Kronikk

Hjerneshowet er over

  • Jørgen Lorentzen, daglig leder Stiftelsen Hedda

I flere uker har NRKs underholdningsavdeling klippet seg inn i folks hverdag med kontroversielle redigeringer og slurvete journalistikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hjerneshow. På tross av Hjernevask-programmenes svakheter har oppmerksomheten avfødt en rekke konstruktive og viktige innlegg i norske aviser fra både samfunnsvitere, kulturvitere, genetikere og biologer om natur og kultur, om gener, læring, sosialisering og vitenskapelig metode. Avisene har vært åpne for uklippede versjoner av norsk forskning. Ære være dem for det.

Åpne spørsmål.

Likevel sitter mange igjen med åpne spørsmål. For en del helt sentrale spørsmål knyttet til forholdet mellom natur og kultur ble jo egentlig aldri stilt i programmene: Hvorfor og hvordan blir vi egentlig kvinner og menn? Hvordan foregår kjønnssosialiseringen? Hvordan har forholdet mellom biologisk forskning og samfunns— og kulturforskning historisk sett vært? Hva vil det si å være et menneske i verden?

Hjernevask har gjort det vanskelig for seg ved å stille spørsmålet om genetikk på gruppenivå. Her finnes det internasjonale forskere som mener de kan slå fast de genetiske forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder matematikk, voldsadferd, seksualitet, yrkesvalg, eller forskjeller mellom rasenes intelligens eller mellom personer med forskjellig seksuell legning. De fleste forskere både internasjonalt og her hjemme er svært kritiske til slike teorier.

Mer komplisert.

De biologene eller genetikerne som har uttalt seg i denne debatten, som Inger Nordal, Dag O. Hessen og Kaare Vennerød understreker at det er problematisk å lage teorier om genetikk på gruppenivå, og nå sist understreker professor og spesialist i medisinsk genetikk, Gunnar Houge, at «de fleste genetiske tilstander skyldes tilfeldigheter» og at det ikke er «genene dine som bestemmer hvordan du er eller blir» (Aftenposten 9. april). Dette er helt i tråd med det jeg forsøkte å antyde i Hjernevask-intervjuet. Det er som en av Norges fremste hjerneforskere, dr. emeritus Per Andersen, sa det, menneskehjernen er mye mer komplisert enn at den kan reduseres til en kvinnehjerne og en mannehjerne.

Størst betydning.

Det er imidlertid på individnivå genetikken har størst betydning, og det er her vi ser de store fremskrittene innen medisinsk forskning i de seneste årene. Muligens kan vi snakke om et paradigmeskifte i forståelsen av forholdet mellom arv og miljø i og med den nye forskningen på epigenetikk, som viser at genene våre er mer mottagelig for miljømessige påvirkning enn det vi tidligere trodde.

På gruppenivå har imidlertid både samfunnsforskningen og kulturforskningen mye å bidra med, noe som har vært påpekt av en rekke forskere i avisdebattene. Skal man drive etterrettelig forskning eller forskningsjournalistikk må både historiske endringer og kulturelle forskjeller tas med i betraktningen.

Kontinuerlige uenige.

For meg er det viktigste at alle disse spørsmålene må stilles av forskersamfunnet med åpenhet for at forskjellige forskere eller fagtradisjoner kan komme til helt ulike svar. Vi må også være åpne for at forskningen tar feil. Dessuten er forskere kontinuerlig uenige. Både innad i samme fag, og på tvers av faggrenser. Dette er også en helt nødvendig del av kunnskapsutviklingen. Å lage underholdning av sterke meningsbrytninger, hvor det kan se ut som det «ene laget» har rett, stimulerer ikke til den helt vesentlige meningsbrytningen vi må ha.

Utrolige følelser.

Det som imidlertid har overrasket og sjokkert meg mest i denne debatten, er hvilke utrolige følelser som er satt i sving. At jeg, fordi jeg tillot meg å kritisere en kontroversiell amerikansk forsker, eller fordi jeg uttalte meg upresist om biologi i et intervju jeg ikke ante skulle handle om biologi, skulle bli uthengt av presumptivt oppegående folk er foruroligende.

I skjellsordtakt.

Når høyrepopulistiske hærførere som Ole Texmo, Kjetil Rolness, Sylvi Listhaug og Jon Hustad, fullstendig forlater vanlige saklighetsnormer for debatt og begynner med personkarakteristikker hinsides hva jeg står for eller hvem jeg er, så lokker de samtidig de feige hyenene ut av elefantkirkegården. På rekke og rad har de marsjert i skjellsordtakt, Ottar Brox, Øyvind Østerud, Stig Frøland, Kristian Gundersen, Tor K. Larsen og andre, folk som aldri tidligere har vist hverken innsikt i eller interesse for kjønnsforskning.

Hadde de hatt redelige hensikter med sine innlegg kunne de ha lest meg eller andre norske kjønnsforskere, og deltatt i den spennende debatten som har vært de siste tyve årene.

Denne voldsomme følsomheten hos alle disse mennene, viser imidlertid at likestilling og kritisk kjønnsforskning fremdeles er vanskelig å svelge, og styrker viktigheten av den forskningen vi driver med.

Påvirket politikk.

En annen forunderlig kritikk jeg er utsatt for, er at jeg har påvirket norsk politikk. Hvis dette stemmer, er jeg selvfølgelig overmåte stolt over det. Men jeg tror faktisk ikke at de som har sagt dette (Rolness, Gundersen, Hustad, Frøland etc.), vet hva de snakker om. Hvis det er slik at jeg skulle ha påvirket norsk politikk, må det være innen de to områdene jeg har engasjert meg mest i offentligheten, nemlig menns vold mot kvinner og fedres muligheter til å være sammen med egne barn.

Hvis jeg med min kunnskap om menn og maskuliniteter har bidratt til å redusere menns vold mot kvinner og gitt menn økt mulighet til å være sammen med barna sine, ser jeg på dette som en styrking av norsk demokrati og nordmenns livskvalitet.

Likhet.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at i motsetningen til biologisk forskning, som historisk sett har vært insisterende interessert i forskjeller, er jeg konsekvent i mitt syn på likhet. Det vil si jeg anser alle mennesker for å være likeverdige når det gjelder muligheter og rettigheter, og møter dem deretter. Dette betyr ikke at alle blir like. Tvert imot vil et diskrimineringsløst samfunn legge grunnlaget for et mangfold av individuelle forskjeller. På tvers av både kjønn og hudfarge.

Jeg vil si som den amerikanske statsviter og sosiologen Hannah Arendt, at det som gjør oss til mennesker er våre handlinger. Det holder ikke å bli født med biologiske disposisjoner, man må faktisk også leve. I min forskning har jeg gjennomgående vært opptatt av hvordan menn gjør seg til menn gjennom sine handlinger. Hvordan de gjennom kjærlighet, seksualitet, vold, omsorg, arbeid skaper sin maskulinitet.

Mannlig etikk.

Spesielt viktig har det vært å forstå betydningen av den destruktive maskuliniteten menn har stått for opp gjennom historien, men samtidig også forstå grunnlaget for, og være med å tenke frem, en etisk maskulinitet, som denne verden så sårt trenger mer av.

Hjernevask og den påfølgende debatten har ikke svekket meg i troen på at en slik mannlig etikk er påkrevet.

Les også

  1. Lynkurs om arv og gener

  2. Gi Lorentzen selskap!

  3. Eias umulige prosjekt

  4. Den farlige biologien

  5. Intelligens går i arv

  6. Ideologifabrikken

  7. Eias tydelige agenda

Les mer om

  1. Kronikk