Tyrkia har latt muligheten til å fremstå som europeisk og demokratisk gå fra seg

Dersom Nato tvinges til å velge mellom Tyrkia og Sverige, vil de velge Sverige. Tyrkerne burde spørre seg selv hvor mye de ønsker å tape på veien.

Når Tyrkia nå blokkerer svensk Nato-medlemskap, bryter ikke landet bare med 200 års vennskap, det setter også Tyrkia utenfor Europa på en måte som vil ha langsiktige konsekvenser.

Et historisk forhold

Tyrkere og svensker har vært venner i alle år. Da svenske kong Karl XII tapte Den store nordiske krig mot Peter den store i Poltava i dagens Ukraina i 1709, søkte han tilflukt hos osmanene.

De innlosjerte ham og hans menn i Bender i dagens Moldova. Landenes allianse kan altså føres tilbake til felles fiendskap mot Russland. Forholdet har vært nært i alle år siden.

Selv de tilsynelatende erkesvenske «köttbullar» er inspirert av tyrkiske «köfte». Den tyrkiske statsmannen Bülent Ecevit hadde Olof Palme som sitt store forbilde, og Sverige var gjennom 1970- og 80-tallet tilfluktssted for mange tyrkiske dissidenter.

Som alle forhold ble også dét mellom tyrkerne og svenskene satt på prøve. Karl ble så lenge i Bender at han i tyrkisk historie er kjent som «Møbel-Karl».

«Kalabalik»

I 1713 gikk tyrkerne lei og forsøkte å jage ham hjem. Karl holdt imidlertid stand, og trefningen har fått navnet «kalabaliken» eller slagsmålet i Bender. Uttrykket er fortsatt en del av hverdagssvensken.

Nå er det igjen kalabalikk mellom svensker og tyrkere. Som i 1713 ligger årsaken i Ukraina, men der det i 1713 uten videre var klart at Russland var fellesfienden og at forholdet til fienden overskygget alt annet, er Tyrkia i dag langt mer vinglete i sin utenrikspolitikk.

Da Sverige, som svar på Russlands angrepskrig, brøt med sin nøytralitetspolitikk og søkte medlemskap i Nato, valgte Tyrkia å blokkere søknaden.

Tyrkia har i dette som i så mange tidligere tilfeller under Erdogan, gått fra å innta fleksible forhandlingsposisjoner til å posere med en slags krenket tverrhet.

Europa og «Øst»

I europeisk identitet har få hendelser endret grensene så drastisk og så raskt som Russlands angrep på Ukraina 24. februar i fjor. Nærmest over natten gikk Ukraina fra å fremstå som en del av et postsovjetisk, noe konturløst «Øst» som Europa skulle avgrenses fra, til å bli det demokratiske Europas nyeste medlem og aktive beskytter.

Statsminister Jonas Gahr Støre summerte skiftet presist da han uttalte «Angrepet vi nå ser, er et angrep på Ukrainas frihet til å bestemme over eget land. Det er også et angrep på det frie, demokratiske Europa. Der (sic!) et angrep på en rettsorden som verden bygger på for vår sikkerhet.»

For Tyrkia, som i alle år er blitt sett på av europeere som en del av dette udifferensierte «Øst», utgjorde Russlands aggresjon en gyllen mulighet. Om landet hadde tatt klar avstand fra Russland, ville de, som Ukraina, ha trygget sin posisjon som et europeisk land. Den gang ei.

Det offisielle Tyrkias respons på Russlands invasjon av Ukraina har vært preget av opportunisme og balansegang. Tyrkia har latt muligheten til å fremstå som europeisk og demokratisk gå fra seg. Ikke bare det: Landet er nå på kollisjonskurs med selve den europeiske idé.

Europeisk identitet

Dagens europeiske identitet er bygget i kontrast til to andre størrelser. Den ene dreier seg om sted – om avgrensning mot «Øst». Historisk har det betydd avgrensning mot russere og tyrkere. Den andre kontrasten dreier seg om tid.

Dagens Europa har identitet som demokratisk, som avgrenset mot sin egen nære totalitære fortid. I begge henseende var Ukraina inntil februar i fjor i beste fall et tvilstilfelle både hva geografisk plassering og brudd med det totalitære angikk.

Det ville ha krevet en ganske god innsats for å overbevise et flertall av EUs regjeringer, for ikke å si innbyggere, om at Ukraina var en naturlig del av Europa og dermed burde inngå i det europeiske fellesskapet. Bare de aller mest ivrige europeere tok ukrainernes vending mot Vesten alvorlig.

For Ukrainas mål om å bli en del av Europa, var Russlands angrep en identitetsmessig gavepakke. Ukrainas heltemodige forsvarskamp fremstår nå i stadig sterkere grad som spydspissen i Europas motstand mot trusselen fra Russland, fra «Øst».

Ringenes herre-analogi

I Ringenes herre-analogiene, som ofte trekkes frem i sosiale medier, fremstår Ukraina som Mordors nærmeste nabo, Gondor, som trenger hjelp fra allierte lenger unna. På den ukrainske slagmarken blir russere endog fremstilt som «orker».

Poenget her er selvsagt ikke at ukrainere over natten er blitt plettfrie europeere og russere ikke-menneskelige krigere. Poenget er at Russlands krig har gjort det mulig å hevde slike ting med en viss selvfølgelighet. Krigen har sementert Ukrainas posisjon i Europas fellesidentitet.

Problematisk forhold til Europa

Tyrkia har lenge hatt et problematisk forhold til Europa av lignende grunner som Ukraina, identitetsmessig et tvilstilfelle. Så lenge Nato vektla antikommunisme og felles front mot Warszawapakten, var Tyrkia utvilsomt en del av et vestlig «oss».

Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble det religiøse mer betont, hvilket gjorde tyrkerne, som er muslimer, lettere å fremmedgjøre, men også da klarte de å holde på for eksempel EU-medlemskapsprosessen.

Siden 2010 har denne prosessen stått i stampe, og europeiske kommentatorer stiller stadig oftere spørsmålet om hva Tyrkia gjør i Nato. Angrepet 24. februar ga dem en gyllen anledning til å utmerke seg som en europeisk partner på linje med de andre. Den muligheten lot de bare gå fra seg i forsøket på kortsiktig gevinst.

Fortsetter Tyrkia å blokkere svensk medlemskap, presser de i praksis Nato til å velge mellom Sverige og dem selv. Det er ingen tvil om hvem som fremstår som den mest pålitelige partneren og den mest naturlige delen av fellesskapet. Det er ikke så lett å kaste medlemsland ut, men denne saken gjør det mer aktuelt enn noensinne.

Dersom Nato tvinges til å velge mellom Tyrkia og Sverige, vil de velge Sverige. Tyrkerne burde spørre seg selv hvor mye de ønsker å tape på veien.