Fredning og feighet

Dersom fylkeskommunene skal ha ansvaret for kulturminneforvaltningen, må de ta det, skriver riksantikvar Jørn Holme.

Jeg er overbevist om at alle politikere uansett partitilhørighet kan enes om at kulturminner er viktig for lokal stolthet og identitet. Kulturminner er viktig for næringsutvikling og fremtidig samfunnsutvikling. Denne tverrpolitiske enigheten vil være krumtappen i fremtidig kulturminnevern. Kulturminner er også viktig for folks flest. Noen har sagt at et liv uten kulturminner er som å våkne opp en dag og bare kunne huske de siste 14 dagene av tilværelsen. Det må være en stusslig opplevelse og følelsen av å være historieløs og fattig. Kulturminner er også viktig for fremtiden!

Riksantikvarens rolle

Ingen lov alene kan tvinge gjennom et godt kulturminnevern. Det må gjøres gjennom folks engasjement, politisk prioritering og ikke minst næringslivets deltagelse. Jeg har fått inntrykk av at noen debattanter i avisene ønsker seg en riksantikvar som er en blanding av supermann, kulturminnepoliti og ridder på hvit hest. Han som stormer frem og skal redde kulturminner i nød.

Riksantikvarens rolle er mer demokratisk. Vi er et direktorat med 150 ansatte, og har klare føringer på når og hvordan vi skal agere med makt og myndighet. Jeg oppfordrer debattantene til å sette seg inn i hvilke muligheter vi har til å drive forsvarlig kulturminnevern. Vårt ansvar, hvilke lover og regler vi må følge, og ikke minst de økonomiske rammevilkårene for vår virksomhet. Direktoratet har myndighet til å frede kulturminner av nasjonal verdi, og skal vi stoppe en reguleringsplan som er uheldig for kulturminnene, må planen berøre nasjonale interesser.

Økt oppmerksomhet

Riksantikvaren ønsker økt oppmerksomhet om vårt fagfelt, ut fra erkjennelsen av at offentlig oppmerksomhet gjerne fører til bedre kår på sikt. Økt prioritering av feltet på alle politiske nivå, økning av tilskudd og skattefordeler vil kunne motivere eiere, ildsjeler og frivillige til å ta vare på vår nasjonale kulturarv. Fylkeskommuner og kommuner må ta ansvar for sine kulturminner. Primæransvaret for kulturminnene ligger i kommunene, der kulturminnene befinner seg. Det er her kulturminnene skal vernes, brukes og oppleves. Stortinget har valgt fylkeskommunen som fagmyndighet i førstelinje for kulturminner rundt i landet. Det har nok både sine fordeler og ulemper.

Det er store forskjeller mellom fylkeskommunene. De styres av ulike partier. Noen har innført parlamentarisme, andre ikke. Kulturminnefeltet er også svært ulikt organisert. Flere fylkeskommuner er rett og slett feige og tør ikke overprøve kommunenes manglende vilje til å ta vare på kulturminnene.

Jeg har i løpet av mitt første år som riksantikvar vært i alle landets fylker, møtt de fleste fylkesordførere, talt til flere fylkesting. Mitt budskap har vært: Dersom fylkeskommunene skal ha ansvaret for kulturminneforvaltningen, må de ta det, ikke minst ved å bevilge nok ressurser og ikke bare godta politisk overstyring mot faglige råd. Her er det mye politisk unnfallenhet.

Jeg har i tillegg møtt 56 ordførere. Det er nettopp i kommunene vi har størst utfordring. Vi har diskutert kulturminnevern, hvilke saker de er opptatt av og hva Riksantikvaren kan være behjelpelig med.

Mange byer har sitt «Bjørvika», hvor byens historiske områder sperres inne med ny bebyggelse fra alle kanter, også fra sjøen. Senest var jeg i Tromsø hvor jeg ga noen klare råd om å ta ansvar. Tromsø har et helt unikt, men lite påaktet kulturminne ved foten av Tromsøbrua. «Skansen» er rester av en middelalderfestning fra 1200-tallet. Dette er det tidligste festningsanlegg vi har i Nord-Norge, og det er av stor nasjonal verdi. Like fullt er det delvis bygget inne mot sjøen på 1990-tallet. Etter besøket gjorde jeg det klart at her tillater vi ikke ytterligere innesperring.

Hva er fredning?

Fredning er en het potet. Noen mener at vi freder for mye. Jeg kan berolige med at bare 1,5 promille av norske bygninger er fredet. Jeg vil gjerne berømme de private eierne som gjør en fabelaktig jobb i å bevare sine fredede hus.

Andre mener vi freder for lite, og ser ut til å ha klokkertro på fredning og sterkere sentral maktkonsentrasjon. Det er ikke et mål for Riksantikvaren å frede mest mulig. Det som er viktig, er at vi har et representativt utvalg som forteller vår historie på en god måte.

Jeg ønsker imidlertid å øke antallet fredninger markant for å styrke representativiteten. Vi er overrepresentert på gårdsanlegg på Østlandet, men underrepresentert på industriarv og særlig kystkultur. Dette vil vi gjøre noe med. Bemanningen i direktoratet er derfor styrket for å kunne frede mer.

Andre mener at vi freder feil kulturminner. Da er det særlig fredninger av nyere bygg som blir kritisert. Vi har noen ytterst få forslag til fredninger av kulturminner som er bygget ganske nylig. Disse er ikke valgt ut fra sin kulturhistoriske verdi, men sin arkitektoniske betydning. Av mange grunner vil vi ta noen grep i dag, i stedet for å vente i 25 år og se hva som blir igjen.

Regjeringen har bestemt at staten skal gjennomgå sin historie og derfor også eiendommer i prosjektet Landsverneplaner. Regjeringen forventer at en andel av bygningene skal sikres gjennom fredning. Riksantikvaren fatter det endelige vedtaket. Vi har noen få eksempler av nyere bygg som vi vil frede. Operaen er et symbolbygg med fremdragende arkitektur i verdensklasse. Derfor kommer Operaen i Oslo til å bli fredet. En fredning vil ikke minst gi en beskjed om at bygningens unike internasjonale arkitektur ikke må svekkes eller blokkeres av nybygg i området.

Tidlig og tydelig

Ropene om «redningsmannen» og Riksantikvaren kommer oftest når en bygning er truet av rivning. Da er konfliktnivået høyt. Vi har en nødbrems, midlertidig fredning, som vi må ty til iblant. Og det er et ansvar vi har og vil ta. Målet er at kommuner og fylkeskommuner starter de gode diskusjonene mye tidligere. Kulturminnediskusjonen må være med fra begynnelsen.

Reguleringsplaner er omfattende og kompliserte for folk flest. Det ser vi ikke minst i Bjørvika og Oslo, men også under byplanlegging ellers i landet. Vi har reist innsigelse mot Oslo kommunes kommunedelplan for indre Oslo, en stor plan som vil påvirke Oslos historiske sentrum i lang tid fremover.

Kunsten i Nasjonalgalleriet

Når en reguleringsplan er vedtatt, er det begrenset hva Riksantikvaren kan gjøre. Vi har også blitt utfordret på hvorfor vi ikke kan frede kunsten i Nasjonalgalleriet. Vi kan ikke frede de klassiske maleriene på Nasjonalgalleriets vegger for å hindre utflytting, selv om også vi ønsker at Nasjonalgalleriet fortsatt kan vise viktig kunst. En slik «kulturpolitisk» fredning vil være et grovt overtramp av kulturminneloven og vårt mandat. Og ikke minst, Nasjonalgalleriets funksjon er nettopp skiftende utstillinger.

Nasjonalgalleri-bygget vil imidlertid bli fredet, i likhet med flere av våre fantastiske museumsbygninger i Oslo sentrum, som nå dessverre fraflyttes de kommende år. Hensikten med fredningen er å sikre at ny bruk og ombygning ikke ødelegger disse viktige monumentalbygg.