Har du sett anmeldelsen av den nye matteboken?
Lærebøker er uten tvil Norges mest leste litteratur. Hvorfor er ingen interessert i en skikkelig anmeldelse av skolebokhøsten?
Når leste du sist en sak om læremidler som handlet om noe annet enn hvorvidt de skal være digitale eller på papir?
Lærebøker er uten tvil Norges mest leste litteratur. I høst er mange av dem blitt skiftet ut i forbindelse med skolereformen Fagfornyelsen (LK20). Nye metoder er utarbeidet, og millioner av kroner er investert.
Hvorfor er det ingen som anmelder lærebøkene? Hvorfor er det kun forlagene selv som omtaler dem? Hvorfor har denne litteraturen ingen offentlig interesse? Mystisk nok synes ikke engang lærerutdanningene å bry seg.
Fra Kunnskapsløftet til Fagfornyelsen
Et mål for læreplanen Kunnskapsløftet fra 2006 var å ta verden inn i klasserommet. Mens Fagfornyelsen kan tolkes som en plan som i større grad ønsker å forberede elevene på verden utenfor, inne i klasserommet. Lærebøkene kan og bør være våre viktigste verktøy for å få det til.
Dersom elevene skal kunne ta med seg kunnskap fra den lukkede verden, altså skolen, og ut i den store åpne verden, så må de ha trygge og gode både fysiske, sosiale, pedagogiske og didaktiske rammer rundt seg. Så langt er alle enige.
Utdanningsdirektoratet og forskjellige kompetansesentre har laget en rekke kompetansepakker som kan hjelpe lærerne og skolene med å tolke den nye læreplanen og få den med oss inn i klasserommene. Det er naturligvis kjempeflott.
Men overordnede diskusjoner om «kompetanse», «dybdelæring», «tverrfaglighet» og «vurdering» fører antagelig oftere til en bedre teoretisk forståelse av hva som menes med disse begrepene, enn til fornyet klasseromspraksis.
Lærebøkenes manglende plass
Dagrun Skjelbred er en av de få forskerne her i landet som er opptatt av det hun kaller «skolens tekster». Hun bekrefter den manglende interessen for læremidler både i lærerutdanningen, i skolen og i den offentlige skoledebatten.
Opplæring i bruk av tilgjengelige verktøy er helt grunnleggende i de fleste andre yrkesrettede studier. De som skal bli håndverkere, studerer materialer og verktøybruk, legestudenter studerer sykdom opp mot behandlingsmuligheter og medisinske virkestoffer osv.
I lærerutdanningene, derimot, er det liten interesse for å analysere læremidler i lys av de generelle modellene for læring og vurdering, til tross for at de er de viktigste hjelpemidlene man har til rådighet for å kunne utøve sitt kommende yrke.
Nærmest som en bekreftelse på hvor viktig det overordnede aspektet er, anmelder utdanningsbladene nesten utelukkende bøker om mer generelle pedagogiske og didaktiske temaer. Veien fra teori til praksis virker av en eller annen grunn å være lengre for lærerutdannere enn for dem som utdanner andre yrkesgrupper.
Å følge boken
Ingen bok gjør alene noen jobb i klasserommet. Men det er likevel ikke sånn at ethvert læremiddel er godt egnet for bruk. Det er heller ikke sånn at alle lærebøker er like gode å kombinere med andre aktiviteter i faget. Det finnes naturligvis lærebøker som er mangelfulle, som ikke har en godt nok gjennomtenkt pedagogikk, som er ensformige og kjedelige.
Gode læremidler kan derimot hjelpe både elever og lærere med å sortere stoffet, gjennomføre en tydelig progresjon og bygge grunnmurer og stillaser. De gir oss systemer og mulighet til kompetansebygging gjennom god tilrettelegging av lærestoff, noe som igjen gjør at lærerne kan fokusere på elevene sine og frigjøre masse forberedelsestid. Det vet både elever og lærere. Så hvorfor uteblir diskusjonene om innhold og pedagogikk i læremidlene?
Lærebøker er ikke én ting
I den grad lærebøker omtales i mediene, er det stort sett som sekkebetegnelser på linje med «klær» eller «mat», helt uten nyanser. I de fleste skolefagene er det nylig utgitt flere aktuelle titler med forskjellige innfallsvinkler til lærestoffet. Hvor er diskusjonene om hvorvidt og på hvilken måte de ulike titlene på markedet oppfyller kravene i Fagfornyelsen?
Hvordan tolker de forskjellige nyutgivelsene kompetansemålene og forholdet mellom den overordnede og de fagspesifikke delene av læreplanen? Hvordan skal man møte kravene Fagfornyelsen stiller til lærernes virke, slik som større vekt på dybdelæring, det å lære å lære og de tverrfaglige temaene?
Våre viktigste verktøy
Jeg vet at det finnes skoler, og selvsagt mange lærere, som tar saken på alvor. Og det er i alle fall tilløp til diskusjoner i sosiale medier knyttet til enkelte fagmiljøer. I de ulike utdanningstidsskriftene og dagspressens litteraturanmeldelser har jeg imidlertid ikke funnet en eneste uavhengig anmeldelse av noen av nyutgivelsene i forbindelse med Fagfornyelsen.
All debatt om læremidler strander tilsynelatende ved hvorvidt vi skal være digitale eller ha ting på papir, hvor mye penger som skal brukes, og hvor kritisk det er for forlagene å brenne inne med usolgte bøker.
Det er bekreftet gjennom ulike undersøkelser at de fleste lærere og elever bruker læremidler i skolehverdagen sin. De er våre viktigste verktøy. Hvorfor er det ingen som er interessert i en skikkelig anmeldelse av skolebokhøsten? Hvorfor får vi ikke et eget skolebokbilag til avisene i forbindelse med Fagfornyelsen, slik at vi faktisk kan lære noe om den nye matteboken og alle de spennende nettressursene som forlaget reklamerer med?
