Kronikk

Forslaget til rusreform var oppskrytt

  • Thomas Clausen
    Professor, leder av SERAF, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo
  • Helge Waal
    Professor emeritus, SERAF, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo
Norge har ikke satset på straff og fengsler, men har lang tradisjon fra helsevesen, arbeidsmarkedstiltak, kollektiver og forebygging i kommunene, skriver kronikkforfatterne.

Den skulle gi mer hjelp og mindre straff, men i praksis inneholdt den ingen reelle hjelpetiltak.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Rusreformen som ble stemt ned, ble lansert under overskriften «Fra straff til hjelp». Budskapet var at rusbrukere ikke skal forfølges av politiet og straffes, men møtes med en hjelpende hånd fra helse- og sosialvesenet.

Som reform var dette oppskrytt.

Norsk rusmiddelpolitikk ble utformet i forrige århundre. Den bygger på at helse- og sosialvesenet skal ha hovedrollen i innsatsen for å begrense og avhjelpe rusproblemene.

De sentrale virkemidlene er forebygging og behandling. Det går en lang utviklingslinje fra edruskapsorganisasjoner til oppbygging av kompetanse og tilbud i helsetjenesten og kommunen.

Rettsvesenet som aktør kom nokså sent på banen, med legemiddelloven i en sentral rolle, men strafferammen var opprinnelig lav. Norge har ikke satset på straff og fengsler, men har lang tradisjon fra helsevesen, arbeidsmarkedstiltak, kollektiver og forebygging i kommunene.

Kronikkforfatterne Thomas Clausen (t.v.) og Helge Waal.

Har rett til behandling

Straffelinjen ble importert da den amerikanske «War on drugs» (krigen mot narkotika) forblindet politiske og sosiale myndigheter på 1980-tallet.

Straffeloven fikk tillegg som hjemlet lange fengselsstraffer. Illusjonen ble utbredt om at intensivert satsing på politi og tollvesen kunne holde Norge som et narkotikafritt samfunn.

Det varte imidlertid ikke lenge. Sykdommer som hiv/aids og hepatitt førte med seg skadereduserende tiltak som utlevering av rene sprøyter og lavterskel helsehjelp.

Overdosedøden førte til en styrket satsing på behandling og hjelpetiltak fremfor fengsel og arrest.

Allerede før århundreskiftet kom tiltak som:

  • metadonassistert rehabilitering
  • utbygging av akuttinstitusjoner
  • kollektiver og «veksthus-modeller»
  • polikliniske team
  • oppsøkende virksomhet
  • fritidsklubber
  • feltpleie og ruskonsulenter
  • skolebaserte hjelpetiltak
  • etter hvert også brukerrom («sprøyterom»), nalokson nesespray og mye mer

Det siste i rekken er forsøk med heroinassistert behandling i egne sentre.

Alle med ruslidelser i Norge har i dag rett til behandling etter pasientrettighetsloven.

Vi har et tiltaksapparat i helse- og omsorgssektoren som er relativt godt utbygget både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene i Norge.

Det er fortsatt forbedringspotensial, men mye er faktisk ganske bra.

Hva med straff og fengsel? Ingen fengsles i dag kun for rusbruk. De som settes i fengsel, er dømt for ulike kombinasjoner av rusrelatert kriminalitet. Vinningstyverier og narkotikaomsetning er de vanligste elementene.

Bruken av fengselsstraffer er redusert, straffene kortere og bruken av betinget fengsel langt mer vanlig.

Kriminalomsorgen har utviklet tilbud for innsatte.

Hva var det nye?

Hva var det nye i den nedstemte rusreformen? Rusmiddelbruk og oppbevaring av mindre mengder rusmiddel skulle fortsatt være forbudt, men ikke straffes etter straffeloven.

Politiet skulle likevel fortsatt avdekke bruk og beslaglegge midlene. Omsetning, innførsel og videreformidling skulle fortsatt defineres som forbrytelser og straffes etter straffeloven.

Kommunene skulle opprette en tverrfaglig, rådgivende instans med myndighet til å gi informasjon og råd, men bare gi hjelp dersom brukeren selv ønsket det.

Politiet skulle henvise brukeren til denne, men for øvrig ikke delta i forebyggende arbeid.

Ingen reelle hjelpetiltak

Det er mange grunner til at reformforslaget ble avvist.

Den skulle gi mer hjelp og mindre straff, men i praksis inneholdt den ingen reelle hjelpetiltak. Reduksjonen i straffetiltak var uklar.

Forbudene skulle opprettholdes, men reaksjonene på mindre lovbrudd ikke hjemles i straffeloven. Om dette ville redusere stigmatisering, er usikkert.

Det er riktig at samfunnets reaksjoner i stor grad har virket sosialt skjevt. Bedrestilt ungdom har hatt flere lag av beskyttelse, mens ungdom med mindre sosioøkonomiske ressurser er blitt mer eksponert. Det er dessuten flere eksempler på trakasserende politiadferd.

Men det er også riktig at mange rusbrukere har møtt gode hjelpere og rådgivere i politiuniform

Men det er også riktig at mange rusbrukere har møtt gode hjelpere og rådgivere i politiuniform. Politiet har dessuten deltatt i en viktig grensesetting og oppfølging i skole og naboskap.

Det er en svær forskningslitteratur, særlig fra alkoholfeltet, som viser at restriksjoner reduserer rusbruk – og dermed problembruk.

Erfaringene fra nikotinfeltet er dessuten illustrerende. På 1970-tallet startet man målrettede tiltak for å redusere bruken av tobakk i samfunnet. Da fortsatte tallene for røykerelatert dødelighet å stige fortsatt i mer enn 20 år, før trenden endret seg.

Hva nå?

Hva bør lærdommen og satsingsområdene være fremover? Samfunnet trenger og har regler for mange former for adferd. Bilkjøring, bruk av alkohol, omsetning av ulike varer, naboskapsadferd og mye annet møtes reguleringsmessig med begrensninger og reaksjoner. Her finnes en rekke brukbare modeller.

Det er ønskelig med en ruspolitikk som ivaretar de restriktive og dermed begrensende elementene, men ytterligere reduserer de unødig negative effektene.

Det er full enighet om at straff og fengsel ikke er noen hensiktsmessig reaksjonsform for personer som har utviklet en ruslidelse. Dette er heller ikke i dag den primære tilnærmingen. Det er imidlertid utviklet mindre inngripende tiltak som advarsler, bekymringssamtaler og psykososial oppfølging, i betydelig grad initiert av politiet.

Bruken av påtaleunnlatelse bør systematiseres – spesielt, men ikke bare for personer som har utviklet en ruslidelse. Bruken av bøter kan videreutvikles og differensieres. Samtidig kan mulighetene til å avkorte eller stryke ilagte bøter på fornuftige premisser styrkes.

Mulighetene til å stryke anmerkninger i rullebladet er allerede til stede for forseelser. De kan videreutvikles og styrkes.

Økt satsing på forebygging

Samtidig må de sentrale virkemidlene innen forebygging og behandling styrkes. De må bli lettere tilgjengelige og mer differensierte og dermed passe til flere. Det kommunale hjelpeapparatet må styrkes. Samhandlingen mellom tjenestenivå og aktører må bli bedre.

En ny kommunal rådgivningsinstans (uten ekstra tilførte midler) er neppe veien å gå. Men en kritisk analyse av ulike eksisterende kommunale modeller kan legge grunnen for målrettet satsing.

Det er dessuten neppe politiets adferd som begrenser tilgangen til hjelpeapparatet. De fleste med rusbruksproblematikk er kjent i hjelpeapparatet. Det er også tilfellet for majoriteten av dem som dør av overdoser.

Hjelpen oppleves nok ikke alltid attraktiv og kan være for lite oppsøkende eller for lite tilpasset de behovene mange har, særlig utsatte ungdommer. Økt satsing på forebygging er viktig, selv om effekten av slike tiltak ofte først kan måles etter mange år.

En god del av analysene i Rusreformutvalgets arbeid er viktige. De kan legges til grunn videre, selv om de strategiske valgene for løsningsforslag er mangelfulle.

Videre politikkutforming bør baseres på en behovsanalyse og analyse av svakheter i tiltaksapparatet og målrettet ressursøkning.


Les mer om

  1. Rusreformen
  2. Narkotikapolitikk