Kronikk

Kronikk: Brendes veivalg – og utfordringen fra Trump | Kai Eide

  • Kai Eide
– Nå er det behov for kursjusteringer og for flere ankerfester, skriver Kai Eide om Børge Brendes veivalg etter Trump. Han peker særlig på Tyskland og Angela Merkel.

Utenriksminister Børge Brendes signal om tettere forbindelser til sentrale europeiske allierte, i første rekke Berlin, er et klokt signal.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Utenriksminister Brendes Veivalg-melding er godt skrevet med viktige initiativer. Men den er varsom med hensyn til det USAs allierte nå er mest opptatt av; nemlig den usikkerhet valget av president Trump har skapt.

En urolig tid

Jeg kritiserer ikke Brende for å unngå offentlig høyttenkning om forholdet til Washington i en så urolig tid. Og meldingen inneholder en rekke indirekte formuleringer som vitner om uro, også i Brendes tenkning.

Kanskje kunne han ha vært litt mer eksplisitt. Men her står mye på spill. For små land kan det føles vanskelig å snakke i klarspråk overfor Washington, slik forbundskansler Merkel gjør.

Kai Eide

Uroen berører grunnpilarer i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk: Viljen til å stå sammen om å forsvare et felles verdigrunnlag, viktigheten av inngåtte internasjonale forpliktelser og støtten til den samarbeidsarkitekturen som er bygget opp. På alle disse punktene har Trump skapt usikkerhet.

«America first»

For hans verdisyn skiller seg fra det vi er vant med fra USA og «den frie verdens leder. Han deler ikke forgjengernes sterke tro på EU og NATO. Og han setter spørsmålstegn ved både handelsavtaler og klimaavtaler – og ved vitenskapen som ligger bak vår klimapolitikk.

Den sterke betoningen av «America first» – som også var navnet på den isolasjonistiske bevegelsen mot USAs innblanding i annen verdenskrig – sender viktige signaler om forholdet til internasjonal solidaritet, enten det dreier seg om nære venner eller det globale samfunnet. Amerikansk politikk er blitt mer innadvendt enn vi er vant til.

Trumps uforutsigbarhet

Etter at vi lenge har betegnet Russlands president Putin som uforutsigbar – og dermed farlig, står vi nå overfor en amerikansk president, som selv har opphøyet uforutsigbarheten til en dyd. Han ønsker å være uforutsigbar, slik at motstandere ikke kan forutse hans neste trekk. Det er en farlig politikk – både overfor uberegnelige motstandere og overfor venner, som forventes å vise solidaritet med amerikansk politikk – ikke minst i arbeid med internasjonale konflikter.

Den brutale virkelighet er at lederen for det landet som i årtier har vært selve garantisten for en liberal demokratisk orden, nå er blitt en utfordrer. Visst kommer det farlige utfordringer fra annet hold – innenfor våre egne samfunn og fra andre stater, men den mest foruroligende og nye utfordringen kommer i dag fra Washington.

Hva skal vi forholde oss til?

Dermed oppstår det nøling og usikkerhet og – på sikt – en fare for avstand. Hva skal vi forholde oss til? Usikkerheten skaper et tomrom i internasjonal politikk. Slike tomrom fylles alltid på et vis av andre. Det berører maktbalansen.

Putins invitasjon til Marine Le Pen før det franske valget ble for meg et eklatant eksempel på hvor åpent de nye «alliansene» bygges. Putin ga sin støtte til anti-EU og anti-NATO holdninger og til motstand mot det verdigrunnlaget vi bygger våre samfunn på. Det er alvorlig.

Selv er jeg i dag mer engstelig for hvordan Kreml kaster seg inn i kampen om hvordan våre vestlige samfunn skal se ut og hvordan vi skal organisere oss, enn jeg er for russisk militærmakt.

Nye allierte

Jeg antar at Brendes ønske om tettere kontakt med utvalgte allierte også henger sammen med utviklingen i USA. De siste årene har norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk vært enda mer USA-fokusert enn vi er vant med.

Nå er det behov for kursjusteringer og for flere ankerfester. Da står Berlin sentralt.

Forbundskansler Merkel tok hovedbyrden i forbindelse med eurokrisen. Hun har sikret europeisk oppslutning om sanksjonsregimet overfor Russland etter overgrepet på Krim. Samtidig tok Merkel lederrollen for å få til Minsk-avtalen for å stanse kamphandlingene i Øst-Ukraina.

Krystallklar Merkel

Da Trump ble valgt, kom en krystallklar beskjed fra Merkel om de verdier som må ligge til grunn for et nært samarbeid med Washington. Det var en viktig beskjed: Europeiske NATO-land kan ikke med troverdighet forfekte en klar verdipolitikk – hjemme og ute – uten at den også kommer til uttrykk overfor vår største allierte.

Mangel på slik klarhet vil både oppmuntre motkrefter i våre egne land og antidemokratiske regimer på og utenfor vårt eget kontinent. Taushet vil ramme hele den liberale orden vi baserer oss på.

I dagens vestlige verden spiller Merkel hovedrollen – østover, vestover og innen den europeiske kretsen. Brendes signal om tettere forbindelser til sentrale europeiske allierte, i først rekke Berlin, er derfor et klokt signal.

Tyskland og Norden

På flere politikkområder ville det være enda mer naturlig med en tysk-nordisk ramme: Det forventes at nordiske land inntar en lederrolle i verdipolitikken. Da er Tyskland er en naturlig alliert.

Samlet er de nordiske landene verdens 10.–12. største økonomi. Et strategisk samarbeid om G-20 spørsmål – særlig med Tyskland – kan på sikt bringe de nordiske landene nærmere dette samarbeidet. Samtidig kan en sterkere tysk-nordisk ramme, til forskjell fra tysk-norsk, bringe Norge tettere inn i debatten om EUs fremtid.

Signalet om tettere forbindelser til Tyskland representerer ikke noe nytt i norsk politikk. Snarere betyr det å vende tilbake til det som i lange perioder har vært normalen: Allerede på 1970 – tallet var forholdet til Vest-Tyskland nært – og sentrert om tysk «Ostpolitik» og ønsket om en dialog over Jernteppet som delte Europa.

Senere hadde utenriksministrene Genscher og Stoltenberg et nært forhold på 1980- og 90-tallet. Brendes initiativ dreier seg om å vende tilbake til en slik tradisjon, men med en dagsorden som er bredere og annerledes – tilpasset en ny tid.

En gledelig beslutning

Brende varslet også at Norge igjen vil søke formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 2020. Det er en gledelig beslutning. Da Norge sist hadde denne rollen, i 1999, ble arbeidet preget av striden om Kosovo. Det var nok for OSSE slutten på en storhetstid – før uenigheten mellom vestlige land og Russland reduserte organisasjonens betydning.

Det er viktig at Norge har en strategi for et slikt formannskap. Siktemålet må være å bringe OSSE tilbake som et sentralt forum for utforming av en ny generasjon av politiske kjøreregler. Igjen vil Tyskland være en sentral alliert. Dersom vi kan bidra til at OSSE på ny spiller en slik rolle vil det være et viktig bidrag til internasjonal stabilitet.

På Twitter: @kai_eide

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Tyskland
  2. USA
  3. Utenrikspolitikk
  4. Donald Trump
  5. Angela Merkel
  6. Børge Brende