enn anslått i Perspektivmeldingen, fordi det er anslått en viss vekst i husholdningenes velstandsnivå frem mot 2030. Deretter anslår byrået at utviklingen blir negativ, fordi redusert arbeidsinnsats og kvalitetsvekst i offentlige helse- og omsorgstjenester da må finansieres ved en nedgang i husholdningenes kjøpekraft. Det er en beskrivelse av en situasjon som innebærer store politiske stridigheter. De som blir bedt om å finansiere den offentlige velferden synes neppe et er formildende at deres velstandsnivå i 2030 er høyere enn det var i 2014.

Truer den norske modellen

Hvis ikke det offentlige fortsatt tilbyr kvalitetsvekst i velferdstjenestene, vil mange skaffe seg private tjenester i stedet. Befolkningen kommer neppe til å godta en høy skatteprosent for å betale for offentlige tjenester av særlig dårligere kvalitet enn hva det private kan tilby. En fremtidsvisjon uten kvalitetsvekst i offentlige tjenester er derfor en oppskrift på sammenbrudd i den norske modellen.

En fremtidsvisjon uten kvalitetsvekst i offentlige tjenester er en oppskrift på sammenbrudd i den norske modellen.

Det er mulig å videreføre en velferdsstat med kvalitetsvekst, som i all hovedsak er skattefinansiert. Men det vil kreve reformer som stimulerer flere til å velge å arbeide mer og en gjennomgang og omlegging av måten velferdstjenestene finansieres og tjenes opp på. Finansieringsviljen vil dessuten være større, dersom innbetalinger er direkte knyttet til konkrete velferdstjenester.

Kort sagt: Skal velferdsstaten være økonomisk bærekraftig i fremtiden, trenger vi modige politikere som så tidlig som mulig våger å debattere ut fra en realistisk utviklingsbane for velferdsstaten. Den har de nå fått fra Statistisk sentralbyrå.