Minst 150 jøder ble innlagt i sykehus for å gjemme seg for nazistene
Nå er denne dramatiske historien systematisk undersøkt.
Høsten 1942 – for 80 år siden – gjennomførte NS-regimet to store aksjoner mot de norske jødene. Den første, som var rettet mot voksne menn, ble innledet 26. oktober. Den neste, der også eldre menn, kvinner og barn skulle tas, ble satt i verk en måned senere, 26. november. Mange forsøkte å unnslippe på ulike vis. Minst 150 jøder oppsøkte sykehus og ble innlagt med mer eller mindre falske diagnoser. Dette er en side ved det norske holocaust som til nå har vært lite kjent.
En lite kjent historie
Det finnes en omfattende litteratur om aksjonene mot jødene. Naturlig nok har de 773 jødene som ble deportert og drept, fått størst oppmerksomhet. Mindre er kjent om de om lag 1300 av landets 2100 jøder som overlevde.
Carl Fredriksens transport i Oslo, som fraktet mange jøder til svenskegrensen, har fått velfortjent oppmerksomhet. Det samme gjelder grenselosene som fulgte jødiske flyktninger over til Sverige. Mindre er kjent om hvordan jøder forlot sine hjem og gikk i dekning da politiet gikk til aksjon. Innleggelse på sykehus var en aktuell mulighet.
En del personlige historier er blitt omtalt i bøker og aviser, men til nå er det ikke blitt forsket på disse sykehusinnleggelsene.
Falske diagnoser
Jeg har gjort den første systematiske undersøkelsen av jøder som ble innlagt i sykehus høsten 1942. I dette arbeidet har jeg brukt nytt kildemateriale, blant annet pasientjournaler fra en rekke sykehus.
Undersøkelsene viser at 16 jøder ble innlagt i sykehus på den første aksjonsdagen 26. oktober. Fra 23.- til 29. oktober ble til sammen 42 jøder innlagt. Ved aksjonen en måned senere, i uken rundt 26. november, ble 20 jøder innlagt. Fra oktober til desember var det samlede tallet kommet opp i 150 jøder.
De fleste av jødene som ble innlagt i sykehus på denne tiden, ble trolig skrevet inn med falske eller overdrevne diagnoser. Røntgenbilder ble manipulert, og prøvesvar ble forfalsket for å hindre at politiet hentet pasienter ut av sykehusene.
I boken omtaler jeg blant annet innleggelsen til Oslo-mannen Harald Claes (1902–1961). En lege uttalte i ettertid at pasientjournalen ble «kunstfærdig bygget op», og at Claes ble omhyggelig instruert om å agere som en pasient med psykose. Skuespillet lyktes, og Harald Claes rømte fra Gaustad sykehus våren 1943 og kom seg til Sverige. Der ble han utskrevet til tjeneste i det norske reservepolitiet.
Politiet kviet seg
Selv om Statspolitiet hentet en del jødiske pasienter ut av sykehusene og fikk dem deportert til Auschwitz, klarte flertallet å rømme og ble hjulpet videre til Sverige. Sykehusopphold i noen dager eller uker gjorde at hjelpere utenfor sykehuset kunne organisere flukten.
De fleste innleggelsene skjedde i vanlige somatiske sykehus i de store byene. Relativt få var innlagt i tuberkulosesanatorier og psykiatriske sykehus. Det kan virke som om både Statspolitiet og tyske myndigheter kviet seg for å hente ut pasienter fra slike institusjoner. Dette kan ha skyldtes at de fryktet for smittefaren fra tuberkulosepasienter, og at de antok at det kunne bli praktiske problemer med oppbevaring og transport av psykiatriske pasienter.
Tok store sjanser
Norske leger og øvrig personale på sykehusene som var involvert i denne virksomheten, tok store sjanser. Tyske myndigheter hadde innført en forordning som åpnet for dødsstraff for å hjelpe noen i å flykte fra landet. Mange leger over hele landet la inn jøder i sykehus og gjorde hva de kunne for å hindre at «pasientene» ble hentet av Statspolitiet.
Også øvrig sykehuspersonale sluttet opp om dette arbeidet. Etter at to pasienter var rømt fra kirurgisk avdeling ved Ullevål sykehus i løpet av få dager i desember 1942, ble oversøster Marie Rødberg (1889–1972) avhørt av Statspolitiet. Hun svarte da ifølge Statspolitiets rapport at sykehuset ikke var noe fengsel, og at pasientene gikk fritt omkring.
Mange leger over hele landet la inn jøder i sykehus og gjorde hva de kunne for å hindre at «pasientene» ble hentet av Statspolitiet
Mine undersøkelser viser også at mange av legene som stilte opp for jøder, var aktive i organisert motstandsarbeid: Erling Skouge og Erik Poppe i Tromsø, Erling Borch-Johnsen i Narvik, Nicolai Nissen Paus og Anton Jervell i Tønsberg og blant andre Carl Semb, Bjørn Helland-Hansen, Ole Jacob Malm, Olaf Bang og Torleif Dale i Oslo.
Behov for mer forskning
De siste årene har blant andre historikerne Bjarte Bruland og Synne Corell bidratt med ny og viktig kunnskap, men fortsatt trengs mer forskning for å få oversikt over de store linjene i historien om det norske holocaust.
Innleggelse av jøder i sykehus høsten 1942 er bare ett av mange temaer som fortjener mer oppmerksomhet. Hvert tema er kanskje ikke så omfattende isolert sett, men økt kunnskap om disse historiene kan bidra til økt forståelse for helheten.
I arbeidet med sykehusinnleggelsene var pasientjournaler en ny og viktig kilde. På samme vis finnes også annet kildemateriale som bare venter på å bli tatt i bruk.
Historien om det norske holocaust må aldri glemmes. Vi må få mest mulig kunnskap. Da trengs stadig ny forskning og at aktuelt kildemateriale bevares og gjøres tilgjengelig.
Historiker Kåre Olsen har skrevet boken «Jødene som ble innlagt i sykehus for å unngå deportasjon». Den publiseres 20. november som et supplement til tidsskriftet «Michael», som utgis av Det norske medicinske Selskab.
