Bushra Ishaqs bok utfordrer status quo i islamdebatten | Mohammad Usman Rana
Endelig skulle vi få løftet islamdebatten ut fra en verden med anekdoter og generaliseringer til en faktabasert diskusjon med nyanser.
Denne høsten burde vært skjellsettende for den norske samtalen om islam med utgivelsen av Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss?
Dessverre ble det ikke slik. For når Ishaqs bok, som inneholder den største og mest omfattende undersøkelsen av hvem norske muslimer er og deres holdninger noensinne, fungerer som en vitenskapelig korreks til sementerte stereotypier om norske muslimer, beveger de som søker å opprettholde status quo i islamdebatten seg ut på krigsstien og angriper legitimiteten til hennes bok:
De som mener at islam er et problem og at den typiske, muslimske mannen er en bakstreversk, halvradikal kvinneundertrykker, mens den typiske, muslimske kvinnen er den kuede som hverken kan velge klær eller ektefelle helt selv.
Metode og metodisk kritikk
Overraskende nok har den metodiske kritikken – anført av meningsmotstandere som Sylo Taraku, Halvor Fosli og Abid Raja uten at noen av disse akkurat kan skryte på seg på professorater i statistikk – vært altoverskyggende i ordskiftet om boken.
Blant annet har svarprosenten vært gjenstand for kritikk.
Dette på tross av at Ishaq har et eget kapittel om metode, som med sin grundighet gjør boken uvanlig vitenskapelig orientert for å være en debattbok tilsiktet allmennheten.
I tillegg har professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Ottar Hellevik, en av Norges ledende statistikere, forsvart undersøkelsen og metoden som er brukt. Svarprosenten i befolkningsundersøkelsen er ifølge Hellevik høyere enn det som er vanlig for slike undersøkelser.
Frafallsanalysen viser at det ikke er de best integrerte som har svart.
Her finner du Sylo Tarakus anmeldelse av boken Hvem snakker for oss:
Bushra Ishaq: Mye god vilje, lite kritisk tolkning
Polarisert debatt
Debatten om Ishaqs metode illustrerer i grunnen hvor polarisert og lite dynamisk islamdebatten er. Det virker som det er viktigere å flagge sin skepsis mot islam og fastholde et problemorientert fokus mot muslimer som en trussel mot liberale verdier, enn å la store meningsmålinger få påvirke samtalen.
Det er i tiden å vise forakt for fakta eller betvile dem.
Abid Raja avslørte dette i intervjuet med A-magasinet i forbindelse med lanseringen til Ishaqs bok. På den ene siden forfekter han at de positive funnene om norske muslimers holdning til likestilling er for gode til å være sanne, det vil si det er ikke-representativt utvalg av respondenter i undersøkelsen.
I samme intervju sier imidlertid Raja at han naturligvis er forferdet over at to prosent av de spurte muslimene rettferdiggjør terrorangrepet mot World Trade Center. Da er motforestillingene til undersøkelsens metoder plutselig ikke å spore. Det virker nesten slik at funn som rokker ved Rajas personlige erfaringer om likestilling – som han deler i en senere kronikk, Heia de skamløse! – tilnærmet er tull, mens funn som kan benyttes til å male videre på hans verdensbilde, som de to prosentene som rettferdiggjør 11. september 2001, er sanne.
For øvrig er det fint at Raja i kronikken er brennende engasjert i temaet likestilling, tilsynelatende bortsett fra når han – etter å ha kritisert Ishaqs bok – skriver at «det faktum at hun deltar (i debatten), er viktigere enn de tallene hun legger frem».
Jeg tror neppe Raja mener det vondt, men det er viktig at moderne kvinner i samfunnsdebatten tas på alvor for sine poenger og kompetanse, og ikke reduseres til bare å være kvinner.
Her finner du A-magasinets sak om norske muslimer:
Ny undersøkelse: Dette sier norske muslimer om terror, likestilling og velferdsstaten
Religiøs identitet
FAFO-forsker Jon H. Friberg slår til med enda kraftigere lut i sin omtale av Ishaqs bok i Aftenposten. Nokså sleivete sammenlignet han Ishaqs funn med resultatet av presidentvalget i Turkmenistan. Videre mener Friberg at Ishaq tolker funnene i sin bok for positivt.
Han eksemplifiserer med at dersom nesten alle muslimske menn hevder de er for likestilling, slik det kommer frem i boken, er det ikke definert hva som menes med likestilling, og legger til at muslimer generelt er mer konservative i verdispørsmål enn majoritetsbefolkningen.
Nå har ikke Ishaq nødvendigvis sagt noe annet heller, hennes undersøkelse viser tydelig at religion er viktig for muslimene og at de er mer verdikonservative enn den allmenne nordmann.
Det vil si, Ishaq tolker ikke resultatene av muslimundersøkelsen slik at norske muslimer holder på å bli venstreliberale feminister. Derimot legger ikke FAFO-forskeren Friberg skjul på at det er en slik utvikling han ønsker, som han kaller sekularisering og assimilering, og løfter frem de «skamløses» inntreden.
Det er grunn til å spørre seg hvorfor det er slik, særlig på norsk venstreside, at man ikke blir fornøyd med muslimene før de omfavner et sosialistisk syn på feminisme og likestilling samt verdiliberalitet i sine personlige liv.
Med bakgrunn i Ishaqs tall på hvor viktig den religiøse identiteten er for norske muslimer, er forventningen om at de skal omfavne en verdiliberal moral i sine personlige liv ikke bare urealistisk, men også dypt illiberalt og urimelig.
Som Hans Skjervheim uttrykker det vil absoluttering av verdiliberalitet resultere i total illiberalitet. Det kan derimot forventes at også sosialkonservative og religiøse muslimer fornorsker sin religiøse praksis, verdsetter likestilling og støtter opp under den liberale rettsstaten.
Blir lyttet til i det muslimske miljøet
Dessuten er det spekulativt når flere deltagere i debatten om Ishaqs bok, som Raja og Friberg, konstruerer en søkt motsetning mellom forfatteren og de såkalte skamløse jentene.
En av dem som har uttalt seg mest nyansert om Ishaqs bok er nettopp Nancy Herz. Ikke minst er det kunnskapsløst og virkelighetsfjernt å betrakte Ishaq som en forsvarer av bakstreverske holdninger i de muslimske miljøene.
Derimot er hun en stemme for unge, norske muslimer, særlig kvinner, som både vil praktisere islam på norsk vis og samtidig være aktive deltagere i det norske samfunnet med fokus på likestilling.
De som kjenner det muslimske miljøet i Norge godt på innsiden vet at det er kvinner som Bushra Ishaq og Lena Larsen, som har troverdighet internt i de muslimske miljøene grunnet deres teologiske argumentasjon og respekt for de troende, som har potensial til å skape størst bevegelse blant norske muslimer. Dette har også bragt dem til topps i det muslimske hierarkiet i Norge, på tross av deres interne kritikk av forhold i de muslimske miljøene.
Vi må ikke glemme i hvilken kontekst europeiske muslimer befinner seg i; store undersøkelser fra Gallup Coexist bekrefter Ishaqs tall og viser at europeiske muslimer er langt mer religiøse enn gjennomsnittseuropeeren.
Da vil ikke endring oppnås ved konfrontasjon fra folk eller på utsiden eller på kanten av den islamske folden, men heller ved at moderne kvinner som Ishaq, som nyter tillit blant muslimer og har tilgang til moskeene, lyttes til.
