Kronikk

Det som ikke dreper deg kan medføre alvorlig benskjørhet, en ødelagt forbrenning og infertilitet | Kristine Getz

  • .

OPT_cd538929-f347-5d29-79d7-cf4d5b007afd-rcGvhfldIF.jpg Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix/Portrett: Tine Poppe

Det som ikke drepte meg har drept mange andre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et intervju med VG Nett i desember snakket jeg om livet etter en lang tilfriskningsprosess fra anoreksi, og det var fint å lese resultatet – jeg fremsto tilfreds, sterk og takknemlig for det som noe klisjéfylt kan kalles en «ny start». Den første kommentaren som dukket opp på bloggen min var denne:

«Hvorfor må alle selvskadere og anorektikere absolutt blogge om det. Har de oppmerksomhet syke. Har de personlighetsforstyrrelser. Ikke skjemmes de heller. Alt skal brettes ut.»

Nei, heldigvis skjemmes jeg ikke lenger over at jeg har vært syk.

Men før jeg snakket åpent om anoreksi? Før det ble tydelig at hundrevis av fremmede kjente seg igjen i alt jeg «brettet ut»?

Da hindret skammen meg i å bli frisk. Lenge var jeg så redd noen skulle tro jeg hadde satt livet på spill i et overfladisk forsøk på å få en såkalt «bikinikropp» at jeg brukte jeg mer tid på å skjule at jeg var syk enn å jobbe med å bli bedre.

For meg ble blogging et viktig redskap i tilfriskningsprosessen.

De jeg er glad i – hvorav enkelte faktisk trodde det dreide seg om en ekstrem form for slankekur kombinert med flink-pike-syndromet dratt litt for langt – fikk en bredere og dypere forståelse for årsaken til depresjon, angst, isolasjon. Og et behov for profesjonell hjelp.

Det som ikke drepte meg har drept mange andre

Jeg hører ofte at jeg må være takknemlig for erfaringen jeg har med alvorlig sykdom: «What doesn’t kill you makes you stronger, right?»

Nei. Vi har en tendens til å romantisere tilfriskningsprosesser og vi fokuserer mye på de som gjør comeback etter motgang – men sykdom i seg selv gjør oss ikke sterke. Jeg vet så altfor godt at det som ikke dreper deg kan drepe livsglede, vennskap og selvrespekt.

Det som ikke dreper deg kan medføre alvorlig benskjørhet, en ødelagt forbrenning og infertilitet.

Det som ikke dreper deg kan gjøre deg så redd at du ikke tør stå opp av sengen, spise brødskiver med ost eller feire jul med familien din.

Og det som ikke drepte meg har drept mange andre.

Veien til styrke må ikke gå via en knekk

At jeg i dag er mer empatisk og mer ydmyk, kanskje også klokere enn for ti år siden skyldes ikke at jeg har hatt anoreksi. Delvis vil jeg tro at det handler om livserfaring som automatisk kommer med alderen, og delvis at jeg har måttet ta mange og grundige oppgjør med meg selv.

Les også

Å lese Sterk/Svak av Finn Skårderud var for meg et av de aller første skrittene nærmere å bli frisk

, skrev Kristine Getz i dette innleggetJoda, jeg har vokst av en aktiv tilfriskningsprosess (og ikke sykdom), men hvem sier at jeg ikke ville vært enda sterkere uten den erfaringen? Det er jo ikke sånn at veien til styrke må gå via en fullstendig knekk? Å fylle de ti årene jeg var syk med noe meningsfylt, med nære vennskap, en solid utdannelse, gode minner, og ikke minst, mestringsfølelse, ville vel ikke gjort meg svak?

Uten behandling og støttespillere ville jeg ikke vært «stronger», jeg ville vært helt ødelagt

Jeg aksepterer at jeg har vært syk, men utelukkende fordi jeg i dag er frisk. Og dette er en betinget aksept. Jeg har hatt en flaks ikke alle har. Uten behandling og støttespillere ville jeg ikke vært «stronger», jeg ville vært helt ødelagt. Å bli frisk fra en spiseforstyrrelser er det vanskeligste jeg har gjort, men med hjelp, vilje og mot var det mulig.

Konsekvenser som infertilitet og benskjørhet er alvorlige nok, men jeg er takknemlig for at hjertet mitt fremdeles slår. Vi vet at ikke alle gjør det.

De som ikke klarte seg

To av de jentene jeg har kommunisert med etter at jeg – «uten å skjemmes» – delte erfaringer, skiller seg ut. Begge var unge da de først tok kontakt, fjorten og sytten, og begge fikk tett medisinsk oppfølging. Motivasjonen for å bli frisk svinget. I enkelte perioder føltes sykdommen trygg, den ble beskrevet som en støtte, til og med en venn. Men stadig oftere lengtet de etter alt som ventet etter utskrivelse fra sykehuset. De drømte om studier i utlandet og spennende reiser, nærhet til venner og på sikt et familieliv med barn.

Les også

En familietragedie på en hytte i fjellet innledet året. Vi er sammen blitt gjort oppmerksomme på at også barn kan rammes av de alvorligste spiseforstyrrelsene, skriver Finn Skårderud i denne kronikken

I den siste mailen jeg mottok fra den ene jenta skrev hun: «Når (og ikke hvis, for jeg mener alvor) jeg blir frisk skal jeg blir verdens beste mamma og jeg skal jobbe som psykiatrisk sykepleier og ta vare på «sånne som meg» som de har gjort for meg her på sykehuset.» Jeg hørte ikke mer. Og via andre bekjentskap fikk jeg vite hvorfor. Hjertestans.

Noen uker senere fikk jeg en kort mail fra den andre jenta. Nå hadde kroppen nådd tålepunktet, hun hadde ikke lenge igjen. Et par dager senere gikk hun bort. Og vi vet alle om det tretten år gamle hjertetsom sluttet å slå på nyttårsaften.

Fortvilelsen over å være nær eller skulle behandle en som er syk

I den forbindelse har vi de siste ukene kunnet lese mange sterke historier. I diverse kommentarfelt har det – dessverre ikke overraskende – dukket opp bedrevitere uten kunnskap som mener at modige artikkelforfattere ikke er «tynne nok» eller at moren til trettenåringen som døde av utmagring i det minste kunne ha «trykket i henne noen brødskiver».

Men så enkelt er det ikke. Spør en ansatt ved en psykiatrisk avdeling på et sykehus, spør en mor med en sønn som lider av anoreksi, eller spør min samboer gjennom femten år– og samtlige ville ledd. Eller grått.

Anoreksi handler ikke om å se bra ut i bikini. Det er en psykiatrisk diagnose med veldig høye mørketall

Kun helsepersonell og pårørende kan vite hvor frustrerende og vondt det er å prøve å hjelpe en som ikke vil hjelpe seg selv. En som kanskje ikke innser at hun har et problem. En som er så syk at han ikke ser verdien eller gleden eller meningen i å bli frisk. Og det er dette – overbevisningen om at man ikke trenger hjelp eller frykten for å trosse sykdommen så forferdelig farlig.

Lærdommen fra Valdres

Anoreksi handler ikke om å se bra ut i bikini. Det er en psykiatrisk diagnose med veldig høye mørketall (noe som delvis skyldes nettopp at mange «skjemmes» og derfor ikke tør oppsøke hjelp.) Anoreksi dreper. Men sykdommen kan også behandles.

Det er litt mer komplisert enn «å spise noen brødskiver», men med støtte, vilje og profesjonell oppfølging er det mulig å finne tilbake til seg selv og et godt liv.

Jo tidligere man plukkes opp, desto større er sannsynligheten for å bli frisk. Og derfor er det så viktig at vi fortsetter å dele, fortsette «å brette ut». For det er sånn vi får et innblikk i en kompleks og ulogisk sykdom, det er sånn vi bryter ned stigma, det er sånn skammen etter hvert må vike for åpenhet (ikke nødvendigvis med internett, men med familie/venner/helsepersonell), fulgt av forståelse og støtte. Det er sånn flere kan få den hjelpen de trenger.

Les også

Ti år med spiseforstyrrelser tilsvarer 3650 dager fylt av selvhat, selvsabotasje og skam. Nå skammer jeg meg ikke. Og det må ikke du heller gjøre, skrev Kristine Getz i 2010

Da jeg var syk var det samboeren min som gjentatte ganger og på ulike måter tok aksjon på mine vegne. Hva ville jeg gjort uten ham? Jeg vet ikke. Kanskje ville ting til slutt gått så langt at jeg oppsøkte hjelp på egenhånd? Og kanskje ikke. Men jeg liker å tro at noen ville sett meg. Jeg liker å tro at noen ville grepet inn på et tidspunkt da jeg ikke var stand til å se alvoret i egen situasjon. Jeg liker også å tro at alle har en som ser og har mulighet til å gripe inn. Ikke nødvendigvis en samboer, men en bror, en lærer, en tante, en lege, en far, en venninne, en nabo.

Det er mye å lære av den tragiske hendelsen på nyttårsaften. En av de aller viktigste er å bry seg. Heller én gang for mye enn én for lite.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Spiseforstyrrelser kan være som et seigt og sakte selvmord, kommenterer Ingeborg Senneset

  2. Les også

    Heroin-chic epoken er kanskje over, men midjen forblir. Og puppene og rumpa er fylt med silikon. Hva er bedringen i det? spør modell Vilde Gotschalksen

  3. Les også

    Kjære Helle Bornstein. Nå orker jeg ikke mer, skriver forfatter Linnéa Myhre

  4. Les også

    Når vi feiler et barn, må et helt samfunn erklære sin utilstrekkelighet. Vi må klare bedre, skriver overlege

  5. Les også

    Hvis man ikke har «pack», er man feit, skriver Sondre på 13 år

  6. Les også

    Jeg er ikke bra nok for Instagram, mener Sophie Elise

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Spiseforstyrrelser
  3. Slanking
  4. Kroppspress

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Spiseforstyrrelser kan være som et seigt og sakte selvmord | Ingeborg Senneset

  2. SPREK

    Én kommentar førte til 13 år med spiseforstyrrelser. Her er Kristins og ekspertens råd til foreldre og trenere.

  3. NORGE

    Lommedalen-saken: Moren nekter straffskyld – holdt på å besvime

  4. A-MAGASINET

    «Jeg fryktet at jeg var pasienten det ikke var noe håp for»

  5. KRONIKK

    Jeg, som et sinnssykt menneske, har en stor fordel

  6. A-MAGASINET

    Hun har skjult det for alle. Også for mannen sin. Nå forteller hun.