Kronikk

Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti

  • Skjalg Stokke Hougen
    Skjalg Stokke Hougen
    Prosjektmedarbeider, Civita
Olaug Bollestad er partileder og Dag-Inge Ulstein er nestleder i KrF. Her er de avbildet under landsmøtet i november 2021.

Kristendemokratiske partier har historisk appellert til en bredere velgermasse enn kun troende kristne.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kristelig Folkeparti er det eneste norske partiet som i nær fortid både har innehatt statsministerposten og havnet under sperregrensen i løpet av bare få år.

Dette tilsier at KrF har et stort potensial, men likevel ikke mestrer å få frem en appellerende kristendemokratisk politikk. Hvilke velgere burde KrF være for?

Kristendemokratiske partier har historisk appellert til en bredere velgermasse enn kun troende kristne. Som vist i et nytt Civita-notat, er dette tilfellet i mange europeiske land i dag.

Populariteten kommer særlig av at politikken ikke skal være konfesjonelt bundet. Det er altså ikke den kristne troen som skal ligge til grunn for politikken, men et sett universelle verdier som appellerer til alle samfunnslag, troende eller ikke.

Dette kan også oppfattes som helt nødvendig i et samfunn som Norge, der det er stadig færre troende.

Særinteresseparti for troende kristne

Kristendemokratier vektlegger det klasseløse, noe som burde ha et stort velgerpotensial, også for KrF.

Velgerne later til å utebli. Det KrF vi ser i dag, er dermed et unntak fra de kristendemokratiske partiene som finnes ellers i Europa. KrF er i stor grad marginalt. Det mister jevnt og trutt velgere og oppfattes av mange som et særinteresseparti for troende kristne.

Denne oppfatningen er på mange måter feil. I hvert fall er det ikke meningen at KrF skal være et slikt interesseparti.

Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti. Her er heller ikke nødvendigvis mediene eller etablerte meningsdannere til KrFs hjelp. KrF har få velgere – enda færre blant journalister. Partiet blir, som alle andre partier, kritisert, men ofte mindre forstått enn andre partier.

Burde være en tydelig motvekt

Det klasseløse og det å appellere til et bredere publikum er noe det politiske systemet i Norge kan ha et behov for i dag.

Arbeiderpartiet knytter seg stadig tettere til LO og fremstår igjen som et interesseparti som gjør det som partiet blir bedt om av nettopp LO. I tillegg til dette taper Ap velgere til radikale ytterpunkter på venstresiden.

KrFs tall fra velgerundersøkelsen i 2021 viser samtidig at partiet taper flest velgere til Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Ingen KrF-velgere gikk til hverken Rødt eller SV, det vil si partiene som er mest opptatt av både klasse og å gripe inn i borgernes anliggender. De er partiene med lavest vilje til å begrense politikkens virkefelt.

KrF burde være en tydelig motvekt til slike partier. Hele samfunnet vil kunne dra nytte av et parti som setter mennesker i sentrum, alle mennesker, uten å skulle ta hensyn til særinteresser eller klasse.

Kontantstøtten som liberalt alternativ

Foruten kristen moral er blant annet subsidiaritet et viktig prinsipp for kristendemokrater. Det betyr at avgjørelser skal bli tatt på lavest mulig nivå. Samfunnet skal bygges nedenfra.

Dette gjør at kristendemokrater er antiautoritære og sågar liberale. For eksempel skal familier selv kunne bestemme hva som er best for dem, fremfor at staten skal bestemme.

I KrFs politikk i dag kommer dette for eksempel til uttrykk gjennom kontantstøtten. Kontantstøtten skaper valgfrihet for familier og er med på å styrke familieinstitusjonen og sivilsamfunnet. Dette står i kontrast til dem som vil overlate ansvaret til staten gjennom å sende barn til barnehagen fortest mulig, noe selv liberale Venstre ønsker.

Kontantstøtten er utskjelt, men den fungerer som et liberalt alternativ.

Selv om kontantstøtten har negative konsekvenser, vil også alternativet ha det. For KrF vil det vesentlige være å få frem at det er valgfriheten som er viktigst med kontantstøtten, men også en toleranse for at familier velger forskjellig, og at barn har forskjellige behov.

Dette er noe partier som SV ikke har forståelse for. De ønsker heller at alle skal bli mest mulig like, og at staten skal ta avgjørelser på vegne av folk. KrF må markere seg som en motvekt til slik tankegang.

Saker KrF forbindes med

KrFs politikk går i stor grad ut på å styrke sivilsamfunnet og familien og på den måten begrense statens innflytelse over disse institusjonene. Dette er på mange måter det KrF kaller «et varmere samfunn».

I dag virker det som at det er helt andre saker KrF forbindes med og har størst sakseierskap til. Motstand mot selvbestemt abort og homofiles rettigheter er neppe saker som gagner KrF som et folkeparti. Det gir snarere berøringsangst for mange mulige velgere.

KrF er heller ikke det eneste norske partiet som vektlegger kristendommen og vår kristne kulturarv i sin politikk. Spørsmålet er dermed om KrF selv evner å se forbi K-en i navnet sitt?

Det er nemlig ikke kristendommen i seg selv som gir KrF en unik plassering i det norske partisystemet. Det er partiets rolle som et kristendemokratisk parti som gjør det. Å være kristendemokrater innebærer som nevnt langt mer enn kun å vektlegge kristendommen i politikken. Det må ikke KrF glemme.

Hvis KrF skal leve opp til navnet sitt som et folkeparti fremfor å vake rundt sperregrensen, må det også appellere til et større segment av det norske samfunnet. Frem mot neste kommunevalg og stortingsvalg må KrF bevise at det kan leve opp til sitt kristendemokratiske grunnlag, hvis det vil klare seg.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Norsk politikk