Kronikk

Arktis smelter. Geografien forandres. Politikk i nord må handle om mer enn forholdet til Russland. | Jonas Gahr Støre

  • Jonas Gahr Støre
    Jonas Gahr Støre
    Leder, Arbeiderpartiet

Om ikke vi tar føringen i egne nærområder, kan vi oppleve at andre gjør det, skriver Jonas Gahr Støre. Her i luften over Lofoten, på næringslivsbesøk i april. Foto: Olav Olsen

Norge må ta valg.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«I en verden dominert av finansmarkeder, 5G-nettverk og cyberkrigføring, er det fortsatt geografien som ruler»

Slik innleder den amerikanske historikeren Robert D. Kaplan en analyse av de økte spenningene i Persiabukta. Kaplan mener spenningen mellom USA og Iran handler om noe større, nemlig fremveksten av Kinas nærvær og innflytelse, i en region der Kina faktisk hører hjemme. USA derimot, «er en halv verden unna», skriver Kaplan, som nylig ga ut boken The Revenge of Geography.

Vi må forstå geografien og jobbe med våre naboer, skriver Jonas Gahr Støre. Foto: Tor G. Stenersen

Kaplans påminnelse er en historisk gjenganger – om geografiens tunge føringer for utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Geografi og naboer i spill

Jeg tenker på det her jeg sitter en sommermorgen, vendt mot havet i Kilsund, mellom Tvedestrand og Arendal. Når jeg ser ut mot det åpne Skagerak, minnes jeg på det som utspant seg akkurat her, for 207 år siden.

Den 6. juli 1812 jaktet den britiske marinen, anført av linjeskipet DS «Dictator» (!), den dansk-norske fregatten «Najaden». Innen min synsvidde slo de britiske skipene inn mot kysten og jaktet fienden liketil Lyngør havn, der de åpnet kanonlukene og senket «Najaden» til bunns.

Fullmåne over dagens Lyngør. Foto: Jonas Gahr Støre

Geografi og naboer var i spill. Norge var under Danmark, og Danmark var i den tapende alliansen med Frankrike i Napoleon-krigene. Britene blokkerte den norske kysten. Henrik Ibsen skriver i diktet Terje Vigen:

«Engelske kryssere stengte hver havn//i landet var misvekst og nød//den fattige sultet, den rike led savn//.»

Bunnpunkt og vendepunkt i historien

1812 må ha vært et absolutt bunnpunkt i nyere norsk historie. Geografi og politikk spilte mot oss. Vi lå under en nabostat. Vi var i en krig vi ikke hadde valgt. Marinens gjenværende stolthet gikk like til bunns.

Samtidig var kanskje 1812 et vendepunkt. To år senere var vi fri fra Danmark. 1814 ble ifølge historiker og forfatter Karsten Alnæs «miraklenes år». Geografien fikk en ny politisk logikk: Vi kom under Sverige, men fikk regjere oss selv ganske fritt. De arme marinefolkene som overlevde senkingen av «Najaden», ble nøkkelfolk for det nye Norges egen marine.

Skagerak skulle utvikle seg mer fredelig. Men geografien hadde fortsatt sin påminnelse. Det neste angrepet på Norge sjøveien kom 128 år senere, da Nazi-Tyskland angrep Norge sørfra i april 1940.

Les også

Derfor er maks 1,5 grader så viktig: Nordpolen og Sydpolen snakker nemlig sammen.

Nærhet og sårbarhet i dag

I dag er ikke Skagerak åsted for stormaktrivalisering. Akkurat nå er oppmerksomheten rettet mot dette havbassengets biologi, utsatte fiskebestander og sårbare miljø. Det kan bare reddes gjennom samarbeid mellom statene som ligger rundt Skagerak.

Men dette ligger fast: Vi må forstå geografien og jobbe med våre naboer.

Tidlig i juli besøkte jeg en annen utpost i vår geografi der Kaplans påminnelser er gyldige. Jeg gikk tur i Pasvik-dalen i Finnmark med Sør-Varangers ordfører, Rune Rafaelsen. I klarværet så vi både til Finland og Russland. Fabrikkpipene i Nikel var godt synlige. Utslippene derfra blåser stort sett østover, men svovel faller også ned i Norge. En påminnelse om nærhet og sårbarhet.

Igjen, geografien ligger fast: Vi er nabo med Russland, og vi har levd i fred i 1000 år.

Rune Rafaelsen som peker mot Russland. Foto: Jonas Gahr Støre

Til høsten er det 75 år siden sovjetiske soldater jaget nazistene ut av Finnmark. Utviklingen av naboskapet med Russland har alltid måttet navigere mellom naboskapets hverdag og storpolitikkens spenninger.

Vi hadde tiår med kald krig, høyspenning og lukket grense. I 1990 krysset kun rundt 5000 mennesker grensen ved Storskog. Så kom tøværet på 90-tallet, med Barents-samarbeid og mange initiativer for å utvikle naboskapet, liketil den historiske delelinjeavtalen i Barentshavet i 2010. Det året var det rundt 300.000 som krysset Storskog-grensen.

Les også

Slik driver russerne skjult elektronisk krig mot Norge. Men de foretrekker å krige i kontortiden.

To strategier for politikk i nord

Vi har fulgt to linjer for å håndtere geografi og politikk i nord: Én linje med forankring i NATO for å stå opp mot stormakten Sovjet eller det ny-autoritære Russland. Og én linje som nabo, med utvikling av tillit og samarbeid over land- og havgrenser i nord.

Den første strategien handler om samhold med allierte, og er fortsatt nødvendig for «lille Norge» ved siden av «store» og ikke helt forutsigbare Russland.

Den andre handler om å utvikle praktiske grep for nabosamarbeid, som grenseboerbeviset fra 2012 som gjør det mulig for folk i grenseområdet lettere å reise over grensen uten fornyet visum, eller tiltak og initiativ sammen med de nordiske landene i Barnets-regionen eller de andre arktiske statene i Arktisk Råd.

Norge kan gjøre mer. Vi kan være den ledende aktøren med de nye ideene. Vi kan være pådriver for små og store prosjekter for utviklet lokalt og regionalt samarbeid i nord. Ikke minst om klima- og miljøspørsmål.

Geografien forandres

Utover i dette århundret vil politikk i nord handle om mer enn forholdet til Russland.

Varmere klima gjør at det Arktis vi kjenner, forsvinner. En kraftfull påminnelse om at utslippene må ned. Men endringene skjer her og nå.

Kilsund mot havet, der skipet DS «Dictator» jaktet den dansk-norske fregatten «Najaden». Foto: Jonas Gahr Støre

Geografien forandres. Stengte veier åpnes, som sjøveien gjennom Arktis til Asia. For oss korter det ned reisetiden fra Europa og østover. For Kina, Japan og Korea korter det ned deres vei vestover, til Europa.

Våre nordområder kan bli en hovedtransportåre mellom øst og vest. Kirkenes figurerer allerede på det kinesiske kartet for Beijings storslagne transportplan, «det 21. århundres silkevei».

De neste årene vil avgjøre hvordan statene i nord sikrer sine interesser i møte med disse tunge føringene. Norge må ta valg, utover å kutte utslipp.

Les også

Anki Gerhardsen: Kunnskapsløst om Russland i norsk presse

Vakuum fylles

Våre isfrie havner kan bli transitthavner for handel til og fra Asia. Jernbane i nord kan få sin mulighet for gods og folk, som forlengelse av vår egen bane nordover, og åpning for et finsk initiativ om en bane fra Rovaniemi til Kirkenes.

Vi bør bidra til langt bedre satellittdekning som en del av satsing på infrastruktur, i tillegg til oppgradering av havner og farleder. Og så må vi styrke universitetene i nord. Kunnskap er nøkkelen for å holde på ungdommen.

For at dette skal skje, trengs en ny giv i nordområdepolitikken. Det kan skape ringvirkninger, ny verdiskaping og aktivitet. Vi bør ta initiativ til tettere samarbeid med Sverige og Finland og gi Norden en ny posisjon i nord. Samtidig som vi utvikler og håndterer naboskapet med Russland – og holder våre allierte godt oppdatert.

I sum: Ta initiativ, ha idé-forsprang. For like sikkert som at geografi avgjør mye i utenriks- og sikkerhetspolitikken, gjelder også en annen naturlov: Vakuum fylles.

Om ikke vi tar føringen i egne nærområder, kan vi oppleve at andre gjør det.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sikkerhetspolitikk
  2. Internasjonal politikk
  3. Russland
  4. Arktisk råd
  5. Barentshavet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Intet vakuum i nord, Støre

  2. NORGE

    Russland kritiserer Norge for at atomdrevne ubåter får anløpe Tromsø

  3. KRONIKK

    Norge som frontlinje mot Russland

  4. POLITIKK

    Ap ønsker avklaring om Nord-Norgebanen før valget i 2021

  5. KRONIKK

    Svalbard kan komme i spill

  6. VERDEN

    Frykter at finsk Nato-flørt kan øke spenningen