Hvorfor demokrati?

Folkestyrt oppdeling av makt bygger diker mot tyranni. Det er en arv vel verdt å forsvare foran 2023.

Ved årsskiftet er det klart: Ikke siden det nazistiske tyranniet brøt sammen for snart 80 år siden, har det representative folkestyret vært under hardere press verden over.

Derfor er det ekstra grunn til å minnes hvor livsviktig det er verdt å forsvare.

Ja, hvorfor demokrati?

Vi lever nå i en verden der det for første gang på flere tiår er nødvendig å minnes begrunnelsene for hvorfor den demokratiske styreformen har fortrinn som andre styreformer mangler.

Over to tredjedeler av verdens folk lever nå i regimer som er autoritære eller demokratier i tilbakegang.

Hvorfor, med andre ord, er det menneskerettsbundne, representative folkestyret verdt å forsvare i dagens verden?

Her er et forslag til noen påminnelser.

1. Maktforfallets problem

Det representative demokratiet er den eneste styreformen som seriøst konfronterer den klassiske maktens problem: At makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Fra den franske statsrettsfilosofen Montesquieus lære om tredelingen av makten i dømmende, lovgivende og utøvende makt, til den amerikanske revolusjonens forfatningstenkning – til dagens demokratiske konstitusjoner: Demokratiet er den styreformen som best kan tøyle maktmisbruk og gjennom valg stoppe autoritære ledere.

(Men vi har ofte sett hvordan også demokratier lett kan bli forsvarsløse overfor sine fiender, som for eksempel Benito Mussolini fra 1922–1944 og Adolf Hitler i 1933. Er demokratiets fiender sterke nok, er de mest demokratiske grunnlover avmektige. Et eksempel er Weimars fall for 90 år siden.)

Den suksessive utvidelsen av stemmeretten i Norge fra 1814 til 1913 er paradeeksempelet på utvidelsen av vanlige folks mulighet til å bedre sine kår ved hjelp av demokratiets fleksibilitet.

Alle totalitære og autoritære systemer, fra Lenin/Stalin via Hitler/Mussolini og Franco til Mao og Pol Pot, viser hvordan masseovergrep og folkemord er en naturlig følgesvenn i systemer der kritikk og motstemmer systematisk undertrykkes.

Uten samfunn der makt ved hjelp av institusjoner – især grunnlovsfestede politiske og sivile rettigheter – kan møtes med motmakt, er vi prisgitt vilkårlighet og overgrep.

2. Den enkelte persons frihetsrom

Demokratiet er den styreformen som gjennom sitt gulv av rettssikkerhet, frihet og rettigheter gir enkeltmennesker og grupper videst rom for å utvikle sine evner, bedre sine kår, finne sin identitet og leve et verdig liv.

Liberalt demokrati er den styreformen som gir folket mulighet til selvstyre gjennom valg av representanter. Derigjennom kan folket bli myndige statsborgere.

Den amerikanske filosofen John Dewey er en av dem som klarest har formulert denne innsikten: Demokratiet er den styreformen som best gir rom for det enkelte menneske til selv å forme sitt syn på det gode liv og strebe etter å virkeliggjøre egne mål.

Demokratiet er en skole i selvrefleksjon.

Demokratiet er derfor ikke bare et beslutningssystem. Det er også en sivilisasjonsnorm, «a mode of associated life», som Dewey sa det. Hvor den enkelte samarbeider med andre for felles mål og derigjennom oppøver demokratisk trening og kompetanse.

I dette livet i sivilsamfunnet inngår undersøkelser, debatt og evne til å lytte til andre. Gjennom dette kan det utvikles grunner for toleranse for andres syn.

Demokratiet er i krise når denne toleransen møter dyptsittende fordommer støpt av uvitenhet og dømmesyke, som deler av dagens USA er et eksempel på.

Det er et ideelt mål at det beste argumentet har forrang. At det ikke alltid realiseres, og ofte synes utopisk, er ikke et argument mot å se dette målet som en i kantianskkantianskhttps://naob.no/ordbok/kantiansk forstand regulativ idé.

Dewey mener at demokratiet hele tiden må debatteres og forbedres i lys av ny erfaring og endrede samfunnsforhold.

Utdanning blir derfor «demokratiets kirke». Han er klar på at individet best utvikler sitt potensial til det fulle i et sosialt demokrati. Derfor tar han til orde for en demokratisk velferdsstat hvor også arbeiderne kan ta full del i formingen av egen arbeidsplass.

Dette hindrer ikke at det er lett å se at store forskjeller mellom folk også følger demokratier, om enn i ulik grad. Dette er den store utfordringen for dagens demokratier.

Store sosioøkonomiske kløfter mellom folk vil umiddelbart svekke demokratiets legitimitet fordi det kaster tvil om folkestyrets grunnorm, politisk likhet. Det vil si mest mulig jevnhet i ressurser for en mest mulig lik adgang til politiske beslutninger (hver person én stemme).

Demokratiske beslutninger kan lett forvitre og bli til en paragren for skinnlegitimitet: Demokratiet blir den beste styreformen penger kan kjøpe.

Som alltid: Stemmer teller, men ressurser avgjør.

Uten ytrings-, ånds- og forsamlingsfrihet vil vi ikke være i stand til å finne vår egen identitet og heller ikke skue sannheten.

Som John Stuart Mill sa det i «On Liberty» i 1859: Vi kan ikke vite hva som er sant uten at vi har hørt andres mening og lyttet til motforestillingene.

Derfor er alle typer kommunikasjon som appellerer til folks umiddelbare reflekser og fordommer, fremmed for demokratiet. Med andre ord: alle former for populisme fra begge ytterfløyer.

Demokratiet forutsetter arenaer for refleksjon, prøving og veiing av argumenter og må ha prosedyrer for slik avveining. Det inkluderer et mest mulig autonomt rettssystem og bredest mulig ytrings- og åndsfrihet. Bare slik kan «det beste argumentet» ha håp om å vinne frem.

3. Demokratiets bevegelighet

Gjennom frie valg som gir minoriteter sjansen til å bli majoritet, er demokratiet den styreformen som gir undertrykkede grupper rom til å organisere og protestere, og dermed mulighet til å forbedre sine livsvilkår.

Dette skaper betingelser for stabilitet og fredelig konfliktløsning fordi minoriteter kan bli majoriteter. De kan vinne frem med sine krav om rettferdighet.

Arbeiderbevegelsen, religiøse lekmannsbevegelser, bevegelser for språklige, regionale og nasjonale rettigheter, kvinne- og avholdsbevegelsen og i USA borgerrettsbevegelsen. Alle er klassiske eksempler på bevegelser nedenfra som har vunnet frem i ly av demokratiske prosedyrer, derunder sivil ulydighet.

Hva majoriteter ikke kan gjøre, er å legge så mange hindringer i veien for at mindretallet kan bli flertall at demokratiet blir illusorisk. (Tenk på Ungarns illiberale demokrati i dag.) På et visst punkt opphører slike regimer å kunne kalles demokrati.

Russland er over dette punktet for lengst, Polen er på god vei. I fjor ble to nye diktaturer lagt til den lange demokratiske forvitringshistorien: Myanmar og Tunisia.

4. Demokratiets forankring i vitenskapelighet

Demokratiet er bygget på rasjonalitet. At kunnskap og opplysning skal styre politiske veivalg. Demokratiet er den eneste styreformen som systematisk kan og vil endre politisk linje i lys av ny erkjennelse, uansett hvor ubehagelig denne er.

At miljøbevegelsen hittil har hatt vansker med å vinne frem med sin vitenskapsbaserte kritikk av forbruks- og utslippssamfunnet, er intet argument for å gi opp demokratiet.

Kommunismens tragedie i det 20. århundre var at den ikke hadde mekanismer som hindret personlig galskap og maktbryndemaktbryndehttps://naob.no/ordbok/maktbrynde (Stalin).

Det var heller ikke åpne kunnskapssystemer som kunne korrigere feilsatsinger i økonomien og åpne for debatt om og kritikk av irrasjonalitet, fordommer og forfølgelser. Dermed fikk man en økonomi som stagnerte og var uten innovasjonskraft, noe som igjen førte blant annet til massive miljøødeleggelser (som den tørrlagte Aralsjøen).

Demokratiet er argumentativt basert. Det hindrer ikke at det i ly av ytringsfriheten kan spres kunnskapsløshet, sannhetsforakt og sammensvergelseshysteri, slik vi så og ser med Donald Trump i USA.

Konklusjonen er at demokratiet hele tiden må kjempes for. Det må være en permanent demokratisk beredskap i hele befolkningen.

5. Demokratiets respekt for ulike trosformer

Demokratiet er den styreformen som gir videst mulig rom for ulike religioner. Det går på tvers av trosbekjennelser. Nøytralt. Åndsfrihet er demokratiets fremste sivilisasjonsnorm.

Nettopp fordi demokratiet ikke gir én religion forrang fremfor andre, bidrar demokratiet til å dempe potensielle religionskontroverser.

Det hindrer ikke at religiøs forfølgelse kan blomstre i demokratier.

Statsminister Narendra Modis diskriminering av muslimer i dagens India ut fra en autoritær hinduisme er ett eksempel. Hans hinduautoritære ideologi bærer umiskjennelige likheter med klassisk europeisk fascisme.

Dette viser at minoriteter kan forfølges i demokratier – vi kan tale om demokratiets mørke side. Tenk bare hva det norske storsamfunnet har gjort mot samer og romer.

6. Den demokratiske freden à la Immanuel Kant

Demokratier angriper sjelden hverandre, men forsvarer seg overfor autoritære og/eller totalitære fiender.

Det hindrer ikke at demokratier, ofte i ly av demokratiske prosedyrer, som sagt kan ha en mørk side og stå for de verste overgrep overfor andre. Se til kolonialismens herjinger i Asia og Afrika og USAs rolle i Latin-Amerika.

Fra Kleistenes’ innføring av det atenske demokratiet i år 507 f. Kr, som vel å merke bare omfattet mellom 10 og 15 prosent av befolkningen, til dagens mange varianter, er idealet likevel det samme: Folkestyrt oppdeling av makten for å bygge diker mot tyranniet.

Det er en arv vel verdt å forsvare foran 2023.