Kronikk

NATOs farlige verdikamp

  • Julie Wilhelmsen
Det gjentas til stadighet at Russlands forestilling om at NATO har trengt landet opp i et hjørne, ikke er noe argument for å forsøke å roe ned konflikten fra vestlig side. Dette er jo bare noe russiske myndigheter sier og som Putin spiller på.

Å fremstille konflikten mellom Russland og Vesten utelukkende som en verdikonflikt der Russland representerer verdier som er avleggs, er ikke bare unyansert, men også farlig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En slik versjon er besnærende fordi den gir Vesten det moralske overtaket og gjør det mulig for NATO å legitimere en strategi basert utelukkende på avskrekking. Samtidig gir det oss sannsynligvis stadig mindre sikkerhet.

Gjør skam på demokratiet i Russland

Innenrikspolitisk har Russland for lenge siden anlagt et politisk system som gjør skam på demokrati og rettsstatsprinsipper. Selv om de vestlige statene er både rettsstater og demokratier, setter ikke dette Vesten i et konfliktforhold til Russland i utgangspunktet.

Julie Wilhelmsen

I de regler som styrer systemet av stater i dag, er det nemlig fremdeles slik at statene selv bestemmer hvordan de vil innrette seg internt. Det er få stater som kan tenke seg å gi slipp på denne «suvereniteten».

... men hva med utenrikspolitikken?

Hvis vi så beveger oss over til statenes utenrikspolitikk og de reglene som regulerer hva statene kan gjøre overfor hverandre, har Russland stått for et klart brudd på internasjonal rett med annekteringen av Krim og den militære intervensjonen i Øst-Ukraina. Men å fremstille Russlands opptreden som «arkaisk» i forhold til andre store staters adferd, og som tegn på at Russland har en vesensforskjellig moral, står ikke til troende.

Å påstå at de tider er forbi da stormaktene gjorde opp seg imellom på bakrommet og styrte over de små, slik Jens Stoltenberg forstås i en kommentar i Aftenposten 11. juni, er å fortegne storpolitikkens virkelighet.

Det burde være nok å nevne Irak (2003), der det ikke forelå noe FN-mandat for intervensjonen i det hele tatt, og Libya (2011), der det forelå et mandat for den første fasen av bombingen med henvisning til beskyttelse av sivile, men ikke for den andre, som førte til regimeendring.

Hvordan spre gode verdier?

Samtidig skal vi merke oss at militære intervensjoner fra vestlig side, til tider i strid med internasjonal rett, i økende grad er legitimert med henvisning til nettopp de gode, liberale verdiene.

Spørsmålet er om verdier best spres ved hjelp av offensive sikkerhetspolitiske virkemidler. Verdier antas som oftest å formidles best gjennom egen adferd.

Vestlig dobbeltmoral er blitt et kronargument i offisiell russisk retorikk de siste årene, på tross av at Russland ikke står tilbake for Vesten i så henseende. Dessuten bør vestlige ledere ta inn over seg at Russland ikke er alene i sin reaksjon på at Vesten har blandet kortene når det gjelder verdiformidling og militær intervensjon.

Vesten tjener mer på ydmykhet

Forurettetheten mot denne type vestlig adferd er like påtagelig i Kina som i India. Den myke makten og tiltrekningen Vesten har hatt på verdensbasis på grunn av sitt verdigrunnlag, er i ferd med å forringes ved denne sammenblandingen.

Mitt innspill dreier seg ikke om å forandre det vestlige verdifundamentet, men å tenke mer strategisk på hvordan Vestens forvaltning av egne verdier påvirker internasjonal reaksjon og interaksjon. En større dose ydmykhet hadde gjort seg.

Det er denne problematiske tradisjonen NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, plasserer seg i når han forkynner at NATO må delta i verdikampen.

Det er et paradoks at en militær forsvarsallianse skal ha offensiv verdikamp som rasjonale, utover det å skjøtte sitt eget bo i henhold til egne verdier.

Avskrekking og isolasjon

Dessuten gjør dagens forestilling om at NATO pr. definisjon er på de gode verdiers side og i diametral motsats til Russland, at avskrekking og isolasjon er eneste legitime strategi overfor Russland.

NATOs økende øvelsesaktivitet og fremrykkingen av militær infrastruktur i Baltikum og Øst-Europa er forståelig ut fra ønsket om å «berolige» disse allierte landene.

Samtidig er den ikke matchet av nye initiativer overfor Russland med sikte på å kommunisere og berolige. Sjefen for den amerikanske generalstaben, general Raymond Odierno, har nylig uttrykt bekymring for denne mangelen på direkte kommunikasjon sammenlignet med under den kalde krigen.

Det synes til og med å mangle tenkning i NATO rundt hvordan en eventuell krise kan forebygges og håndteres, utover det å ha etablert en «hotline» til generalstaben i Moskva i forrige måned.

Denne ensidige avskrekkingspolitikken blir spesielt problematisk når også hele det økonomiske samkvemmet med Russland er satt i spill for å avskrekke gjennom sanksjonspolitikken.

NATOs viktigste oppgave

Det gjentas til stadighet at Russlands forestilling om at NATO har trengt landet opp i et hjørne, ikke er noe argument for å forsøke å roe ned konflikten fra vestlig side. Dette er jo bare noe russiske myndigheter sier og som Putin spiller på.

I en situasjon av russisk-vestlig «verdisplittelse» ville det være direkte umoralsk å ta hensyn til slike forestillinger. Dessuten har alle suverene stater, også dem som ligger mellom Russland og Vesten, rett til å velge alliansetilknytning selv, lyder det.

Hvordan stater kan havne i krig

Dette resonnementet viser imidlertid en helt grunnleggende mangel på forståelse for hvordan sikkerhetspolitikk fungerer og hvordan stater havner i krig. Om forestillingen om at NATO har trengt Russland opp i et hjørne, er en berettiget eller uberettiget, er irrelevant.

Så lenge aktøren oppfatter seg som trengt opp i et hjørne, kan den komme til å handle ut fra denne forestillingen. (Ifølge Levada-Center tror 32 prosent av den russiske befolkningen at USA/NATO kommer til å gå til militært angrep på Russland.)

Likeledes handler NATO ut fra forestillingen om at Russland ønsker å ekspandere og fortsette sitt aggressive handlingsmønster vestover.

Da står vi overfor et klassisk sikkerhetsdilemma, altså en situasjon der handlinger fra en stats side med sikte på å øke sikkerheten, for eksempel ved å øke sin militære styrke, kan føre til at andre stater svarer med tilsvarende tiltak. Dette skaper økende spenning og potensielt konflikt, selv når ingen av partene egentlig ønsker dette.

Tiltagende opprustning, militærøvelser og posisjonering i hverandres nærområder i dagens sikkerhetspolitiske klima øker risikoen for ulykker.

Enten det er et russisk fly eller et NATO-fly som krysser over grensen ved en feil, vil en slik hendelse fort få alvorlige konsekvenser.

Denne realiteten bør NATO begynne å forholde seg til på en mye mer ansvarlig måte enn det forsvarsalliansen ser ut til å gjøre i dag. NATO skal forvalte vår sikkerhet og sørge for at vi ikke havner i krig. Da kan ikke deltagelse i verdikampen være det primære anliggendet.

Les også

  1. Et fornuftsekteskap med ekte følelser

  2. Vanskeligere å finne kompromisser mellom Russland og Vesten?

Les mer om

  1. Kronikk