For 70 år siden startet den store helvetesdebatten i Norge. Den preger fortsatt norsk kirkeliv.

«Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?» spurte Ole Hallesby.

For nøyaktig 70 år siden skapte indremisjonshøvdingen Ole Hallesby voldsom forbitrelse etter å ha advart om helvete i en radiogudstjeneste. Selv om den nasjonale debatten har stilnet, preger den fortsatt norsk kirkeliv.

«Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?» Slik lød ordene fra Ole Hallesby 25. januar 1953.

Den 73 år gamle predikanten hadde da – i over 40 år – vært et markant og omstridt innslag i norsk offentlighet. Han var teologiprofessor og hadde i flere tiår vært styreleder i det landsomfattende Indremisjonsselskapet.

Organisasjonen hadde en sterk posisjon og tusenvis av bedehus over landet. Bøkene til Hallesby var mange og hadde solgt i tusentall. Ja, mer enn 100.000 hadde kjøpt boken «Fra bønnens verden» bare i Norge.

Men aldri tidligere hadde den aldrende teologen møtt et kraftigere stormvær. «Hallesby truer med helvete gjennom Norsk Rikskringkasting», sto det på Dagbladets forside dagen etter. Avisen slo fast at statskanalen hadde stilt seg «til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag» og hevdet at prekenen «var en skam».

«Et uhyre»

Dagbladet var ikke alene med sine skarpe ord. I Arbeiderbladet skrev blant andre forfatteren Helge Krog at «Hallesby er i mine øyne et uhyre og tilhører innenfor denne zoologiske orden den blodtørstigste arten, som i arktiske strøk påtreffes i vill tilstand og ernærer seg av den lokale befolkningen».

Det er altså ingenting som tilsier at norsk debatt før kommentarfeltenes tid bare var avdempet og saklig.

Det var omtrent som ventet at kristendomskritikere brukte Hallesbys tale for å understreke hvor skadelig troen på Gud kunne være. Mer oppsiktsvekkende var det at en biskop, Kristian Schjelderup i Hamar, rykket ut for å kritisere Hallesbys forkynnelse.

Fem dager etter Hallesbys tale skrev han i et innlegg at han «personlig reagerer» svært negativt på talen:

«Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig», skrev biskopen. Og han konkluderte: «For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.»

På statsrådens bord

Hallesby ga en skarp respons til Schjelderup. Det var ingen selvfølge. De to var blitt nære venner da de satt sammen på Grini under krigen – begge anklaget for å ha motarbeidet nazistene.

Men for Hallesby var det svært alvorlig at biskopen hadde avvist helvetes mulighet. Det samme mente nok det store flertallet av prestene i Den norske kirke. Noen var kritiske til Hallesbys ordbruk, men i sak var de enige med professoren.

De mange skarpe anklagene som rammet Schelderups avvisning av helvete, gjorde temaet til et anliggende for regjeringen.

Det var Schelderup som selv ba kirkedepartementet om å vurdere om han hadde opptrådt i strid med kirkens bekjennelse. Departementet sørget så for en grundig høring. Alle biskopene uttalte seg. Det samme gjorde de teologiske fakultetene. Og til slutt konkluderte Arbeiderpartiets statsråd med at biskopen ikke har satt seg ut over kirkens læregrunnlag.

Kanskje skapte den avgjørelsen økt motstand mot selve statskirkeordningen i en del miljøer. For var det ikke urimelig at politikere skulle avgjøre hva som var en rett forståelse av Bibelen?

En gammel debatt

Kan en god Gud virkelig sørge for at mennesker går evig fortapt?

Spørsmålet har på mange måter fulgt den kristne kirke i 2000 år. To kjente teologer fra 200- og 300-tallet, Origenes og Gregor av Nyssa, mente begge at Gud kommer til å frelse alle mennesker.

Samtidig er det neppe tvil om at det toneangivende synet blant kristne i århundrer har vært at det går an å gå evig fortapt. Det skyldes ikke minst at bibeltekstene om dom, fortapelse og helvete er så mange.

Blant Jesu kjente ord om temaet finner vi disse:

«Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matteus 7:14-15).

Liberale mot konservative

Vurderingene av Hallesbys tale i 1953 fulgte tradisjonelle kirkelige skillelinjer.

De konservative mente at Bibelens ord var så tydelige at en evig fortapelse måtte fastholdes.

De liberale var mer opptatt av å problematisere Bibelens tydelighet – og noen mente at læresetninger ikke bør lages ut fra tekster som de hevdet at var billedlige og spenningsfylte.

De samme skillelinjene finner vi i dagens teologiske debatt. Den største forskjellen er at tyngdepunktet i kirken har endret seg. I dag er det langt mer akseptert, og i større grad i Den norske kirke enn i frikirkeligheten, å antyde at Gud vil sørge for at alle mennesker vil bli frelst.

Utviklingen er den samme også ved institusjonen der Hallesby var teologiprofessor, Menighetsfakultet (nå MF teologiske høgskole).

MF ble opprettet i 1908 – med Hallesby som en av lærerne – som en slags protest mot den teologiske liberaliseringen ved Universitets teologiske fakultet. I 1953 ga MF full støtte til Hallesby, men i de senere år har flere teologer ved presteskolen, sist Sturla Stålsett, tatt et oppgjør med tradisjonelle tanker om helvete.

Mest oppsikt skapte Tor B. Jørgensen i 2016, rett etter at han hadde gått av som biskop, gjennom et innlegg i Vårt Land. «Jeg hører med blant dem i kirkens historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff», skrev Jørgensen og fulgte opp med å skrive at det er «tid for å si det tydelig: Ingen går fortapt».

Han mente at altfor mange teologer unngikk hele temaet, blant annet i redsel for å bli «kjetterstemplet».

Mer enn to syn

Så langt vil kanskje lesere tenke at det bare finnes to syn på helvete. Men så enkelt er det ikke. Det viste også debatten mellom Hallesby og Schjelderup i 1953.

For da Schelderup ble anklaget for å avvise fortapelsens mulighet, protesterte han:
«Hele Jesu forkynnelse er båret oppe av bevisstheten om menneskets evige ansvar og dets personlige valg. Og han stiller klart opp de to muligheter. Frelse eller fortapelse. Den som ikke vil ta imot frelsen, lukker seg selv ut fra Gud. Gud vil ikke tvinge noen. Dette er fortapelsens mulighet.»

Slik skrev Schelderup i et av sine svar til Hallesby. Og i dagens teologiske landskap ville han dermed blitt oppfattet som representant for en slags mellomposisjon.

Noe av det samme gjelder for dem som mener at helvete ikke bør forstås som evig pine. Isteden mener de at utslettelse venter de ufrelste. Selv i konservative kristne miljøer opplever et slikt perspektiv økt oppslutning.

Dommen som trøst

Det er enkelt å forstå behovet for å avlyse helvete. Å holde frem at Gud en dag skal holde dom, og at resultatet for noen kan bli noe annet enn frelse, oppfattes gjerne som å fremstille Gud som hevngjerrig og blodtørstig fremfor god og tilgivende.

Samtidig påpeker enkelte teologer og tenkere også i vår tid at det byr på problemer å forkaste alle ideer om at Gud skal holde dom. For hva med dem som er blitt utsatt for grov urett? Bør ikke de få beskjed om at en god Gud faktisk vil ta et oppgjør med all ondskap?

En av dem som har løftet frem at dommens realitet faktisk kan gi håp, er den kroatiske teologiprofessoren Miroslav Volf, som er tilknyttet det anerkjente universitetet Yale i USA.

Som en av dem som kom tett på den brutale krigen på Balkan for et par tiår siden, er det hans overbevisning at ideen om at Gud aldri kan bruke vold, bare kan oppstå i fredelige, vestlige forsteder:

«Hvis Gud ikke raser mot urettferdighet og bedrag og ikke vil gjøre ende på volden, så vil ikke Gud være verdt å tilbe. Den eneste måten vi kan forhindre at vi selv tyr til vold, er nettopp ved å insistere på at den eneste som legitimt kan benytte vold, er Gud», skriver Volf.

Også den britiske historikeren Tom Holland har argumentert for at den kristne tanken om at Gud en gang «skal dømme levende og døde» faktisk kan hindre hevnspiraler siden kristne kan velge å tenke at Gud en gang skal sørge for rettferdighet.

Hallesby og svigersønnen

Etter at Ole Hallesby avsluttet sin alvorlige tale fra Indremisjonens storstue i Staffeldts gate i Oslo 25. januar 1953, møtte han sin svigersønn Sigurd Lunde (som senere ble biskop).

Lunde jobbet i NRK og hadde hatt ansvaret for radiooverføringen. Han kjente på et visst ubehag over svigerfarens tale.

«Dersom du talte i en sykehuskorridor, ville du da valgt de samme ordene?» spurte han.

«Nei, det ville jeg ikke», svarte Hallesby.

«Men dette ble jo hørt rundt på mange sykehus med syke og eldre mennesker», poengterte svigersønnen.

Ifølge Dag Kullerud, som skrev en biografi om Ole Hallesby, ble den aldrende predikanten da stille – slik han gjerne ble når han skjønte at han kunne ha oversett et viktig poeng.

Samtalen illustrerer at Ole Hallesby neppe hadde noe bevisst ønske om å skremme sine lyttere. Hans intensjon var å oppfordre til omvendelse for å redde mennesker fra et evig helvete. Men resultatet av talen ble nok likevel at Hallesby også i dag først og fremst betraktes som en knallhard svovelpredikant.