Mysteriet på Bergensbanen
Hvorfor kunne ikke en ung kvinne i rullestol få reise med toget, og hvem kunne tenkes å være de skyldige?
På en solskinnsdag i juli står vi skuffet og forundret igjen på perrongen mens toget forsvinner i retning Geilo og Bergen. Ferieturen vår går i vasken fordi min datter, Mina, som bruker rullestol, ikke får komme med toget.
Hva skjedde egentlig? Vi opplevde det som et mysterium. For Bergensbanen er den slags gammelt nytt. Krimforfattere har skrevet om mysterier på Bergensbanen i over 100 år. Den legendariske Stein Riverton var først ute med Mysteriet paa Bergensbanen. Deretter har en rekke bøker skildret hvordan helter tar toget over fjellet, løser mysterier og fakker skurker.
Til og med Anne Holts heltinne, Hanne Wilhelmsen, har vært med toget til Finse, der mye mystisk fant sted. Ut fra våre egne erfaringer må dette i seg selv anses som mystisk. Hvordan kom hun seg på toget? Hanne Wilhelmsen sitter nemlig i rullestol.
Fiksjon er fiksjon, men vårt mysterium er et mysterium fra virkeligheten: Hvorfor kunne ikke en ung kvinne i rullestol få reise med toget, og hvem kunne tenkes å være de skyldige?
Vi hadde oss selv å takke!
Konduktøren var raskt ute med det han mente var den soleklare løsningen: Vi hadde oss selv å takke! Stolen til Mina måtte nemlig være bredere enn maksgrensen tillater.
Det var nærliggende å tro at han hadde rett, for det virket umulig å få rullestolen fra heisen og inn i toget på en trygg måte. Det ene hjulet var nødt til å havne utenfor. Vi risikerte at stolen med Mina veltet, og det var langt ned.
Likevel forsøkte vi å ta en Hanne Wilhelmsen. Vi spurte om konduktøren vennligst kunne måle rullestolens bredde. Det kunne han ikke. Konduktører går visst ikke rundt med målebånd. Hvorfor skal de det, liksom?
Vi foreslo også flere andre måter å få med Mina og rullestolen på toget, men vi fikk til svar at dette ikke på noen måte lot seg gjøre.
Kun to billetter for rullestolbrukere på hvert tog
Mina har en smalere manuell rullestol til reservebruk. Den er ikke så god for henne, men nå satset vi på at reservestolen skulle redde turen som vi lenge hadde sett frem til. Derfor var vi optimistiske da vi ruslet opp til billettkontoret for å reservere plass på et senere tog samme dag eller påfølgende dager. Men vi fikk beskjed om at heller ikke dette lot seg gjøre.
Problemet viste seg ikke å være mangel på ledige billetter som sådan, men mangel på ledige billetter til rullestolbrukere. For folk flest er det mulig å få plass på Bergenstoget helt til flere hundre seter er reservert. For Mina er derimot toget fullt dersom bare to andre i rullestol har kjøpt billetter før henne.
Da vi kom hjem og tok frem målebåndet, fikk vi bekreftet det vi på forhånd visste, nemlig at Minas stol lå innenfor alle målkrav for rullestoler på norske tog. Det viste seg med andre ord at det ikke var vi som var de skyldige.
Unødvendige problemer
Men saken var fortsatt et mysterium. Noen uker senere ble det omsider mulig for oss å gjøre et nytt forsøk på en togtur. En regntung formiddag møter vi nok en gang opp på perrongen. Heldigvis kommer Mina seg inn på toget uten problem med reservestolen sin.
Denne gangen tar vi en ny Hanne Wilhelmsen og har med et eget målebånd. Det viser seg at brettet fra heisen og inn på toget er for smalt til å ta inn rullestoler, som norske togselskaper er forpliktet til å transportere. Mens rullestolbrukere har rett til å ta med stoler som er inntil 70 cm brede, er bredden på heisbrettet under 65 cm. Da vi forrige gang ble stående igjen på perrongen, var det altså fordi togets utstyr ikke tilfredsstilte kravene.
For Mina er toget fullt dersom bare to andre i rullestol har kjøpt billetter før henne
På denne turen fant vi også flere andre forhold på toget som skaper unødvendige problemer for folk med funksjonsnedsettelser.
Vi oppdaget dessuten at vi hadde hatt krav på alternativ transport til feriemålet vårt den fine julidagen. Men ingen gjorde oss oppmerksom på denne rettigheten. I stedet ble vi altså fortalt at vi hadde oss selv å takke, og uten tilgang på målebånd kunne vi ikke tilbakevise påstanden.
Ifølge likestillings- og diskrimineringsloven er det forbudt å diskriminere på grunn av funksjonsnedsettelse. Alles rett til bruk av samfunnets transportmidler slås også fast i FNs funksjonsevnekonvensjon. Erfaringene våre med hvordan rullestolbrukere blir behandlet på Bergensbanen kan bare konkluderes på én måte: Det dreier seg om diskriminering.
De skyldige bakmennene
Men hvem er de skyldige? Tre selskaper utfører diskrimineringen. Dette er den uheldige treenigheten av de oppstykkede aksjeselskapene Vy, Norske tog og Entur. De har utstyr som bokstavelig talt ikke holder mål, og de har ikke sørget for tilfredsstillende rutiner og nødvendig opplæring av personalet.
Alle tre bør snarest gjøre den jobben de er forpliktet til å gjøre, for å gi et likeverdig transporttilbud for funksjonshemmede.
Når skal det omsider bli uvanlige folks tur?
Mysteriet er likevel ikke fullt oppklart. Jeg tenker at det selvfølgelig må finnes en offentlig instans som fører tilsyn med at togselskapene gjør jobben sin, og at denne instansen nå har sviktet.
På nettet finner jeg frem til Statens jernbanetilsyn. Men mannen i telefon svarer at nei, det er utenfor deres jobb å kontrollere at togselskaper overholder sine forpliktelser i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven.
Etter nærmere undersøkelser blir det klart at det overhodet ikke eksisterer noen tilsynsordning på dette området. I fravær av statlig tilsyn skyves jobben med å avdekke og forhindre diskriminering over på de som selv rammes. Gjennom en langtekkelig gjør-det-selv-prosess kan berørte melde inn saker til en klagenemnd. Dette sikrer ikke at utstyr og tjenester til enhver tid er i samsvar med loven.
Dessuten har funksjonshemmede allerede mer enn nok av ekstraarbeid, slik Jan Grue synliggjør i sin nye bok Hvis jeg faller.
Til slutt er hele mysteriet løst. Diskrimineringens bakmenn og -kvinner viser seg å bestå av senere års ministre for henholdsvis likestilling og samferdsel.
Når skal det omsider bli uvanlige folks tur? Nå er det Støre-regjeringens ansvar å sørge for at mennesker med funksjonsnedsettelser får oppfylt sin rett til å ta toget på en likestilt og trygg måte. Et statlig tilsyn må opprettes for å føre kontroll med utstyr og tjenester, og tog må innredes med bedre plass til rullestolbrukere.
