Kvelden 7. august er det nøyaktig ti år siden Georgias president Mikheil Saakasjvili ga sin skjebnesvangre ordre til georgiske styrker om å rykke inn i utbryterområdet Sør-Ossetias «hovedstad» Tskhinvali for å beskytte de georgiske landsbyene nord for byen.

Ordren ble gitt etter meldinger om tung artilleribeskytning fra sør-ossetiske milits av disse landsbyene og rapporter om russiske tropper på vei mot Tskhinvali og ut av Roki-tunnelen på grensen mot russiske Nord-Ossetia.

Krigen i Georgia varte i fem dager. Dette kartet over kamper, flyplasser og strategiske mål i Georgia/Abkhasia og Sør-Ossetia oppsummerer krigen og ble publisert i Aftenposten dagen etter våpenhvilen.
Svein Eide

TV-bilder viser presidenten tyggende på slipset – vel et uttrykk for fortvilelse over en umulig valgsituasjon. Saakasjvili fryktet at hans reformregime ikke ville overleve politisk dersom han ikke til slutt satte hardt mot hardt overfor stadig sterkere sør-ossetiske og russiske provokasjoner. Han kan også ha håpet at et vellykket overraskelsesangrep ville kvele et russisk storangrep i fødselen – og kanskje utløst vestlig støtte i en eller annen form.

Georgias president Mikheil Saakasjvili, fotografert på krigens femte og siste dag.
David Mdzinarshvili / Reuters / NTB scanpix

En russisk felle

Presidenten tok feil. Etter alt å dømme ledet han med sin ordre Georgia inn i en vel forberedt russisk felle.

I løpet av få dager overrant ca. 40.000 russiske soldater ikke bare Sør-Ossetia, men også det langt viktigere og større utbryterområdet Abkhasia. De trengte også langt inn i landet utenom utbryterområdene og foretok bombetokt flere hundre kilometer fra Tskhinvali.

Den politiske vestlige hjelpen som kom, var fra EU-formannskapet ved Frankrikes president Sarkozy som 12. august lyktes å få i stand en våpenhvile. Dens bestemmelser om tilbaketrekning av styrker er aldri blitt oppfylt, og Russland vedtok allerede 26. august å anerkjenne både Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater – et narrespill Assads Syria, som den siste av en håndfull stater, har sluttet seg til.

Krigens dag to: Kolonnen med russiske stridsvogner har kurs for Tskhinvali fredag 8. august for ti år siden.
Musa Sadulayev / AP / NTB scanpix

Gikk raskt i glemmeboken

Betydningen av dette var det ikke alle som så med en gang. Og for noen gikk krigen og resultatet av den – en endring av europeiske grenser utført med makt – tilsynelatende raskt i glemmeboken.

Da dette skjedde for annen gang, i Ukraina i 2014, kommenterte således daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide det slik: «For første gang siden annen verdenskrig har en europeisk stat erobret en del av et naboland med makt».

Kronikkforfatter Jon Ramberg var Norges ambassadør til Georgia 2007–2010 (sideakkreditert).

Kanskje var det dette utsagnet fra henne som nå er blitt utenriksminister, som fikk statssekretær i Utenriksdepartementet, Audun Halvorsen, til å skrive dette i Aftenposten 6. juli i år: «I 2014 ble grensene forsøkt endret på i Europa for første gang siden andre verdenskrig ved bruk av militær makt».

Men det blir jo ikke riktigere av den grunn. Med overveldende militær makt endret Russland nabolandet Georgias de facto-grenser i 2008. Og slapp billig fra det, uten vestlige sanksjoner.

Det var snart tilbake til business as usual, og president Obama trykket (forgjeves) på reset-knappen. Svakheten i vestlige reaksjoner må ha veid tungt foran Putins beslutning om å invadere Ukraina seks år senere. Kraftigere reaksjoner kunne ha gjort hans krigsbeslutning i 2014 vanskeligere.


  • Les også denne kronikken om dagens Russland av Arkadij Babtsjenko (bildet). I 2008 meldte han seg som frivillig da krigen mellom Russland og Georgia brøt ut:

«Henges etter ballene»

Bakgrunnen for krigen i 2008 lå i Georgias vestorientering og reformpolitikk, særlig fra Roserevolusjonen i 2003 og påfølgende valg av Saakasjvili til president.

At det også var et personlig element i Russlands krigsvilje synes utvilsomt. Under forhandlingene om en våpenhvile sa daværende statsminister Putin til Sarkozy at Saakasjvili burde «henges etter ballene», mens daværende president Medvedev senere omtalte ham som et «politisk lik».

Vladimir Putin, som denne perioden var Russlands statsminister, fotografert på krigens tredje dag under et møte om flyktningsituasjonen.
Alexei Druzhinin / Ria Novosti / NTB scanpix

Men Russland var ute etter mer enn et personskifte: man ønsket et georgisk regime som ga opp sin målsetting om integrering i NATO og EU og i stedet fant seg i å leve med konsekvensene av sin geografi som del av et russisk innflytelsesområde.

Russland - fra samarbeidslinje til konfrontasjon

Dermed sa Russland farvel til de vakre prinsippene i Paris-charteret av 1990, bekreftet mest autoritativt i kommunikeet fra OSSE-toppmøtet i Istanbul 1999, om alle medlemslands rett til å velge sin sikkerhetshetspolitiske tilknytning. President Jeltsin aksepterte dette, hans etterfølger Putin bare til å begynne med.

Samarbeidslinjen overfor Vesten ble utover 2000-tallet erstattet med konfrontasjon, og det var dette som kom så dramatisk til uttrykk i praksis for første gang for ti år siden. Dette er et hovedpoeng i «A little war that shook the world” som USA-diplomaten Ronald Asmus kalte sin bok om krigen.

Strobe Talbott som på 1990-tallet var Ronald Asmus' sjef i det amerikanske utenriksdepartementet, har et tankevekkende forord i boken. Georgia-krigen hadde etter hans syn bare tapere, Georgia og Vesten åpenbart, men også Russland, som før eller senere må innse at fremtiden ligger i integrasjon med Vesten og ikke i isolasjonisme eller «Eurasianisme».

Talbot skrev dette i 2010, men det er ikke mindre gyldig i dag. Russlands reelle interesser må ligge i å ha stabile, vestlig integrerte nabostater med skikkelig statsstyring, åpen økonomi og effektiv antikorrupsjonspolitikk. Dessverre kan det se ut som om Kreml-elitens kortsiktige interesser er omtrent de motsatte og at det er de som veier tyngst i utformingen av russisk naboskapspolitikk.

Femdagerskrigen

Georgia står lemlestet tilbake. Femdagerskrigen ga landet et sekssifret antall nye flyktninger og slukket alt håp om snarlig gjenforening med Abkhasia og Sør-Ossetia.

Dagen etter at Russland rykket inn, forlater de husene sine nær Tskhinvali i Sør-Ossetia. Femdagerskrigen ga Georgia enormt antall nye flyktninger.
David Mdzinarshvili / Reuters / NTB scanpix

Saakasjvili ble stemt ut i 2013, men Moskva har ikke vist større forhandlingsvilje overfor hans mer russlandsvennlige etterfølgere i hovedspørsmålet om landets territorielle integritet.

Georgia er ikke medlem av NATO og var det heller ikke i 2008. Alliansen sto og står for «den åpne dørs politikk», der medlemskap er åpent for land som fyller kriteriene.

Spørsmålet om landets – og Ukrainas – medlemskap var blant de viktigste spørsmål på NATO-toppmøtet i Bucuresti i april samme år. Konkret sto diskusjonen om man skulle tilby disse landene en Membership Action Plan – MAP, som da som nå er en forutsetning for medlemskap.

USA og de østeuropeiske landene ønsket dette, øvrige europeiske land, inkludert Norge, var tilbakeholdende. Tyskland frontet motstanden. Kompromisset var en formulering om at Georgia og Ukraina «vil bli medlemmer av NATO» («We agreed today that these countries will become members of NATO». Altså ingen MAP og ingen tidsangivelse, men dog et (slags) løfte.

Et gjentatt NATO-løfte

Dette løftet er senere blitt gjentatt i alle toppmøtekommunikeer. I kommunikeet fra toppmøtet i Brussel i juli i år, heter det for eksempel om Georgia (min oversettelse): «Vi gjentar avgjørelsen som ble tatt på toppmøtet i Bucuresti i 2008 om at Georgia vil bli medlem av Alliansen, med MAP som en integrert del av prosessen…».

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg uttrykte sterk støtte til Georgia under sitt møte med president Giorgi Margvelasjvili i tilknytning til toppmøtet. Under et møte uken etter, med Georgias statsminister, var han klar på at Russland ikke kunne ha noe veto – og viste til at Sovjetunionen ikke hadde det overfor Norges medlemskap i 1949.

På tiårsdagen for krigsutbruddet i Georgia har NATO likevel til gode å komme opp med et godt svar på den sikkerhetsmessige utfordring Moskva fortsatt representerer overfor søkerland til alliansen som også er nabostater.

Det er vanskelig å akseptere at Russland skal kunne ødelegge disse landenes aspirasjoner om å vende seg til Vesten ved å blande seg inn i og «fryse» deres indre konflikter.

Kronikkforfatteren var sideakkreditert ambassadør til Georgia 2007–2010.