Kronikk

Skal et Syria i ruiner ta ansvaret for norske borgere?

  • Cecilie Hellestveit
    Cecilie Hellestveit
    Konflikt- og folkerettsforsker
Fire norske kvinner og deres til sammen fire barn oppholder seg i leirene Roj og Al-Hol. Bildet er fra Al-Hol.

I så fall må vi vurdere å legge om våre råd til andre i fredsprosesser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norske myndigheter står steilt i saken om å bidra til å frakte norske barn av IS-kvinner og deres norske mødre hjem til Norge.

Det rettslige argumentet er at Norge ikke har noen forpliktelse til å hente hjem norske statsborgere utenfor landets grenser som har havnet i uføret. Myndighetene ønsker heller ikke å etablere presedens for slikt.

Det politiske argumentet er at regjeringen ikke har tenkt å løfte en finger for å hente hjem mennesker som frivillig har sluttet seg til IS, vendt Norge ryggen og nå kan ha det så godt.

Den sikkerhetspolitiske undertonen er at barna og kvinnene kan være farlige for Norge.

Det humanitære hensynet til barna er ikke nok til å trumfe øvrige hensyn, så lenge de ikke trenger akutt medisinsk tilsyn. Den politiske omkostningen med å hente de norske barna hjem er for stor. Så lenge de er borte, er de noen andres problem.

Er dette «strengt, men rettferdig»? Går vi resonnementet nærmere etter i sømmene, tegner det seg et litt annet bilde.

Plikten til å beskytte

Under den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) har europeiske myndigheter plikt til å beskytte mennesker mot tortur og annen umenneskelig behandling.

Frankrike er brakt inn for den europeiske domstolen (EMD) i en storkammersak. Der er spørsmålet hvilken rettslig plikt stater har under EMK til å ta aktive steg for å beskytte egne borgere utenfor Europa og om dette innebærer en plikt til å hente hjem barn av IS-kvinner og deres mødre fra syriske fangeleirer.

Kommer domstolen til at en slik plikt foreligger under EMK, vil dette få konsekvenser for alle europeiske land med statsborgere i fangenskap i Syria. Da vil Norge ikke lenger ha noe valg.

Østeuropeiske land har i stor grad hentet hjem sine statsborgere fra leirene. Det er de vesteuropeiske landene som særlig vil måtte innrette seg om EMD skulle konstatere en rettslig plikt til repatriering.

Land som Frankrike og Belgia er kritiske fordi de har betydelige mengder av statsborgere i leirene. For Norge dreier det seg om noen få individer. Andre europeiske land som Sverige og Tyskland har i påvente av dommen begynt å hente hjem sine barn.

Men selv om EMD skulle komme til at ingen rettslig plikt til repatriering foreligger under EMK, betyr det ikke det slutten på sagaen.

Har straffehjemler i bøtter og spann

Land som Sverige og Nederland nøler med å hente hjem sine på grunn av manglende straffehjemler til å straffe alle voksne. Slik er det ikke i Norge.

Politikerne i Norge har utstyrt oss med straffehjemler i bøtter og spann: Vi har et vegg til vegg-teppe med straffehjemler som møter norske Syria-farere ved retur.

Norske politikere har ikke forsømt sin oppgave her hjemme. De behøver altså ikke å ilegge disse barna og deres mødre utenomrettslig kollektiv straff for å «vise prinsippfasthet».

Saken illustrerer på en utmerket måte hvorfor det ikke er politikerne, men domstolene våre som har i oppgave å straffe borgerne.

Internasjonalt straffetribunal

Sverige og Nederland har istedenfor tatt initiativ til et internasjonalt straffetribunal for IS-medlemmer.

Ideen er juridisk kronglete og lite sannsynlig. Skulle det likevel bli en realitet, er tanken at IS-medlemmene etter domfellelse skal hjem til landet der de er statsborgere, for å sone.

Det finnes altså ikke noe St. Helena for fremmedkrigerne til IS. Kvinnene og barna vil derimot trolig ikke bli brakt inn for et slikt tribunal. Deres skjebne er uklar.

Før eller siden kommer de hjem

Pr. i dag befinner barna og kvinnene seg i fangeleirer hos syriske kurdere, en ikke-statlig aktør i krigen i Syria. Krigen går mot slutten, og når forhandlingsprosessen mellom kurderne og Assad-regimet kommer i havn, vil fangene enten overføres til Damaskus, overlates til irakiske myndigheter eller slippes fri.

Da vil folkeretten fortsatt forplikte Norge til å slippe de norske barna og deres foresatte inn i Norge dersom de melder seg ved grensen. Grunnlovens paragraf 106 gir statsborgere adgang til riket. Før eller siden kommer de hjem.

De norske barna av IS-kvinner vil altså på et tidspunkt trolig komme til Norge.

Er de ungdommer eller voksne, vil de tale språket, men neppe ha noen positiv tilknytning til samfunnet vårt. De anses da for å være potensielt svært farlige.

Danske myndigheter har evaluert sikkerhetsrisikoen de danske barna av IS-kvinner utgjør, og har konkludert med at sikkerhetshensyn tilsier at de bør hentes hjem nå. Danskenes konklusjon er at humanitære og sikkerhetsmessige hensyn trekker i samme retning.

Humanitærrettens regler

Krigen i Syria er snart over. Spørsmålet om repatriering av krigens fanger er en del av oppgjøret og ansvarsfordelingen etter krigen.

Krigen har vært trekkplaster for fremmedkrigere fra over 100 land. Flere enn 70 nasjoner har deltatt i to ulike koalisjoner for å bekjempe IS. Syria har vært åsted for en «verdenskrig i miniatyr» som har vart i snart ti år og som har lagt syrernes land i ruiner. Humanitærrettens regler legger opp til at etter kriger tar alle stater ansvar for egne statsborgere.

Norge har deltatt med soldater i krigen i Syria. Den norske soldaten Knyt Flydal ble i år tildelt Krigskorset med sverd for sin innsats på syrisk jord i 2017. Norske statsborgere har også deltatt på motsatt side i krigen. Syrere på alle sider i den syriske borgerkrigen (opposisjonen, kurderne og regimets støttespillere) har ofret livet i kampen mot IS.

Spørsmålet Norge må stille seg, er om vi aksepterer at det er et fullstendig krigsrasert land som skal bli sittende med ansvaret for norske borgere som i praksis utgjør Syria-krigens etterlatenskaper.

Våre egne råd i fredsprosesser

Gjennom mer enn 100 år har Norge politisk og diplomatisk argumentert for at i kjølvannet av kriger må byrdene fordeles mellom dem som har deltatt i krigen.

Skulle norske politikere nå i stedet velge å la et Syria i ruiner ta ansvaret for norske borgere, som en form for utenomrettslig straff av norske kvinner og barn, må vi vurdere å legge om våre råd til andre i fredsprosesser om at «etter krigen må alle bære sin del av byrden».

Vi bør også vurdere å fjerne norske oppfordringer i alle multilaterale fora om å «ta særlige hensyn til kvinner og barn under og etter væpnede konflikter».

På seg selv kjenner man andre.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. IS
  2. Syriakrigen
  3. Fremmedkrigere
  4. Barn