Kronikk

Kronikk: Utviklingen av Forsvaret må tilpasses endringene i vår omverden | Malin Stensønes

  • Malin Stensønes, forfatter
Den skarpeste enden av vårt kontraterror-system er Spesialstyrkene i Forvaret.

Trusselbildet og angrepsmåtene har utviklet seg radikalt, men måten vi organiserer det nasjonale sikkerhetsarbeidet på, er nesten uendret.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Første debatt om Forsvarets innretning som jeg deltok aktivt i, var knyttet til Stortingsmelding nr. 22 (1997-98); Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999–2002. Jeg var da politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet. Første setning i meldingen lyder «Utviklingen av Forsvaret må tilpasses de vedvarende og langsiktige forandringene i vår omverden og vårt samfunn.»

Videre kan man lese; «Selv om det på den ene side er vanskelig å se noen militær trussel mot Norge i dag, er det på den annen side vanskelig å overse den langsiktige usikkerhet om fremtidens sikkerhetspolitiske utvikling i så vel våre nærområder som i Europa som helhet.»

Lyder kjent, ikke sant?

Det er snart 20 år siden dette ble skrevet. Mer eller mindre de samme formuleringene brukes i dag. Forsvars- og sikkerhetspolitikk er utvilsomt et område for de tålmodige.

Gjenkjennelig debatt

Selve debatten følger også kjente spor. Stort sett, og enkelt sagt, har debatten rundt alle langtidsmeldinger jeg har fulgt, vært sentrert rundt tre pilarer.

For det første samles ulike type forsvarseksperter, inkludert tidligere generaler og admiraler, rundt budskapet om at det er bevilget for lite penger. Det de imidlertid ikke klarer å enes om, er hvordan de midlene som faktisk er foreslått, skal brukes – og når.

For det andre konkurrerer Forsvarets grenstaber om å få mest mulig støtte til sin del av Forsvaret, og som regel er det slik at Sjøforsvaret og Luftforsvaret vinner, mens Hæren taper.

For det tredje valfarter ordførere og lokale ressurspersoner til Stortinget for å forklare hvorfor Forsvarets forlegning, leir eller kapasitet på deres hjemsted er av uvurderlig betydning for forsvaret av landet.

Felles for dem alle er at de påberoper seg at akkurat deres tiltak og prioriteringer er viktig for å bevare forsvarsviljen.

For ordens skyld. Jeg er en sterk tilhenger av debatt rundt prioriteringene, og frydes iblant over innleggene, men jeg skulle ønske at debatten fanget bredere.

Dagens trusselbilde er annerledes

To perspektiver har så langt vært nærmest fraværende. For det første er mange av de angrepene vi ser mot våre åpne demokratiske samfunn i dag, ikke klassiske krigsscenarioer der nasjonalstater krenker hverandres suverenitet. Det er angrep som utfordrer både legale og tradisjonsbundne forestillinger om angrep. Det kan være ikke-statlige aktører, det kan være cyberangrep som setter vital infrastruktur ut av spill, eller en kombinasjon.

For det andre, mange av de angrepene vi ser, kan ikke enkelt stanses. Det hjelper ikke å sette inn ett mottiltak – det må jobbes med et bredt sett av virkemidler – tverrsektorielt.

Det er et paradoks at i de 20 årene jeg har fulgt dette feltet, så har trusselbilde og angrepsmåter utviklet seg radikalt, mens måten vi organiserer vårt samlede nasjonale sikkerhetsarbeid på, er tilnærmet likt. I andre land har man valgt å samordne samfunnssikkerhet og beredskap i felles departementer eller i politiske og embetsmessige overbygninger.

Må jobbe bredt mot terror

I Norge opererer vi mer eller mindre slik vi alltid har gjort: forsvar for seg, justis for seg, samferdsel for seg. De samarbeidsfora som finnes, er «prateorganer» uten reell makt. Det er oppsiktsvekkende at det ikke er mer debatt knyttet til hvordan vi organiserer vårt samlede arbeid innen sikkerhet og beredskap.

Det var eksilregjeringen i London under den annen verdenskrig som utviklet tanken om et totalforsvar, som så ble forankret i forsvarskommisjonen av 1946. En av Forsvarets pålagte oppgaver er å bidra til ivaretagelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Det eksisterer tilnærmet ingen debatt om hva innholdet i dette konseptet faktisk skal være, og det i en tid da trusler fra ulike fiendtlige aktører truer oss direkte og gjentagende.

Terror er kanskje det feltet som enklest illustrerer de utfordringer trusselbildet gir. Skal man forhindre terrorangrep, må man jobbe med et bredt sett av tiltak. Det handler om å forebygge radikalisering, om etterretning nasjonalt og internasjonalt for å avdekke planer om angrep, og om adekvate styrker som kan ta kontroll når terror rammer. Langtidsproposisjonens styrking av etterretningen henter sin begrunnelse nettopp i det komplekse trusselbildet vi står overfor, men også på spesialistsiden spiller Forsvarets ressurser en rolle.

Angrepene er komplekse

Den skarpeste enden av vårt kontraterror-system er Spesialstyrkene. Det er et svært godt samarbeid mellom Beredskapstroppen, som er politiets spesialstyrke, og Forsvarets spesialstyrker. De øver og trener jevnlig sammen, de har liaisoner hos hverandre, og de har som styrke og enkeltmenn en rekke felles trekk.

Flere av angrepene i Europa de siste årene har vært komplekse. Grupper med terrorister har angrepet flere mål, tatt gisler og brukt eksplosiver i koordinerte aksjoner. Det hjelper ikke å ha verdens beste spesialstyrker, om vi ikke klarer å få dem frem – når vi trenger dem som mest.

Det er derfor svært gledelig at forsvarssjefen anbefaler å flytte Bell-helikoptrene til Rygge – og at Regjeringen følger dette opp. Det vil gi Spesialstrykene en mulighet for hurtig reaksjon som de ikke har i dag. Å samle Bell helikoptrene på Rygge bøter til en viss grad på et kritisk behov som langtidsplanen ikke dekker, nemlig innkjøp av nye spesialstyrkehelikoptre med maritim kapasitet.

Uholdbart at politiet er avhengig av Forsvaret

Disse helikoptrenes primære funksjon er å løse militære oppdrag, men de skal også støtte politiet. Politihelikoptrene er oppgradert slik at disse kan brukes som ildstøtteplattform, men de er for små til å frakte en aksjonsstyrke. Politiet er derfor i dag avhengig av Forsvarets kapasitet. Det er en uholdbar situasjon på sikt og prinsipielt betenkelig, men inntil Regjeringen sørger for nye politihelikoptre, vil dette være en god løsning.

Forsvarsministeren og Regjeringen skal også ha ros for å bevare Vealøs ved Horten i forsvarsstrukturen. Det gir Spesialstyrkene et viktig fotfeste i Oslofjorden, med nærhet til helikoptrene på Rygge, Beredskapstroppen i Oslo og Forsvarets Spesialkommando på Rena. Det har betydning både for å utvikle maritim kontraterror og for øving og trening styrkene imellom.

Begge forslag er uttrykk for en helhetstenkning vi er helt avhengig av i dagen trusselbilde. Jeg håper Stortinget støtter anbefalingene knyttet til Spesialstyrkene. Jeg håper videre at både stortingspolitikere og Regjeringen i sitt videre arbeid løfter blikket og tar initiativ til å gjennomgå måten vi organiserer vårt sikkerhets- og beredskapsarbeid på.

Som meldingen for 20 år siden åpnet med, må vi sørge for at utviklingen av Forsvaret tilpasses de vedvarende og langsiktige forandringene i vår omverden og vårt samfunn. Det handler ikke bare om kapasiteter, men også om overordnet ledelse og styring av vitale samfunnsressurser.


Kronikker om fremtidens forsvar:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sikkerhetspolitikk
  2. Politiet
  3. Forsvaret
  4. Beredskap
  5. Terror