Kronikk

Aldri har så mange vært dømt til forvaring. Men fengslene får færre ressurser. Nå slår vi alarm. | Gøran Nilsson

  • Gøran Nilsson
    Gøran Nilsson
    fungerende direktør, Ila fengsel og forvaringsanstalt

Vi har ikke ressurser til å gjøre jobben slik intensjonen er, advarer fungerende direktør for Ila fengsel og forvaringsanstalt. Foto: Stein J. Bjørge

Dette bør gjøre flere enn oss bekymret.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2001 ble forvaring innført som ny straffereaksjon. Formålet med den nye straffen var å beskytte samfunnet mot lovbrytere som begår de mest alvorlige handlingene mot andres liv, helse og frihet.

Ved å plassere de farligste lovbryterne i spesielt tilrettelagte avdelinger med spesielt kompetent personale og hvor det arbeides systematisk med både risikovurdering og tilrettelegging, skulle samfunnet være sikret at løslatelse kun skjer når gjentakelsesfaren er redusert.

I 2018 er virkeligheten en annen.

Gøran Nilsson er fungerende direktør for Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Forvaringsdømte får ikke vesentlig annen tilrettelegging enn andre domfelte, fordi de økonomiske tildelingene ikke er i samsvar med oppgaven. Stadig flere forvaringsdomfelte sitter i ordinære fengselsavdelinger, tiltak rettet mot endring blir redusert og det samme blir ressursene til å gjennomføre grundige risikovurderinger.

Det eneste som øker, er vår bekymring og risikoen samfunnet står overfor.

Hva er egentlig forvaring?

Forvaring er en tidsubestemt straff som kan idømmes personer som har utført alvorlige straffbare handlinger mot andres liv, helse eller frihet, og når det er høy sannsynlighet for at personen på nytt vil utføre tilsvarende kriminalitet. En forutsetning for å idømme noen forvaring er at vanlig fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å beskytte samfunnet.

Det tidsubestemte elementet i forvaringsstraffen innebærer at forvaringens lengde kan forlenges så lenge det anses nødvendig for å beskytte samfunnet, i inntil fem år av gangen. I teorien kan dermed en person som er idømt forvaring sone livet ut.

For å bli løslatt fra forvaring, kreves det at faren for gjentakelse av tilsvarende straffbare handlinger er redusert. Kravet til sannsynlighet er høyt, og i likhet med andre straffesaker skal all rimelig tvil komme domfelte til gode.

Foto: Stein J. Bjørge

Hvordan skal forvaringen gjennomføres?

Forvaringsstraff er en inngripende reaksjon overfor den enkelte lovbryter. Derfor er det forutsatt i regelverket at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn tradisjonell fengselsstraff og at straffen skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.

Disse «rettighetene» for den forvaringsdomfelte, kravene til hva forvaringsstraffen skal inneholde, kan imidlertid like gjerne betegnes som «rettigheter» for samfunnet. For at du og jeg ikke på nytt skal bli utsatt for den samme risikoen lovbryteren representerer, må lovbryteren gis mulighet til å redusere sin fare for ny, tilsvarende kriminalitet.

Uavhengig av om man kaller det rettigheter for domfelte eller samfunnet, er det plikter for oss i kriminalomsorgen.

Foto: Stein J. Bjørge

Ansvaret hviler på de ansatte

Vi har ansvaret for å gjennomføre forvaringsstraffen slik regelverket krever. Vi må kunne tilby domfelte tiltak som programvirksomhet, opplæring og arbeid som kan bidra til endring. For å ivareta samfunnssikkerheten må vi også observere, interagere med og dokumentere den atferden innsatte viser, og vi må kunne fremlegge vurderinger av risiko som ivaretar både domfelte og samfunnet. Når vi ikke er i stand til dette, rives forutsetningene for forvaringsstraffen bort og hele fundamentet som forvaringsinstituttet er bygget på faller.

Kriminalomsorgens oppdrag hviler på de ansattes skuldre.

Suksess er avhengig av kompetente medarbeidere som gjennom godt faglig arbeid ivaretar både domfeltes behov for hjelp og sikkerheten til samfunnet, øvrige innsatte og ansatte. Det må en dedikert ansatt til for å motivere de innsatte, det krever tilstedeværelse av ansatte for å etablere troverdige profesjonelle relasjoner og det er helt umulig å observere endring om vi ikke er til stede der de domfelte er. Det må også være kvalifiserte ansatte til å utføre faglig gode risikovurderinger.

Les også

– Under samtalen ble mannen rasende. Han tok notatene, krøllet arkene, puttet dem i munnen, tygget og spyttet ut. Nå tar han meg, tenkte jeg

Man får det man betaler for

Over tid har kriminalomsorgens økonomiske situasjon blitt stadig vanskeligere.

Ingen er fredet. Også Ila fengsel har fått kraftige kutt. Dette, i kombinasjon med at stadig flere idømmes forvaring, har gjort det utfordrende å løse oppgavene. Regjeringen kaller det avbyråkratisering og effektivisering, men faktum er at budsjettene våre er så redusert at vi ikke lenger har råd til å ha den bemanningen som kreves for å gjøre jobben vi er satt til.

Samtidig som fengselet har fått mindre og mindre å rutte med, har aldri så mange personer vært idømt forvaring samtidig. Ila fengsel har i dag 67 finansierte forvaringsplasser, men ansvar for 82 forvaringsdomfelte. Antallet øker, og i nær fremtid forventes antallet å være nærmere 90. Alle utover 67 er plassert i ordinære avdelinger og får i beste fall kun delvis den oppfølging de har krav på og som samfunnet forventer.

Ventetiden for deltakelse i kognitive endringsprogrammer øker. Saksbehandlingstiden i saker om prøveløslatelse og forlengelse øker. Og anstalten har ikke tilstrekkelig personale til å observere og dokumentere det som er det sentrale: Har den forvaringsdomfelte endret seg?

Foto: Stein J. Bjørge

Varsle ved fare

I kriminalomsorgen jobber vi kontinuerlig med å vurdere risiko. Vi er vi opplært til å varsle når risikoen er så stor at den kan ha alvorlig skadepotensiale. Nå opplever vi at det er grunn til å utløse alarm.

Den økonomiske situasjonen sammenholdt med det økende antall forvaringsdomfelte, gjør at det er fare på ferde. Både for den enkelte domfelte og for samfunnet.

Vi har ikke ressurser til å gjøre jobben slik intensjonen er. Det ansvaret vil vi ikke bære alene.

Personer som fortsatt er så farlige at de utgjør en stor risiko for deg og meg, står i fare for å bli løslatt fordi vi ikke har nok ressurser til hverken å tilby endringstiltak eller til å observere og dokumentere viktige omstendigheter under gjennomføringen av straffen. Det er også en mulighet for at disse innsatte ikke blir løslatt når risikoen er tilstrekkelig redusert, noe som også truer rettssikkerheten.

Dette bør gjøre flere enn oss bekymret.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Fengselsvesenet
  2. Samfunnssikkerhet
  3. Straffeloven
  4. Tilregnelighet