Kronikk

Et siste ønske

  • Ragnhild Nyhus
    Ragnhild Nyhus
    Pensjonert lektor
Det meste av det som har gjort livet verd å leve, forsvinner for meg, skriver Ragnhild Nyhus

Hadde jeg hatt krefter, ville jeg reist til Sveits og avsluttet livet der.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er høysommer og naturen er på sitt vakreste. Fra mitt vindu ser jeg frodige løvtrær og sommerens blomster i nyanser av gult, blått, rødt og hvitt. Jeg har et gløtt ut til fjorden med et yrende båtliv. I fjor var jeg en del av denne verden. Det skulle jeg gjerne fortsatt ha vært. Men livet blir sjelden helt som ønsket og planlagt, og nå er det meste av denne verden utilgjengelig for meg.

Benet sviktet

Til jeg var over 70 år var jeg sprek og aktiv, hadde et godt liv, og slik trodde jeg det skulle fortsette i mange år. Men en dag på tur med venninnegjengen begynte det ene benet å svikte, og de vanlige yogaøvelsene mine ble vanskeligere å utføre. Nevrologene fant ikke noe galt, men problemene vokste. Etter mange søk på internett fikk jeg sterkere og sterkere mistanke om at det var sykdommen ALS som var årsaken. Etter ytterligere nevrologiske undersøkelser fikk jeg dessverre diagnosen bekreftet.

Siden har jeg gradvis måttet venne meg til at kroppen svikter mer. I det siste har forfallet begynt å gå raskere. Jeg mister flere og flere av funksjoner som jeg, som de fleste andre, har tatt som en selvfølge.

Jeg kan ikke gå. Hendene er i ferd med å bli ubrukelige. Det er slitsomt å puste, og jeg bruker store deler av dagen til å hoste opp slim. Snart kan jeg ikke lenger snakke, spise og drikke. Det eneste som fungerer som før, er hodet. Men det meste av det som har gjort livet verd å leve, forsvinner for meg.

Redd for hjelpeløsheten

Jeg er takknemlig for god oppfølging og støtte av norsk helsevesen, familie og venner og ikke minst en kjærlig ektemann. Det har gjort tiden inntil nå levelig og meningsfull.

Det er ikke døden jeg frykter, men jeg er redd hjelpeløsheten og den totale avhengighet av andre. Disse fremtidsutsiktene er dystre og kaster skygger over tiden jeg har igjen.

Med jevne mellomrom kommer debatten om eutanasi eller dødshjelp opp i Norge. Den blusser gjerne opp når noen selv eller deres pårørende blir rammet av alvorlig og dødelig sykdom. Et problem er først reelt når det bokstavelig talt føles på kroppen.

Flere land i verden tillater etter hvert en eller annen form for aktiv dødshjelp. Sveits, New Zealand og Benelux-landene gir en slik mulighet. Nederland har hatt en slik ordning siden 2002, og 90 prosent av helsepersonell støtter dette.

Også i mange amerikanske delstater kan man få legeassistert hjelp til å dø, og flere land er i ferd med å få lignende ordninger. En undersøkelse fra 2019 viser at 3 av 4 personer i Norge er tilhengere av assistert dødshjelp, selv om et stort flertall av helsepersonell fortsatt er imot.

Ragnhild Nyhus fra et tidligere intervju med Aftenposten i 2019.

Tap av verdighet

Tidligere familieminister Kjell Ingolf Ropstad ønsket ingen ny utredning av saken. «Vi må sikre at eldre ikke har det vondt», har han sagt. For all del en god målsetning, men i praksis umulig å oppnå. Over 90 prosent av de som ønsker aktiv dødshjelp, begrunner det ikke med store smerter, men med tap av selvstendighet, livskvalitet og verdighet. Jeg har selv vært på lindrende avdeling. Til tross for varme hender og god hjelp forsterker det bare mitt ønske om å dø før jeg blir enda mer hjelpeløs og pleietrengende.

Hadde aktiv dødshjelp vært tillatt her i landet, ville vissheten om at jeg, når den tid kom, kunne få hjelp til å avslutte livet på en fredelig og verdig måte gjort min siste tid mye lettere og mindre angstfylt. Da ville jeg etter eget ønske sluppet de siste lidelsene, og jeg ville kunne ta avskjed med livet og mine nærmeste på en verdig og god måte.

Hadde jeg hatt krefter, ville jeg reist til Sveits og avsluttet livet der, slik mange nordmenn allerede har gjort. Men jeg og mange med meg har ikke de kreftene. For mange er det også et økonomisk spørsmål. Slik situasjonen er nå, må jeg selv finne en måte å avslutte livet på, uten noen form for assistanse, mens jeg ennå er i stand til å gjøre det selv, og før jeg egentlig ellers hadde ønsket det.

Legeetikk

Flere leger argumenterer med at legeeden står i veien for aktiv dødshjelp. Men i en artikkel i Tidsskrift for Norsk legeforening 21. juli 2018 er konklusjonen motsatt. Man risikere snarere å ikke handle i overensstemmelse med dette løftet ved å avvise slik hjelp under alle omstendigheter, spesielt hos lidende, døende og beslutningsdyktige pasienter som ønsker å avslutte livet på sine egne premisser.

Det snakkes ofte om kvinners rett til å bestemme over egen kropp i forbindelse med abort. Hvorfor skulle ikke døende mennesker som det ikke finnes håp for, også ha rett til å bestemme over egen død når livet likevel er over, og den siste tiden bare fører til ytterligere lidelse? Men uansett hvor sterkt ønsket er, har dødssyke mennesker i Norge i dag ingen slik mulighet.

Det tar tid å vedta en ny lov. For meg vil den uansett komme for sent. Jeg håper likevel at en slik diskusjon kan komme andre til nytte. For hver og en som skriver om dette, er det mange som ikke selv har overskudd til å delta i denne debatten. De fleste mennesker vil gjerne leve, meg selv inkludert, men ikke for enhver pris. Når kroppen overhodet ikke fungerer, kan døden oppleves som en befrielse.

Dyr som lider, får hjelp til å dø. Mennesker får ingen slik hjelp uansett hvor sterkt de måtte ønske det.

Et urimelig ønske?

Dyr som lider, får hjelp til å dø. Mennesker får ingen slik hjelp uansett hvor sterkt de måtte ønske det.

Hvorfor kan ikke mennesker som er fullt beslutningsdyktige, få lov å ta et slikt valg? Mitt siste ønske er å få hjelp til å avslutte på en verdig måte med mine nærmeste rundt meg. Er dette virkelig urimelig?

Eutanasi er en kompleks diskusjon og jeg forstår at det innebærer mange etiske dilemmaer. Men at politikerne ikke engang er villig til å utrede dette, synes jeg er udemokratisk og uforståelig. Å tillate eutanasi som flertallet av den norske befolkning nå er for, vil etter min mening være en barmhjertig og human reform.

Les også

  1. Les også A-magasinets reportasje: ALS-syke Ragnhild Nyhus har et siste ønske

  2. «Hvor mange år, hvor mange dager, hvor mange nyttårsaftener til får jeg?»

Les mer om

  1. Aktiv dødshjelp
  2. ALS