Det er tøft å være død | Knut Schreiner
Kom ruset på jobb eller bli tatt med kokain som politiker, og du er ferdig. I musikk og kunst er det en del av pakka.
Det handler ikke om at unge mennesker blir ødelagt av musikkbransjen, men hvilken mening rus har i kunst og populærkultur.
Det er leit å høre artistenIda Marias historie om suksess og kollaps i musikkbransjen i forrige tiår.
Det som burde stått igjen som en minnerik ungdomsfase av selvrealisering, reiser og opplevelser, er blitt et traume.
Hun skylder på platebransjen, som la igjen kortet i baren.
Men her er hun naiv.
Søker ytterkantene
I musikk og kunst kan rus forstås som positivt.
Populærmusikken og kunstnermyten dyrker overskridelse, og rus fører til overskridelse.
Pop og rock handler om å søke ytterkantene og krysse grensene, bort fra det hverdagslige A4-livet.
Pop-rocken henter dermed symboler fra alt som kan representere et alternativ til det normale: den prostituerte (Madonna), den transseksuelle (Lou Reed), bomsen (Tom Waits), romfareren (Ziggy), gærningen (Iggy), junkien (Kurt Cobain), monsteret (Alice Cooper).
Se på Kongen av Pop, Michael Jackson, han var hverken sort eller hvit, voksen eller barn, men noe midt i mellom.
Pop og rock handler om å søke ytterkantene og krysse grensene, bort fra det hverdagslige A4-livet.
Popens stjerner er liminale karakterer – personer utenfor eller i overgangen mellom faste posisjoner i samfunnsstrukturen. Rus gjør transporten fra struktur og instrumentell fornuft mer effektiv.
Den opphever kontroll og forsterker det sanselige.
Derfor idealiseres den – enten vi snakker faktisk rus eller ruslignende tilstander – hvis målet er mer intense sanseopplevelser, og det er det jo i musikk og kunst.
Selger fantasier
I idrett, politikk eller finans er det ikke sånn. Her er ryddighet, punktlighet og helse idealet. Men dette er andre verdiordener.
Kom ruset på jobb eller bli tatt med kokain som politiker, og du er ferdig. I musikk og kunst – inspirasjonens verdiorden – er det en del av pakka.
Bruk av rusmidler eller andre former for avvik, opprør, galskap eller annerledeshet, belønnes av publikum og mediene ved å gi næring til mytedannelsen.
Og et samfunns myter kan man ikke endre, de ligger som dype strukturer i vår felles bevissthet.
Kom ruset på jobb eller bli tatt med kokain som politiker, og du er ferdig. I musikk og kunst er det en del av pakka.
Platebransjen, som Ida Maria legger skylden på, er bare en konservativ og kommersiell bransje som selger disse ideene og fantasiene når de er blitt tilstrekkelig utbredt i befolkningen, slik at man kan tjene penger på dem.
Kunstnerbohemmyten har vokst frem siden romantikken, ble adoptert av beat-poetene på 50-tallet, og fikk en ny oppblomstring under ungdomsopprøret på 60— og 70-tallet.
Gjennom rusen kommer vi nærmere våre autentiske følelser, som er selve målet i det romantiske kunstsynet, og det finner du mye av i den rocken som Ida Maria representerer.
Oppførsel som merkevare
Ser man på dagens ungdom, later dette idealet til å være på vikende front. Men i forrige tiår var fyll og narkotika fashion.
Da var stjernene Amy Winehouse og John Olav Nilsen, og det var dette tiåret Kate Moss sniffet kokain med den narkomane kjæresten Pete Doherty.
Og det var dette i tiåret Ida Maria var populær.
Jeg husker Ida Maria ble overlevert gullplater på By:Larm, og knuste dem foran et applauderende publikum. Det var teater, og hennes rolle var den hemningsløse, rocka partygirl gone bad (hennes promobilde var et ironisk arrestasjonsbilde).
Men hun ble ikke tvunget. Hun hadde et valg, akkurat som andre unge voksne tar valg om hvem de skal være, hvilken retning de skal ta, hvem de skal dele livet med.
Og hun valgte artistkarrieren, akkurat som Amy eller Kurt Cobain, fordi det viktigste for dem er å bli sett og hørt – det er derfor de er artister.
Plateselskapets funksjon var å selge henne som det kunstneriske produktet hun var, og benytte seg av oppførsel som styrket henne som merkevare.
I dag kan Ida Maria lage så bra musikk hun bare vil, men ingen er interessert bortsett fra hennes nærmeste.
I dag kan Ida Maria lage så bra musikk hun bare vil, men ingen er interessert bortsett fra hennes nærmeste.
Det er nemlig på dette punktet musikkbransjen er nådeløs.
Blir ikke bedre av rus
Man blir ikke en bedre kunstner av rus. Artister er ofte unge mennesker som søker musikken for å lindre smerte og depresjon, fylle indre hull som ikke kan fylles, uansett suksess og antall drinker.
Eldre artister må i hvert fall holde seg edru, hvis de skal kunne opprettholde gamle kunster. Med alderen taper rusen sin glamorøse aura av bohemisk natteliv og gir assosiasjoner til skrøpelighet.
Plateselskapet ville forsøkt å holde det skjult hvis Bob Dylan er alkoholiker.
Dagens unge søker også ytterkantene, men da i grenseområdene for forbruk, det vil si å være hipstere.
Man har gått bort fra en kunst-for-kunstens-skyld-holdning, og sett fremveksten av entreprenør-kunstneren. Entreprenører må stå opp om morran, og kan ikke være oppe om natten, slik som kunstnere før. Det kan skyldes ny økonomisk struktur i bransjene, eller generasjonsforskjeller - at ungdomsopprøret rett og slett er over, og folk som Ida Maria var dets siste, ironiske pust.
Det kan også handle om mote, og dermed gå i bølger.
At rusmisbrukeren fortsatt gir troverdighet i musikksammenheng, fikk vi eksempel på senest i fjor med OnklPs Styggen på Ryggen .
At rusmisbrukeren fortsatt gir troverdighet i musikksammenheng, fikk vi eksempel på senest i fjor med OnklPs Styggen på Ryggen .
Faktisk tror jeg både publikum og mediene hadde syntes det vært helt topp med en ruset badboy/girl i norsk musikk nå, som en motsats til de litt kjedelige EDM-karene med caps eller de overflinke jentene med alvorlig indiepop.
Symbolet på alt kulturen forherliger
Utgangspunktet for Ida Marias kronikk var bortgangen til rockesangeren Scott Weiland. Å dø er dessverre det beste som kunne skjedd ham – som artist.
Guns N’ Roses er selvsagt et legendarisk band, og mange har nok emosjonelle bånd til Weilands gamle band Stone Temple Pilots.
Men hybriden av de to bandene, Velvet Revolver, er det ingen som bryr seg om (kjapt! Nevn en låttittel).
Hadde Kurt Cobain overlevd, ville han fått et lykkelig liv som musiker og familiemann. Men han ville også blitt en gubbe, parkert av nye musikktrender, med mange uvesentlige plater bak seg.
Ved å dø forblir man ung og dermed for evig vakker, for evig i overgangsritualet, et symbol på alt kulturen forherliger.
Og de etterlater seg historier, riktignok tragiske, men tragiske historier er også gode historier, de beste faktisk.
Ved å dø forblir man ung og dermed for evig vakker, for evig i overgangsritualet, et symbol på alt kulturen forherliger.
Synd å si det, men sånn fungerer det. Synd for dem som faller som ofre for kulturelle fortellinger og idealer.
Noen har bare en mørk, destruktiv strek i karakteren sin og suges inn.
Å dø som ung politiker, idrettsmann eller lege er bare tragisk og setter brått stopp for en lang yrkeskarriere. Å dø som ung er artist er også tragisk, men – lik det eller ei – har også en innebygget verdi: dødsfallet setter stopper for et forfall og styrker den estetiske opplevelsen av deg som det du er – en kunstner og en underholder.
Har du lest Ida Marias kronikk?
Jeg trenger ikke være full for å være kreativ
Her kan du lese et større intervju om kronikken:
Ida Maria: - Man får martyrstatus når man ofrer seg for rock'n'rollen
Musikkjournalist Harald Fossberg om forventningene til enkelte artister og image:
«Buuuh! Jokke er edru»
Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
