Er Boris en tragisk eller en komisk figur? spør mange. Et annet spørsmål er kanskje viktigere.

  • Ben McPherson
    Ben McPherson
Det vi så i forrige uke, var en desperat mann som klamret seg til makten mens vennene faset ham ut, skriver Ben McPherson om sin tidligere studievenn Boris Johnson (bildet).

Da alliansene hans begynte å rakne, imploderte det i grunnvollene.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I noen korte øyeblikk de siste dagene har jeg hatt medlidenhet med avtroppende statsminister Boris Johnson. Alle i Storbritannia visste at han var ferdig før han selv skjønte det.

Han ble tatt i løgn – noe som ikke er uvanlig – men tidene har forandret seg, og Boris er uendret. Boris’ bane var å benekte at han visste at en partifelle han selv nylig forfremmet, var anklaget for upassende seksuell oppførsel.

Det er ikke lenger toleranse for politiske dinosaurer når overgrepsspørsmål blir håndtert i britisk offentlighet.

Da både finansministeren og helseministeren trakk seg, burde han selv sett skriften lyse på veggen. Boris klamret seg fast. Da jeg facetimet med en journalistvenn i London som tidligere var fortrolig med Boris, og er liberal på sin hals, danset han – bokstavelig talt – ned gatene.

«Han er ute!» ropte han. «Det er over.» Han misliker sin gamle venns harde immigrasjonslinje, at han presset gjennom Brexit uten avtale og tendensen hans til å lyve seg ut av trøbbel.

Nådeløse torryer

Boris har alltid hatt mange venner på venstresiden. Han var en populær ordfører i London fordi han lyttet til mennesker som ikke var som seg selv, og han fikk venner på tvers av politiske skillelinjer. Mange av disse vennene forlot ham da han forpliktet seg til Brexit og gikk etter jobben som statsminister.

De nye vennene sto steilt og hardt på saken og var erkekonservative aktører som ønsket Storbritannia ut av Europa. Selv disse vennene har dumpet Boris de siste ti dagene.

Toryene er nådeløse. Når gyngende ledere virker svake, kastes de til ulvene. De gjorde det med Margaret Thatcher. Hvis Boris trodde det ikke ville skje med ham, var han i beste fall naiv.

Det er lett å like Johnson når alt går bra. Han lytter. Han er morsom. Han tar ikke seg selv så seriøst. Det sier mye bra at Johnson er så god venn med Volodymyr Zelenskyj. Det er nesten så man kan tilgi det tette vennskapet med Donald Trump.

Da pandemien inntraff, begynte Boris’ motstand mot å innordne seg sosiale normer å føles som en spøk på fellesskapets bekostning. Under lockdown brøt han reglene som han selv hadde signert, selv om han benektet det så lenge han kunne.

Det ble holdt fester i statsministerboligen mens resten av landet fikk bøter hvis de hadde besøk av mer enn én person i sitt eget hjem.

Ingen kødder med dronningen

Alarmen gikk for alvor i januar. Da måtte Johnson omsider unnskylde seg overfor dronningen etter at avsløringene kom om at det var blitt holdt fest – i hans eget hjem – kvelden før majesteten gravla sin ektemann. Dette var siste dråpe for mange konservative briter: Ingen kødder med dronningen.

Establishmentet fikk et aktivt ønske om å senke Johnson. I forrige uke kom sjansen. Han benektet at han kjente til anklagene mot Chris Pincher om uakseptabel oppførsel da han utnevnte ham til «nestpisk».

Ukraina er Johnsons ene store politiske triumf – og grunnen til at jeg nesten blir trist over at han må gå

Da tok toppbyråkraten Baron McDonald et svært uvanlig skritt og la frem et internt brev, hvor han skrev at Johnson løy. Han hadde alt briefet Johnson om at Chris Pincher ikke burde forfremmes allerede i 2019, fordi ryktene svirret om seksuell upassende oppførsel.

Johnson hjalp ikke egen sak da han skal ha spøkt: «Pincher by name, pincher by nature.»

Til slutt samlet Boris’ venner i det konservative partiet seg: Han satte statsministerembetet i vanry og måtte ut. Hans finansminister Rishi Sunak, inntil dette en lojal venn, trakk seg for å unngå å bli svertet ved assosiasjon.

Manglet stayerevne

Boris var seg selv nok og nektet å innse at leken var over. Dette var en ny sjanse. Han utnevnte umiddelbart Nadhim Zahawi til ny finansminister.

Sunaks progressive økonomiske politikk, ble vi fortalt, hadde bremset Boris. Zahawi ville snarlig legge frem en politikk som var mer på linje med Johnsons konservative instinkter.

Men den nye ministerens første kunngjøring etter én dag i jobben handlet ikke om skatt. I stedet erklærte han at Johnson ikke var egnet, og at situasjonen «var umulig å opprettholde og kun ville bli verre».

Jeg sa jo at dette er nådeløse mennesker ...

Boris Johnsons egen logikk tilsa at siden ting gikk dårlig, måtte han bli for å løse dem: «Jobben til en statsminister er et enormt mandat som man må holde i gang også når situasjonen er vanskelig, og det er det jeg skal gjøre

Dette er – objektivt – morsomt, selv om det ikke var intensjonen. Det er også på grensen til galskap.

Jeg skal ikke fjerndiagnostisere Johnson. Jeg aner ikke hva som skjer i hans hode, selv om jeg ser det for meg som et ensomt sted å være akkurat nå. Da alliansene hans begynte å rakne, imploderte det i grunnvollene. Det vi så i forrige uke, var en desperat mann som klamret seg til makten mens vennene faset ham ut.

Han hadde sosial kompetanse til å erverve landets høyeste posisjon, men mangler stayerevnen som skal til for å holde seg der på daglig basis. I dette ligger hans tragedie.

Tragisk eller komisk figur?

Fortet som skulle bygges på et solid fundament – 80 majoritetsseter og et mandat om å få «Brexit overstått» – forvitret. I løpet av 48 timer trakk mer enn 50 av hans partifeller seg.

Uten spøkene var det ikke stort igjen. Han lovet en «oven-ready» Brexit som aldri materialiserte seg. Handelsavtalene var bare ikke på plass.

Ukraina er Johnsons ene store politiske triumf – og grunnen til at jeg nesten blir trist over at han må gå. Da Russland invaderte, erklærte Johnson ubetinget støtte til det ukrainske folk. Dette er og blir et risikabelt trekk, og Russlands respons var å true med atomvåpen.

Det som er sikkert, er at han ikke vil bli husket som den Churchill-figuren han alltid har hatt som mål å bli

Johnson holdt stand. Det er den eneste gangen Boris har vist moralsk mot og sant lederskap, noe som bidro til å overbevise motvillige europeiske ledere om at de også burde sende våpen. Kanskje han ville blitt sittende om denne rettferdighetssansen hadde strukket seg til andre moralske spørsmål.

Spørsmålet stilles ofte slik: Er Boris en tragisk eller en komisk figur? Jeg vet ikke. Det som er sikkert, er at han ikke vil bli husket som den Churchill-figuren han alltid har hatt som mål å bli.

Men et viktigere spørsmål er kanskje dette: Har Boris en moralsk kjerne? Ukraina-håndteringen kunne tyde på at svaret er ja. Spøkene, løgnene og tilsløringene indikerer det motsatte.

Hvorvidt arven etter Boris er Brexit-bristen eller noe mer ærbart, avhenger av hvem som erstatter ham, og om de er villige til å følge Ukraina i mål.