Dette er tiden for å strekke ut en hånd til ukraineren i ditt liv

  • Tanya Breslin Zaharchenko
    Tanya Breslin Zaharchenko
    Rådgiver, The European Wergeland Centre
En ødelagt leilighet i Kharkiv torsdag.

Tidlig torsdag morgen ble min ukrainske fødeby Kharkiv vekket til lyden av bomber.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sammen med resten av befolkningen våknet innbyggerne i Kharkiv til en dramatisk endret virkelighet. Etter lang tilstedeværelse ved grensen gikk naboens hær til angrep med voldsom kraft.

Angrepet var ikke helt uventet. En uerklært krig har pågått i Ukraina i åtte år. I 2014 okkuperte den russiske presidenten, Vladimir Putin, omtrent en tredjedel av de østlige provinsene Donetsk og Luhansk, samtidig som han annekterte Krim. Dette var det første tilfellet av åpenlys territoriell aggresjon i Europa siden slutten av andre verdenskrig.

Mange av oss har høyt og tydelig tatt avstand til den absurde forestillingen om at vi må reddes fra oss selv

I tillegg til okkupasjonen har regjeringen hans ført en intens informasjonskrig, som en integrert del av en hybridkrig. Den russisktalende befolkningen i Ukraina er blitt fremstilt som truet og i behov for beskyttelse. Ukrainere som har vokst opp i russisktalende hjem, vet at dette ikke er sant. Mange av oss har høyt og tydelig tatt avstand til den absurde forestillingen om at vi må reddes fra oss selv.

Da Putin begynte å snakke om å militært forsvare den russisktalende befolkningen for åtte år siden, publiserte en gruppe forfattere fra Kharkiv en tydelig uttalelse: «Vi, de russisktalende skribentene fra Kharkiv, er borgere av Ukraina, og vi krever ingen beskyttelse fra en annen stat. Vi ønsker ikke at noen stat kommer med styrker til vår by og vårt land med påskudd av å forsvare våre interesser, mens de setter våre venner og kjæres liv i fare» (min oversettelse). Til tross for krigens altoppslukende og øredøvende brøl er det på tide å lytte til disse stemmene.

For mange ukrainere som kommer fra russisktalende familier, vil det å støtte Putins politikk bety å snu ryggen til alle de har delt gater, byer og en nasjon med – selv om de ikke alltid har snakket samme språk, bokstavelig eller billedlig.

Denne lojaliteten er bakgrunnen for at landet står samlet i denne krisetiden. I tillegg er det få mennesker i Ukraina som kun snakker ett språk. Som Norge er Ukraina et iboende flerspråklig samfunn, selv om de historiske årsakene til dette er ulike.

En myte om et delt Ukraina

Det eksisterer en utdatert og unyansert myte som, basert på språk, deler Ukraina inn i to motstridende og homogene deler, øst og vest. Den tilskriver prorussiske trekk til øst og (ultra)nasjonalistiske trekk til vest.

Gjennom årene har dette lagt grunnlaget for en langvarig konflikt i studier og forståelser av Ukraina. Internasjonale medier som dekket Maidan-oppstanden i 2013, fremstilte det ofte, feilaktig, som at to deler av landet dro i ulik retning. Den vestlige delen var proeuropeisk (eller alternativt, «fascistisk» eller «nasjonalistisk»); den østlige delen var prorussisk (eller alternativt, «besudlet» eller «zombifisert» av sin sovjetiske fortid). Enkelt og greit. Trenger man å vite mer?

I virkeligheten deltok et bredt spekter av samfunnet i det som kom til å bli kjent som Verdighetsrevolusjonen, og omtrent en fjerdedel av de som deltok på Maidan identifiserte seg som russisktalende. Slike nyanser virker å ha overrasket noen observatører (de som er på vakt mot farene ved «multikulturalisme») mer enn andre (de som har feiret og fortsetter å feire kompleksiteten i Ukrainas mangfoldige befolkning).

Hva betyr språket?

De fleste nordmenn er klar over at russisk ofte er morsmål i de delene av Ukraina som ligger geografisk nært grensen til Russland, selv om dette gradvis har endret seg i respons på åtte år med krig. At russisk er hovedspråk har lite å gjøre med «russiskhet», og ingenting å gjøre med nasjonal lojalitet eller geografisk orientering.

Det er derimot et resultat av århundrer med imperialisme og sovjetisk påvirkning. Engelsktalende australiere eller amerikanere ville trolig steilet hvis noen foreslo en nedarvet britisk sympati. Ikke mange ville seriøst forfektet dette. På samme måte er dagens russisktalende ukrainere ikke russere.

Den kraftige responsen på den ytre aggresjonen synliggjør de sterke følelsene mange russisktalende innbyggere i Ukraina har for sitt hjemland. Siden befolkningen er svært mangfoldig, har også veien til å utvikle en nasjonalfølelse vært ulik.

Noen har konkludert med at språklig enhet er eneste måte å yte motstand mot en stor og uberegnelig nabo, og har valgt å bytte helt fra russisk til ukrainsk. Andre har motsatt seg ideen om en riktig eller feil måte å være «ordentlig» eller «ekte» ukrainsk på, og fortsetter å bruke begge språk i dagligtalen. Mange er involvert i kampene og dør for Ukraina i dag.

Hva kan nordmenn gjøre nå?

En rekke stemmer oppfordrer allerede til solidaritet og handling, inkludert økonomisk hjelp, som er og kommer til å bli helt nødvendig. Jeg foreslår i tillegg tre andre, små måter å bidra på. Alle er personlige.

Den ene er å la være å si «the Ukraine» når man snakker engelsk. Den unødvendige artikkelen, som ikke har vært en del av det uavhengige Ukraina i tre tiår, er grammatisk feil. Men viktigere, det spiller på imperialistiske forestillinger om en region heller enn en nasjon. Utenom noen få kjente unntak, legger vi kun til «the» til regioner som ikke er selvstendige, og som hører til noe større: «the Crimea» eller «the Lofoten Islands». En stat, slik som Norge eller Frankrike, trenger ikke denne artikkelen. Ved ikke å bruke «the» når en omtaler Ukraina, viser man solidaritet.

Det andre er å huske på at de landene som anerkjenner annekteringen av Krim, slik som Afghanistan og Nicaragua, fortsatt er i mindretall. Visuelle fremstillinger, som for eksempel oversiktskart, bør derfor samsvare med det offisielle standpunktet i Europa, USA og andre internasjonale aktører. I NRKs innslag fra 26. november 2018 ble et kart over Krim vist frem med russiske farger. Befolkningen på Krim har ikke, i motsetning til for eksempel skottene, hatt muligheten til å stemme i en fri og legitim folkeavstemning. For de som følger internasjonal rett, er Krim fortsatt en del av Ukraina.

Til slutt: dette er tiden for å strekke ut en hånd til ukraineren i ditt liv. Uavhengig av hvilket språk hun eller han snakker, oppleves det trolig som verden har gått i oppløsning. Uansett om dere har daglig kontakt eller det er en kollega fra år tilbake, vil en personlig melding der du uttrykker bekymring og støtte, bety mer enn all verdens ytringer og artikler.

Tanya Breslin Zaharchenko har studert ved Oxford og Cambridge og kom til Norge i 2016 som postdoktor i ukrainske studier ved Universitetet i Oslo. Hun er nå rådgiver ved the European Wergeland Centre i Oslo.

Oversatt fra engelsk.