Kronikk

Pandemibølgen og det slitne sykehuset

  • Henrik Vogt
    Forsker, Senter for medisinsk etikk. Formidler i podkasten Medisinsk sentralbyrå.
Når ulike aktører i Helse-Norge sier «overbelastet kapasitet», så skjuler det seg bak dette forhold som er helsevesenets og helsepolitikeres ansvar, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser helsedirektør Bjørn Guldvog (f.v.), helseminister Ingvild Kjerkol, statsminister Jonas Gahr Støre og Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg.

Slitne, i knestående og overbelastet. Helsevesenet svikter i å kunne håndtere pandemibølgen for samfunnet og virker å ha et ledelsesproblem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Realiteten nå er at kapasiteten på intensiv er det avgjørende kriteriet for tiltak vi må fatte ute i samfunnet. Hvis det hadde vært større kapasitet, ville samfunnet hatt en større fleksibilitet.»

Det sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) på regjeringens pressekonferanse 29. november.

Det våre liv er prisgitt fremover, er altså ikke antall døde, men sykehusenes kapasitet til å ta seg av alvorlig syke – og oppfattelse av kapasitet. For mennesker er ikke maskiner, de forteller historier.

Et maktspråk i pandemien

Gjennom pandemien, og spesielt de siste dagene, har ledere i helsevesenet i flere medieutspill fortalt at «kapasiteten er sprengt», «vi er på bristepunktet», «vi balanserer på en knivsegg» og «vi frykter alt kan kollapse».

Dag Jacobsen, intensivleder ved Oslo universitetssykehus (OUS), toneangivende og med flere utspill i pandemien, sier i Dagbladet 30. november at «vi er i knestående» og ber om nasjonale, inngripende tiltak med henvisning til at «personellet er slitne».

Kronikkforfatter Henrik Vogt.

Jeg vil ikke trekke sykehusansattes arbeidsmoral og intensjoner i tvil. Men fagforeninger, sykehusledere og store helseforetak er samtidig aktører med betydelig makt. De har også egeninteresser i form av økonomi og en mest mulig normal drift og hverdag.

Det er etisk interessant at ord som «overbelastet kapasitet» og «kollaps» i pandemien blir et maktspråk disse aktørene bruker. Ikke bare i nød, men fordi de er egnet til å utløse tiltak og slik skyve belastningen fra sykehusene og ut på andre aktører i samfunnet – hvis interesser må veies opp mot sykehusenes.

Sykehusvesenet svikter i sin oppgave

I en slik situasjon blir det viktig å klargjøre hva nøkkelbegrepet «overskredet kapasitet» egentlig betyr.

På medieoppslagene virker «slitenhet» og operasjoner som må utsettes, å være viktige stikkord akkurat nå. Samtidig er det i skrivende stund færre koronapasienter innlagt i norske sykehus enn tidligere i pandemien – som igjen har vært mindre enn i våre naboland.

Til tross for flere smittede er dødeligheten, grunnet vaksinasjon, for den gjennomsnittlige smittede lav. Antallet nye, daglige innleggelser er ganske stabilt den siste perioden.

Ord som «overbelastet kapasitet» og «kollaps» i pandemien blir et maktspråk

Tidsskriftet Minerva skriver 15. november om tidligere planer for å håndtere så mange som 4500 samtidige innleggelser under pandemien på landsbasis. I skrivende stund er tallet 257. Da Dag Jacobsen ved OUS uttalte seg til Dagbladet, lå 26 pasienter på kjempesykehuset OUS med covid-19.

Ser man bare på grafene i Folkehelseinstituttets ferske ukesrapport (uke 47), er det rett og slett vanskelig å forstå at belastningen er ekstraordinært stor nå sammenlignet med tidligere år.

Når ledere da melder om «knestående», virker det rimelig å si at sykehusvesenet svikter i sin oppgave med å håndtere en bølge.

Handler om sykepleiere

Jeg har snakket med folk på sykehus og intensivavdelinger, og det er sant: Folk er slitne. Noen sykmelder seg.

Om man skal bryte problemet – hva som gjør at systemet ikke klarer å være fleksibelt – ned til én faktor, så handler det om sykepleiere, og spesielt å få mønstret nok intensivsykepleiere.

Mange av dem har sluttet før. Noen har dratt hjem til Sverige. Noen slutter nå når de trengs som mest. Noen sier de føler seg utilstrekkelige.

Intensivmiljøene virker å ha en filosofi om at intensivmedisin kun kan drives helt på topp, «all or nothing», av topptrente folk. Men hvor mye perfeksjon skal man ha i en krise?

Hvor mye perfeksjon skal man ha i en krise?

Det finnes beredskapsplaner for å få rekruttert flere sykepleiere til å gjøre intensivsykepleierjobben i en krisefase, men dette later til å være verdens vanskeligste jobb.

Et ledelsesproblem

Tre viktige ting som kan virke mot slitenhet og for å rekruttere folk, er lønn for strevet, faglig mening og anerkjennelse – det å fortelle en historie om at man gjør en historisk jobb for samfunnet. Men dette virker ikke å skje.

Mange opplever ikke skikkelig økonomisk kompensasjon for strevet (skjønt det er ekstravakter som er svært godt betalt, men folk «vil ha et liv»).

Det virker som at virkelighetsoppfatningen er annerledes i sykehusvesenet enn ellers i samfunnet: På sykehus er ikke dette nødvendigvis sett som en ekstraordinær krise der man gjør en historisk jobb, men «krise as usual».

Som intensivoverlege Andreas Barratt-Due på Rikshospitalet sier til Aftenposten 15. november: «Ikke skriv at det er krise. Det er ikke verre nå enn vanligvis. Det er bare slik situasjonen er.» Men for mange i kulturlivet for eksempel er dette mye verre en vanlig.

I sum virker sykehusene å ha et ledelsesproblem når det gjelder lønn, anerkjennelse og mening.

Det virker så marginalt det hele. Hva skal til for at sykehusene kan klare mer i en bølge?

Også et profesjonsetisk anliggende

Dag Jacobsen sier som et eksempel at ledelsen ved OUS nå etablerer en ny sengepost for covid-19, kurser, lærer opp folk. Men at det finnes ingen «quick fix».

Det er fint, men dette er altså to år inn i pandemien. Hele tiden har intensivledere bedt om permanente stillinger og mer tiltak ute i samfunnet for å unngå belastning. Hva med å rope på ressurser for å håndtere en bølge? Hva skal til for å håndtere sånn og sånn?

Dette er også et profesjonsetisk anliggende: Det finnes en grense for når det er rimelig å overføre byrden fra helsevesenet til andre. På spørsmål om han ønsker en ny nedstengning, svarer intensivsjef Magne Flatlandsmo ved Diakonhjemmet slik i VG: «Spør du klinikksjefen Magne så sier jeg ja, men mennesket Magne sier ikke søren.»

Det sier mye. Som Øyvind Bakkeby Moe, som jobber i det hardt belastede kulturfeltet, skriver: «Dere i helsevesenet har en enorm makt. Forvalt den med omhu.»

Må være fleksibilitet i systemet

Det fremstår rimelig at den faste intensivkapasiteten skaleres opp på sikt, spesielt på belastede sykehus som Ahus, for det kan komme flere koronatopper over år.

Samtidig kan vi ikke ha en stående hær av helsepersonell som til enhver tid har pandemibølge-kapasitet. Det må være fleksibilitet i systemet. Folket trenger en forventningsavklaring: Er dette vi ser nå, den fleksibiliteten helsevesenet kan mønstre?

Det er viktig at folk forstår at når ulike aktører i Helse-Norge, fra helsedirektør Bjørn Guldvog, assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad og nedover, sier «overbelastet kapasitet», så skjuler det seg bak dette forhold som er helsevesenets og helsepolitikeres ansvar.

Overordnet er det statsministerens ansvar at helsevesenets «greier» ikke i urimelig grad blir andre samfunnsområders problem.

Tidlig i pandemien ville bølgene uten sterke tiltak blitt så store at nærmest enhver kapasitet ville blitt overskredet. Men ettersom immuniteten blir bedre i befolkningen, blir bølgene håndterbare. Derfor vil disse spørsmålene bli viktigere.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Helse
  2. Pandemier
  3. Koronaviruset
  4. Sykehus