Kronikk

Da freden slapp løs, var det som å løfte av en trykkoker | Guri Hjeltnes

  • Guri Hjeltnes
    Guri Hjeltnes
    Direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret)

Bildene fra fredsdagen 8. mai er ikoniske. Jublende menn og kvinner, mennesker stablet tett i tett og oppå hverandre på åpne lasteplan, flagg, omfavnelser og lykke. Foto: O. Haug /Aftenposten

For de aller fleste i generasjonene som opplevde fredens komme, ble frigjøringen en unik eksistensiell opplevelse, et jeg-var-der.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Frigjøringen etter fem års okkupasjon var som å løfte lokket av en trykkoker. Ellevill feststemning, flaggene gikk til topps i bygd og by. Og hadde man ikke ordentlige flagg, vinket barn med selvfargede papirflagg.

For noen varte fredsfesten i måneder, for andre handlet det om å komme tilbake i vanlig gjenge så snart som råd var. Hva nå vanlig gjenge var, etter fem års okkupasjon under en fremmed makt.

Forfatter og historiker Guri Hjeltnes er direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Barn som opplevde feiringen, ante ikke hva ordet «fred» betydde, men noe å feire, det var det visst.

Som det står i en årbok fra Levanger historielag: Festen varte og rakk. En gårdbruker som i begynnelsen av mai 1945, dro rundt for å tinge hest til våronna, fikk beskjed om at ingen var ledige. Men 8. mai fikk han beskjed om at to hester var ledige. Men da var ikke han ledig! Våronna måtte vente noen dager.

Alt skjedde fort

Dagene rundt slutten av 2. verdenskrig og starten på frigjøringen var preget av de store internasjonale nyheter, nasjonale begivenheter og små lokale hendelser.

Adolf Hitler hadde tatt sitt liv 30. april 1945. Storadmiral Karl Dönitz sikret en hurtig krigsslutt i Norge og Europa, natten mellom 6. og 7. mai kapitulerte Nazi-Tyskland på alle fronter.

I Norge skulle de om lag 40.000 væpnede menn og kvinner i hjemmestyrkene sikre ro og orden etter kapitulasjonen mens man ventet på de allierte styrker og polititroppene fra Sverige.

Hjemmefrontledelsen fikk 5. mai fullmakt fra eksilregjeringen i London til å opptre på regjeringens vegne til de første statsråder kom tilbake til Norge.

Ryktene svirret, og alt skjedde fort. Den 7. mai, samme dag som Aftenpostens kveldsutgave trykket en nekrolog over Adolf Hitler skrevet av Knut Hamsun, dukket de første improviserte barnetog opp rundt om i landet og i hovedstaden.

Og om kvelden strømmet store folkemasser ut på gater og plasser i Oslo, norske flagg ble heist.

Rundt om i landet svirret også ryktene 7. mai – som i Levanger sentrum – der noen venninner som hoppet paradis, så to fly som laget merkelige rundinger av røyk på himmelen. Noen kom til og sa at de tydet ordet «Fred» i rundingene.

Allerede 7. mai begynte noen feiringen av freden. Her jublende barn nedover Bogstadveien på Majorstua i Oslo. Foto: Ingvald Møllerstad, Aftenposten

Overgangen til fred «et mirakel»

Om kvelden 7. mai kl. 22.00 meldte den tyske øverstkommanderende i Norge, general Franz Böhme, over radio at de tyske tropper i Norge lojalt ville følge ordren om kapitulasjon.

Overgangen fra krig til fred var «på mange måter et mirakel», skrev Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge i ettertid.

Mye kunne gått galt, men i Norge overga okkupasjonsmakten seg uten noen form for væpnet motstand. Ingen kamp eller skuddvekslinger.

En enhet fra Hjemmestyrkene, under ledelse av Terje Rollem, overtok Akershus festning fra den tyske kommandanten og hans adjutant 11.mai 1945. Foto: Johannes Stage /NTB scanpix

Samtidig må det fremheves at i hele Øst-Finnmark og Nord-Troms endte folks hverdagsliv i en katastrofe.

En femtedel av Norge ble en branntomt.

Om lag 50.000 mennesker ble tvangsevakuert og 25.000 overvintret ved å stikke seg vekk. Tyskerne brente systematisk landsdelen, etter at Den røde hærs 14. armé krysset Grense-Jakobselv og befridde det nordligste Norge i oktober 1944.

Byene i Øst-Finnmark hadde opplevd et bomberegn som få byer i Europa.

Kirkenes hadde vært i kampsonen i drøye tre år – et uavlatelig inferno for befolkningen. I likhet med La Valetta på Malta ble Kirkenes en massivt bombet by i Europa. Kirkenes opplevde 328 angrep med 953 fly og talløse flyalarmer.

Det har altfor ofte blitt et sørnorsk og hovedstadsblikk på okkupasjon og frigjøring.

Men 75-årsjubileet for Norges frigjøring fra Nazi-Tysklands okkupasjon startet i Øst-Finnmark i oktober i fjor.

Ruinene av Kirkenes etter tyskernes retrett i 1944. Foto: NTB scanpix

Bål av blendingsgardiner

Offisielt inntrådte våpenstillstanden fra midnatt 8. mai 1945. Da hadde allerede hjemmestyrkene mange steder inntatt sine posisjoner, men hovedfremrykkingen skjedde natt til 9. mai.

På frigjøringsdagen 8. mai utkom «Oslo-pressen» i et kjempeopplag på 453.100 eksemplarer, og aftenutgaven i 324.000 eksemplarer. Det var et samarbeid mellom alle hovedstadsavisene pålagt av Hjemmefrontens ledelse.

Tilsvarende fellesaviser utkom som en overgangsordning i en rekke byer – blant andre Fredrikstad, Drammen, Hamar og Trondheim. Målet var å forhindre at aviser som utkom og tjente penger under krigen, skulle få et forsprang på konkurrentene som var stoppet.

I fredsdagene 1945 stimlet folk sammen for å lese Aftenposten på oppslagstavlen utenfor avishuset. Foto: Ingvald Møllerstad, Aftenposten

Folk kastet de forhatte blendingsgardinene ut av vinduene og tente på.

Radioer kom frem fra skjulesteder, og mange lette etter de etterlengtede beslaglagte radioapparatene. Noen fant dem, andre opplevde at radioen var stjålet, ødelagt eller ramponert.

For endelig kom også NRK tilbake, morgenen 9. mai. Da åpnet riksprogramsjef Olav Midttun slik: «

Kjære norske lyarar. Dette er Norsk Rikskringkasting, den verkeleg sanne norsk rikskringkastingi, som atter er under lovleg norsk styring, vakta og verna av norske heimestyrkar…»

Quisling måtte motstrebende melde seg

Samtidig med fredsjubelen startet en omfattende opprydding – hjemmestyrkene oppsøkte og arresterte nazister, torturister, angivere og andre medløpere for okkupasjonsmakten.

Og jenter som hadde hatt et forhold til tyske soldater, ble innhentet, trakassert og internert.

Arrestasjonene av NS-medlemmer og andre ble innledningen til et omfattende rettsoppgjør.

Arresterte Gestapo-folk etter frigjøringen. Foto: Aftenposten

Nasjonal Samlings fører Vidkun Quisling måtte motstrebende melde seg og overgi seg selv.

Han forlot Villa Grande – omdøpt til det norrøne navnet Gimle – grytidlig 9. mai i en liten bilkortesje i følge med noen av sine ministre. Quisling satt alene i sin Mercedes-Benz med en sjåfør ved rattet.

Bilene fra Gimle stoppet etter avtale foran Deichmanske bibliotek, derfra ble de eskortert av Milorg, og de siste meterne sto en Milorg-jeger på stigbrettet.

Quisling ankom Møllergata 19 og ble umiddelbart arrestert.

Arrestasjonen av Vidkun Quisling 9. mai 1945. Foto: Aftenposten

«Sir, I return to you your kingdom»

Mai måned 1945 ble en folkefest uten like. Festrusen gikk over flere dager.

I hovedstaden ble det et nytt høydepunkt 13. mai da kronprins Olav ankom Oslo, i følge med noen av statsrådene fra London-regjeringen og norske og allierte militære sjefer – deriblant også general Andrew Thorne, som rykket inn på Gimle med sin offisersstab og bodde der til høsten 1945.

Thorne var akkreditert til kong Haakon og var i praksis, i tiden mellom 8. mai og 7. juni, statsleder til kongen vendte hjem.

Det var en symbolsterk handling å okkupere landsforræderens bolig, og Thorne var den første som tok fatt på avnazifiseringen av Villa Grande. Han hengte opp en dartskive i Maria Quislings soveværelse og slapp pressefolk til.

I oktober 1945 dro general Thorne og andre høyere britiske offiserer tilbake til Storbritannia etter endt oppdrag i Norge. Her tar Thorne farvel med f.v. kronprins Olav, Oscar Torp, Einar Gerhardsen, Otto Ruge og Oscar Strugstad. Foto: Ingvald Møllerstad, Aftenposten

Et annet høydepunkt i fredsfesten ble 17. mai – med rekordstor deltagelse i hovedstad og over hele landet. Et ytterligere høydepunkt var selvsagt 7. juni, da kong Haakon igjen satte sin fot på norsk jord.

Som historikeren Bodil Stenseth beskriver det, Thornes velkomstord til kong Haakon var nøye gjennomtenkt og velforberedt: «Sir, I return to you your kingdom».

Og selvsagt for nordmenn flest kulminerte festen i dette store øyeblikket og høytidsstunden da kong Haakon steg i land.

Om det store flertallet ikke kunne følge seiersferden gjennom hovedstadens gater, ble konge og feiringen fulgt dagen igjennom via radio.

I dag er det nesten vanskelig å sette seg inn i den emosjonelle og reelle situasjonen. Men for de aller fleste i generasjonene som opplevde fredens komme, ble frigjøringen en unik, eksistensiell opplevelse, et jeg-var-der, etter fem års nazistyre.

7. juni 1945 ankom kong Haakon fra London og gikk i land på Honnørbryggen i Oslo fra skipet "Norfolk". Kronprinsesse Märtha med kronprinsbarna går bak ham. Foto: Ingvald Møllerstad. Aftenposten

«Det he’ vore en hærlige dag!»

Over 10.000 nordmenn døde under 2. verdenskrig, nær halvparten av dem var sjøens menn – sjøfolk i handelsflåten og fra Marinen.

Men det døde flere utenlandske statsborgere i Norge enn nordmenn. Av de om lag 100.000 sovjetrussiske fangene som ble tvangshentet til Norge av den tyske krigsmakten til hardt arbeid og pinsler for å bygge festningsanlegg, aluminiumsverk, veier og jernbaner, døde 13.700.

Medregnet jugoslaviske, polske og andre nasjonaliteter døde 15.000–16.000 utenlandske statsborgere på norsk jord.

Titusener kom ikke hjem umiddelbart: Fangene fra konsentrasjonsleirene, de få overlevende jødene fra tilintetgjørelsesleirer, hele det mangslungne flyktningsamfunnet i Sverige og eksil-Norge for øvrig – England, USA og andre land.

En fange fra Tyskland ankommer Østbanestasjonen og kan endelig omfavne sin familie igjen. Foto: Ingvald Møllerstad, Aftenposten

Sjøfolkene i handelsflåten måtte seile videre, men feiret om de kunne.

I sjømannsbyen Liverpool strømmet 8. mai musikk ut av høyttalerne med «God save the King», det var lykke og samling på sjømannskjerka og dans og raketter i gatene. «Det he’ vore en hærlige dag!» erklærte en stavangermatros på M/S Ida Bakke.

Krigs- og okkupasjonserfaringene var mange og vidt forskjellige. Hva slags Norge som reiste seg etter fem års naziokkupasjon, er en annen historie. I mai 1945 sto jubelen i taket, i Norge og i den vestlige verden. Men ennå gjensto Japan. Først en atombombe skulle tvinge keiserriket i kne.

  1. Les også

    Da freden brøt ut. Se gleden og håpet i de 75 år gamle jubelbildene.

  2. Les også

    Slik ville Nasjonal Samling forandre Norge

  3. Les også

    Freden kom i 1945. Men for mange europeere lar friheten ennå vente på seg. | Sven G. Holtsmark og Lars Rowe

  4. Les også

    Frihet og liv er ett | Hanne Sophie Greve

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Frigjøringsjubileet
  2. Andre verdenskrig
  3. Norge
  4. Finnmark
  5. Milorg
  6. Jens Chr. Hauge
  7. Kirkenes

Frigjøringsjubileet

  1. VERDEN

    1945-seierherrenes verdensorden vakler. Her er enda et angrep akkurat gjennomført.

  2. NORGE

    Dette gjorde dødsleiren med min bestemor

  3. KOMMENTAR

    Det dukket opp en dagbok på loftet: «Følelsene tar fullstendig makten fra en»

  4. A-MAGASINET

    Krigen var nesten over – så ble han hentet inn til et avhør han aldri kom over

  5. KULTUR

    50 år etter frigjøringen begynte Irene Levins mor omsider å snakke om 32 døde familiemedlemmer

  6. KOMMENTAR

    I en gate på Torshov viste fredens stygge ansikt seg