Kronikk

Nå ber libanesiske venner meg være forsiktig når jeg returnerer til Europa. Det er paradoksalt. | Gunnar Gabrielsen

  • Gunnar Gabrielsen, oberstløytnant og akkreditert attasjé til Libanon

En av de mange kontrollene politiet i Libanon utfører – her i Hamra street i Beirut i januar i år. Foto: Jamal Saidi/REUTERS/NTB scanpix

Sånn kan samfunnssikkerhet være – sett fra Beirut.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En av de mange kontrollene politiet i Libanon utfører – her ved en checkpoint i Hamra street i Beirut i januar i år. Foto: e-mail

Nok en gang er en europeisk by rammet av vilkårlig terror. Spørsmålene melder seg igjen – hvilken by blir den neste? Og hvordan kan styresmaktene verge seg mot fremtidige angrep?

Det lages nye planer, lover endres, og tidvis økes også ressurspådraget til politi, forsvar, og sikkerhetstjenestene. Til tross for ulike tiltak synes det å være en utbredt subjektiv oppfatning at den hjemlige trygghet stadig forringes. Og debatten blusser opp – kan man virkelig helgardere et samfunn mot terror?

Sikkerhet på alvor

Libanon kjenner krig, borgerkrig, og terror bedre enn de aller fleste land. De siste tiårs voldshandlinger har etterlatt en kvart million drepte og et land som tilsynelatende aldri helt får reist seg, før det atter en gang smeller.

Gunnar Gabrielsen, for tiden stasjonert i Libanon. Foto: e-mail

Beliggende mellom Israel og Syria, med utbredt fattigdom og sosial uro, og med et flyktningantall som utgjør 50 prosent av landets egen befolkning, kjenner både staten Libanon og befolkningen daglig på frykten for terror. Ingen tar det for gitt at nye angrep kan unngås. Likevel har landet gått bemerkelsesverdig klar av den type hendelser som i nyere tid har rammet flere land i Europa. Flaks og tilfeldigheter vil alltid spille inn, men mest av alt kan nok fraværet av terror forklares med en stat og en befolkning som tar sikkerheten på dødsens alvor. De vet altfor godt hva alternativet kan bli.

Her følger et – ikke nødvendigvis veldig vitenskapelig forankret – forsøk på å beskrive den sikkerhetsmentalitet som preger landet:

Samtlige innfartsårer

Først og fremst kommer sikkerhetstjenestenes prerogativ. Hæren (LAF) består av 11 brigader, altså i overkant av 50000 soldater, som nesten i sin helhet er dedikert til intern sikkerhet. Hæren støttes og samarbeider med de interne sikkerhetsstyrkene (ISF). Dette merkes gjennom det svært høye antallet statiske vaktposter og mobile patruljer – både til fots og i kjøretøy.

Bemannede check-points er satt opp på samtlige innfartsårer til byene. Flere titusen bevæpnede soldater og sikkerhetspersonell har altså som døgnkontinuerlig oppgave å overvåke den interne sikkerheten i et land som er på størrelse med Rogaland, men med en befolkning som Norges.

Støter på hindring

Man kan ikke bevege seg mange meterne uten å støte på en eller annen form for militær tilstedeværelse. Veier og gatekryss er sperret av og innsnevret med betongelementer. Fortauene er avstengt med jernstolper – riktignok satt opp for å forhindre ulovlig fortausparkering. Den samlede effekten er imidlertid at intet kjøretøy får beveget seg langt før den støter på en hindring. Enten i form av flere hundre kilo betong, eller en bevæpnet vaktpost.

I tillegg til de uniformerte, kommer et ukjent antall sivile og ubevæpnede vakter. I ethvert portrom og i hver gatestump står det folk og følger med. Intet avvik fra normalen går upåaktet hen. Piggtråd og kameraer. SIM-kort som kun kan anskaffes ved å fremvise pass. En banksektor som har full kontroll på sine kunder og konti.

Da jeg i fjor sprang Beirut maraton, måtte jeg gjennom et kobbel av sjekkpunkter for å få tatt meg til startområdet. Og da jeg vel kom i mål, var det omtrent like omstendelig å komme seg ut av målområdet. Ingen klaget, ingen stusset over kontrollrutinene.

Terrorplaner avdekket

Grensen mellom årvåkenhet og paranoia kan være utydelig. Men de færreste som ønsker å volde andre vondt, tror de kan forberede en terroraksjon uten at noen, et eller annet sted, vil fange det opp. Den enorme flyktningbefolkningen vies særlig oppmerksomhet. Daglig innbringer sikkerhetstjenestene folk til avhør og arrestasjon. Da IS’ emir til Libanon i fjor ble pågrepet i en palestinsk flyktningleir, førte hans tilståelse til at ikke fullbyrdede terrorplaner ble avdekket og påfølgende nye arrestasjoner. Det er et åpent spørsmål hvordan sikkerhetstjenesten fikk motivert IS’ lokale sjef til å avsløre sine planer i løpet av noen få timer – på den annen side ble hans terrorplaner heller aldri virkeliggjort.

Tålmodig befolkning

Og befolkningen samtykker. De sitter tålmodig i kø for å kunne passere sjekkpunkter, de lar seg kontrollere og inspisere, og de ser våpen på nær sagt ethvert gatehjørne. Oppslutningen om sikkerhetstjenesten er likevel svært høy, og kritikk forekommer omtrent ikke. I et land der nær sagt ingen primærtjeneste – vann, strøm, offentlige tjeneste – virker optimalt, er i det minste sikkerhetstjenestene effektive. Og libaneserne støtter opp om disses virke, for de vet hvordan et samfunn uten fungerende sikkerhet ser ut – de har gjennomlevd det. Motsatt – når det smeller i Europa, spør libanesere meg om når vi skal ta vår egen sikkerhet på alvor, og hvorfor vi ikke for lengst har utkommandert våre hærer ut i gatene.

Prisen for sikkerhet

«Den libanesiske metoden» fungerer ikke nødvendigvis som en standard for andre land – til det er for mange rammebetingelser unike for dette landet: En hær som er bundet fast i statisk vaktposttjeneste og derfor vanskelig får trent på konvensjonelle operasjoner, et land som er visuelt forsøplet av sperringer, evige trafikkorker grunnet de tallrike sjekkpunktene, enorme kostnader og tapt arbeidskraft i form av tusenvis av væpnede og ubevæpnede vakter. Dette er prisen Libanon har valgt å betale for å maksimere sin interne sikkerhet. Risikoen for terror er ikke dermed nullet, men fra et libanesisk standpunkt er det heller ikke mange flere steiner igjen å snu.

Men det er uansett interessent å observere hvordan libanesere flest opplever sitt land som trygt. Da jeg reiste til Beirut for et år siden, ba venner hjemme meg om å være forsiktig i et Libanon med antatt høy sikkerhetstrussel. I dag opplever jeg den paradoksale situasjonen at libanesiske venner ber meg være forsiktig når jeg returner til Europa.


Les mer i Aftenposten om terror i Europa og Libanon:

Nesten ti ganger så mange blir drept i terrorangrep.

Europa rammes stadig oftere av terror.

Dagliglivet i Europa i endring som følge av terroren.

Seks drept i selvmordsangrep i Libanon.

Libanon: Vi har avverget to planlagte IS-angrep

Les mer om

  1. Terror
  2. Libanon
  3. Sikkerhetspolitikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Avgrunnen mellom befolkningen og de politiske elitene blir stadig større

  2. VERDEN

    Hele regjeringen i Libanon går av

  3. VERDEN

    Strømmen går, prisene eksploderer, desperate innbyggere raner apotek for bleier. Slik kollapser et land.

  4. VERDEN

    Libanons statsminister foreslår nyvalg. Demonstranter stormet flere departementer. Politimann død.

  5. VERDEN

    Hizbollah har spilt en nøkkelrolle i kampen mot IS – men på «fiendens» lag

  6. KRONIKK

    Europa har ikke vunnet krigen mot terror