Kronikk

La meg høre Holocaust-benekterne

  • Paul Joakim Sandøy
Arkivfoto av Auschwitz II-Birkenaus hovedinngang, av fangene kalt dødens port.

Et forbud mot å benekte Holocaust og andre folkemord vil i beste fall ikke virke. I verste fall vil det virke mot sin hensikt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Paul Joakim Sandøy

Terrorhandlingen i København krevde to menns liv (i tillegg til terroristens eget). Den ene ble drept fordi han deltok på et ytringsfrihetsseminar. Den andre fordi han var jøde.Angrepet har intensivert den frykten også norske jøder kjenner på. Flere har beundringsverdig stukket hodet frem og fortalt om antisemittismen de lever med. Ervin Kohn, leder av det mosaiske trossamfunn, etterlyser politiet. Til Dagsavisen sier han at politiet blant annet bør straffeforfølge dem som fornekter Holocaust på internett .

Kohn har senere moderert uttalelsen, men understreker at en rekke europeiske land har et slikt forbud. Flere jødiske ledere foreslår å utvide forbudet til å gjelde hele Europa. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at Holocaust-benektelse ikke vernes av ytringsfriheten.

Symbolet på Vestens hykleri?

Spørsmålet om Holocaust-benektelse berører ytringsfriheten på mer enn én måte. På nettsiden muhammed.no (knyttet til organisasjonen Islam Net) argumenteres det for hvorfor karikaturer av Muhammed bør forbys: «Det kan ikke legitimeres å håne Profeten (fred være med ham) i ytringsfrihetens navn, hvis det ikke kan legitimeres å såre jøder ved å sette tvil ved Holocaust».

Lederen av Islam Net, Fahad Quereshi, har selv fremført dette argumentet en rekke ganger: Hvorfor er det forbudt å såre jødene, mens det er lov såre muslimene? Er ikke det at Europa i praksis har forbudt Holocaust-benektelse selve symbolet på Vestens hykleri?

I Teheran arrangeres med jevne mellomrom konferanser hvis formål er å trekke frem Holocaust-fornektelse. Hvis Vesten kan krenke profeten, hvorfor kan ikke vi benekte Holocaust?

Man kan svare at dette er to vidt forskjellige krenkelser. Å benekte historiske fakta rundt enorme menneskelige lidelser er noe vesentlig annet enn å lage satire over religiøse forestillinger.

Rett til å høre hva de har å si

Men man kan også svare, selv om man anerkjenner den dramatiske forskjellen: I et liberalt samfunn bør begge deler være tillatt. Ingen skal fengsles for de meninger de har om religion eller historie. Og dersom noen truer livet til dem som formidler krenkende og kontrære utsagn, er det vår plikt å beskytte og forsvare dem.

Å forsvare dem innebærer selvfølgelig ikke et forsvar av meningene. Vi forsvarer deres rett til å ytre dem, og enda viktigere: Vår rett til å høre hva de har å si.

Selv faktapåstander som er beviselig feil kan ha verdi. En sandstorm av falske fakta kan også føre med seg et korn av sannhet. En diamant i dritten.

Og selv om en påstand kan være det reneste sprøyt, og ikke river med seg et fnugg av sannhet, skader det oss ikke å bli utfordret på etablerte sannheter. Det skader oss ikke å tenke: «Hvordan vet jeg egentlig at jorden er rund?»eller «Hvordan vet jeg egentlig at mennesker stammer fra apene?» eller «Hvordan vet jeg at vaksiner redder liv, og ikke er skadelige for oss?» Bare fordi du har blitt fortalt det hele livet? En øvelse i denne kritiske tenkningen kan gi oss klarere bekreftelse på det vi allerede vet. Forskning og empiri plukker konspirasjonsteorier fra hverandre.

Og noen ganger kan det hjelpe oss å finne nye svar der den komfortable majoriteten ikke har sannheten på sin side. Og ja, det kan skje, slik det har skjedd før.

Mot sin hensikt

Men selv om man var enige om at visse meninger ikke hadde livets rett, ville et lovforbud være veien å gå?

Noen tror de amerikanske myndighetene selv stod bak 9/11. Noen tror sågar jødene hadde en finger med i spillet. Dette er ofte mennesker med en dyp mistro til myndighetene og den «offisielle sannheten». La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva hadde skjedd dersom de samme mistrodde myndighetene gjorde det forbudt å formidle 9/11-konspirasjoner?

Ville teoriene da ha dødd ut? Eller hadde myndighetene tvert om gitt dem vann på mølla? Løftet deres autoritet ved å betrakte deres teorier som farlige? Gitt inntrykk av at myndighetene hadde noe å skjule? Kan det være at filosofen Francis Bacon hadde rett, da han påpekte at «et forbudt skrift oppfattes som en sannhetsgnist som flyr i ansiktet på dem som forsøker å tråkke den ut»?

I de landene der Holocaust-benektelse er forbudt ser ikke lovforbudet ut til å beskytte jøder eller slukke det stadig ulmende antisemittiske bålet. Frankrikes lovforbud hindrer ikke at 37 % av franskmenn har antisemittiske holdninger (Norge får 15 % på den samme indeksen). Frankrikes lover hindret ikke angrepet på jødene etter Charlie Hebdo-attentatet. Frankrikes lover hindret ikke en jødisk kirkegård å bli nedtagget med hakekors for få dager siden.

Sannhetens kraft

John Milton skrev Areopagitica i 1644, i protest mot det protestantiske parlamentets forhåndssensur av bøker. Først og fremst fordi han trodde på sannheten: «La den og løgnen kjempe med hverandre; hvem har noen sinne sett sannheten komme dårligst ut av det i fri og åpen konfrontasjon?»

Den stadig mer diskrediterte historikeren David Irving ble dømt i Østerrike i 2005 for Holocaust-benektelse. Det var det ingen grunn til. Irving hadde flust av motstandere som argumenterte mot han, og bidro til å belyse hvorfor han tok feil. Ved en skjebnens ironi saksøkte Irving selv sine kritikere. Forfatter Deborah Lipstadt ga ut en bok der hun argumenterte for at Irving var historieforfalsker og Holocaust-benekter. Retten avviste søksmålet fordi Lipstadt hadde dekning for påstandene – sannheten og de gode argumentene vant.

Da jeg så den britiske dokumentaren «Møtet med dødsleirene», filmet av de allierte troppene som frigjorde konsentrasjonsleirene, bet jeg meg spesielt merke i at soldatene hentet den tyske lokalbefolkningen og tvang dem til å se leirene med egne øyne. Slik at de ikke kunne benekte det som hadde skjedd.

Fra første stund skjønte man altså at jødeutryddelsen var så vanvittig, så utrolig, at den ville bli forsøkt benektet. Kanskje nettopp derfor er Holocaust det best dokumenterte folkemordet i historien.

Men historiske fakta kan ikke beskyttes av jussen. Historien skrives ikke av statlige vedtak. Hvis vi ikke klarer å finne frem til sannheten om det største folkemordet i den moderne historien uten lovens bokstav og dommerens klubbe, har vi allerede tapt. Det er en mistro til sannhetens kraft, og til samfunnet som helhet.

La meg vite

Holocausts eksistens er ikke oppe til vitenskapelig debatt. Journalister bør ikke inkludere en benekter i hver historie de skriver om Holocaust, slik vi noen ganger ser eksempler på i klima— og vaksinespørsmål.

Men dersom det finnes Holocaust-benektere i Norge, la meg vite det. Om ikke annet, så for å vite at de finnes, og hvorfor de tror som de gjør.

Vi står fritt til å møte dem slik vi måtte ønske. Med øredøvende stillhet, eller med sterke motytringer. Ved å latterliggjøre, eller ved å trykke sannheten opp i trynet deres. La oss rope «vi skal aldri glemme!», og la oss fordømme.

Men ikke dømme. Vi trenger ingen domstol for å huske.

Twitter: @pauljoakim

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk