Hva skal vi med eliter?

  • Fredrik Engelstad
    Fredrik Engelstad

Demokratiet i Norge har forbedringspunkter. Men det er ikke truet av de elitene det har og har hatt på denne siden av 2000-tallet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Elite. Kjenn på ordet. I dag er det mest et skjellsord for virkelighetsfjerne politikere, akademiske eksperter eller altfor rike ledere. Få vil si at de tilhører en elite. Idretten er unntaket, og fotballen har sin eliteserie. Ellers er det som med makt: Ikke mange vil si de har makt, heller.

Likevel er både maktutøvelse og eliter en del av demokratiske samfunn. Demokrati betyr at folket styrer. Det er lett å tenke at makt og eliter er det motsatte av demokrati og frihet for de mange. Det er riktig på mange måter, men treffer langt fra hele virkeligheten.

Et moderne demokrati er organisert: Det klarer seg ikke uten bedrifter, sykehus, universiteter, medier og andre store organisasjoner. De må ha ledere som har ulike oppgaver, men som alle utøver makt. Til sammen kan de kalles eliter.

Trussel mot demokratiet?

Her er en kilde til spenninger. Arbeider elitene for samfunnets beste eller mest for sine egne interesser og privilegier?

Hvis eliter er noe vi må leve med, utgjør de en konstant trussel mot demokratiet? Det kan de gjøre dersom de (1) utgjør en enhetlig maktelite, (2) er adskilt fra resten av samfunnet og (3) har politiske målsettinger på tvers av hva folk flest mener.

Arbeider elitene for samfunnets beste eller mest for sine egne interesser og privilegier?

I et velfungerende demokrati, derimot, er eliters virksomhet i høy grad demokratisk regulert. De utgjør grupper som på mange områder er uenige seg imellom, og det er rimelig mulighet for folk fra alle samfunnslag å rykke opp i elitegruppene. Til sammen har de om lag samme syn på sosiale og politiske spørsmål som den øvrige befolkningen.

Strides om hjertesaker

Hva med Norge? Makt- og demokratiutredningen publiserte i 2002 en studie av norske eliter basert på intervjuer med 1725 toppledere på ti sentrale samfunnsområder, fra næringslivet til kulturlivet, fra statsforvaltningen til mediene. Den viste at elitene sluttet klart opp om de demokratiske grunntrekkene i det norske samfunnet, men med betydelig uenighet seg imellom på avgrensede politiske områder.

De øvre samfunnsklassene var overrepresentert selv om veien til toppen ikke var stengt for andre grupper. En allmenn konklusjon var at elitene virker innenfor en grunnstruktur som de fleste slutter opp om, samtidig som de strides om egne hjertesaker.

Nyliberale ideer

Mye vann har rent i havet siden. Nyliberale ideer fikk større gjennomslagskraft. Finanskrisen i 2008 og oljekrisen i 2014 slo sterkt inn i det norske samfunnet. Parallelt kom en flodbølge av politiske reformer i Norge, fra Nav-reformen til handlingsregelen.

Ble de norske elitene påvirket av disse og andre reformer? Et svar ligger i en tilsvarende undersøkelse i 2015. På 15 år var de fleste i topposisjonene byttet ut. Hadde de endret syn på sentrale spørsmål? Og hva med forholdet mellom elitene og befolkningen, hadde det endret seg? Svarene er sammenfattet i vår nye bok, «Eliter i endring». Her er noen hovedmomenter.

Hvordan er tilliten?

Sjansene for at folk fra andre klasser enn overklasse og øvre middelklasse kommer inn i elitene var omtrent de samme. Andelen av elitemedlemmer vokst opp i arbeiderklassen holdt seg rundt 25 prosent. Derimot økte sjansene for kvinner da mannsdominansen gikk ned fra 84 til 72 prosent i 2015.

En avgjørende side av demokratiet er om det er rimelig samsvar mellom elitenes og befolkningens syn på grunnleggende samfunnsspørsmål. Ta først elitenes tillit til de sentrale demokratiske institusjonene Stortinget, regjeringen og domstolene. Gjennomgående var tilliten høy, størst til domstolene, minst til regjeringen. Og for alle tre vokste elitenes tillit markant i løpet av 15 år. Befolkningen viste noe lavere tillit til de politiske institusjonene, men i samme rekkefølge som elitene.

Over tid vokste tilliten parallelt. Dette tyder på en felles robust tillit til demokratiet, uansett politisk avstand i enkeltsaker.

Forskjeller i syn på klimapolitikken

Synet på sentrale politiske temaer viser en blanding av stabilitet og endring. Målt på en høyre/venstre-akse var spredningen i stemmegivning ved valgene temmelig lik mellom elitene og befolkningen, men ulik mellom elitegrupper. Oppslutningen om den norske modellen i arbeidslivet ble om mulig enda sterkere på 15 år. Det samme gjelder støtte til velferdsstaten. Til forskjell fra befolkningen ble derimot støtten til utjevning av inntekt noe svakere, selv om et flertall fortsatt var positivt.

Valgforskningen har påpekt fire saksfelter med stabile konflikter mellom velgerne: statlige inngrep i økonomi og samfunn, klima- og miljøproblemer, sentrum og periferi-konflikter og innvandring.

Elitenes oppslutning om miljøpolitikk er klart større enn befolkningens

Av disse går skillelinjene med hensyn til statlige inngrep nokså parallelt i elitene og befolkningen. Når det gjelder klima og miljø og sentrum og periferi, er forskjellene skarpere. Elitenes oppslutning om miljøpolitikk er klart større enn befolkningens, mens den er klart mindre om sentrum/periferi-spørsmål.

Området der vannene skilles, er innvandringspolitikk. Elitene gir bred støtte til en noe mer liberal innvandringspolitikk, mens et stort mindretall i befolkningen er klart skeptisk.

Oppslutning om kjerneverdier

På tvers av disse funnene er det også økende samsvar mellom befolkning og eliter. Til tross for nyanseforskjeller mener et klart flertall både i elitene og befolkningen at likestilling er viktig og bør føres videre.

Mer overraskende er synet på EU. Etter folkeavstemningen i 1994 ble motstanden i befolkningen enda sterkere, mens elitene fortsatt var markante EU-tilhengere. 15 år senere var tilslutningen enda mindre i befolkningen, men da hadde det skjedd en nesten like stor nedgang blant elitene. Og tilbakegangen var størst i næringslivseliten.

Disse funnene kan si noe om demokratiets kvalitet. Det norske demokratiet er langt fra en idealtilstand der forskjellene mellom eliter og befolkning er utvisket. Rekrutteringen til eliteposisjoner er skjev, men utgjør ikke et lukket system.

Oppslutningen om kjerneverdiene i demokratiet er parallell, men befolkningen er litt mindre overbevist enn elitene.

I sentrale politiske stridsspørsmål er tyngdepunktene ulike i elitene og befolkningen, men det skjer også tilnærming i standpunkter.

100 prosent samsvar mellom eliter og befolkning er ikke nødvendigvis ønskelig, det kommer farlig nær et autokratisk samfunn. Demokratiet i Norge har forbedringspunkter. Men det er ikke truet av de elitene det har og har hatt på denne siden av 2000-tallet.

Fredrik Engelstad er en av forfatterne av boken «Eliter i endring», utgitt 9. september 2022 (Universitetsforlaget). De andre forfatterne er Mari Teigen (Institutt for samfunnsforskning), Trygve Gulbrandsen (Institutt for samfunnsforskning) og Arnfinn H. Midtbøen (Universitetet i Oslo).