Kronikk

Kronikk: Theresa May vil få stor betydning for Camerons ettermæle | Hans Olav Lahlum

  • Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker

Theresa May kommer til makten med et sjeldent vanskelig startpunkt, etter at David Cameron opplevde et av de største fallene i britisk politikk etter 1945.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Øivind Bratberg og jeg før fjorårets valg i Storbritannia skrev vår bok om Storbritannias statsministre fra 1900 til 2015, var vi enige om at David Cameron etter fem år som statsminister foreløpig lå an til en plass i midtsjiktet der.

Cameron ble i 2010 mannen som gjenerobret regjeringsmakten og statsministerboligen for de konservative, etter tre valgnederlag og 13 år i opposisjon.

Han nådde den gang ikke målet om flertall for de konservative, men partiet gjenerobret posisjonen som landets største parti og fikk på plass en flertallsregjering gjennom en historisk koalisjon med liberaldemokratene.

Hans regjering unngikk skandalesaker og administrerte landet på en tillitvekkende måte, men ble ikke noe stort politisk skifte.

Økonomien tok seg noe opp etter finanskrisen, men prisen var sterkt omstridte innstramningstiltak. Regjeringen ble kritisert for manglende innsats mot landets store sosiale og geografiske forskjeller.

Verkebyllen om valgordningen ble avklart som Cameron ønsket, da han la saken ut til folkeavstemning og fikk et klart flertall for å beholde ordningen med enmannskretser.

Cameron risikerte å bli statsministeren som mistet Skottland da han aksepterte folkeavstemning om uavhengighet, men fikk avklart også den saken til sin fordel.

Feilbedømte stemningen

Cameron fikk i mai 2015 sin største opptur da de konservative svært uventet fikk flertall og kunne fortsette alene som regjeringsparti etter parlamentsvalget.

Cameron hadde våget og vunnet både i duellen med Ed Millibands Arbeiderparti, og i regjeringssamarbeidet med liberaldemokratene. Valgnederlaget utløste et grasrotopprør i Arbeiderpartiet og brakte en gammel venstreradikal med rekordsvak støtte i Underhuset til makten der.

Selv om økonomien fortsatt ga grunn til bekymring, virket utsiktene gode for at Cameron kunne fortsette som statsminister frem til 2020 og få bedre muligheter til å sette politiske spor enn han hadde gjort i sin første periode.

I stedet kom altså det store fallet hans – og en av Storbritannias største politiske kriser i etterkrigstiden.

Den underliggende årsaken var langvarige motsetninger mellom Storbritannia og andre medlemsland om EUs utvikling. Mobiliseringen omkring det britiske uavhengighetspartiet UKIP forsterket uro og uenighet om saken i de konservatives egen rekker.

Cameron feilbedømte først stemningen og så situasjonen

Den utløsende årsaken til fallet ble at Cameron igjen forsøkte å avklare et betent stridsspørsmål til sin fordel gjennom en folkeavstemning.

Denne gangen feilbedømte han først stemningen og så situasjonen, og fikk etter en negativ og lite vellykket valgkamp uventet folkeflertallet mot seg.

Ingen så noen fremtid i May

Gjenværende tilhengere vil si at Cameron viste seg som en statsmann da han lot folket ta stilling til EU-medlemskapet og rakrygget tok konsekvensen da hans linje ble stemt ned.

Men hans stadig flere kritikere, ikke minst blant EU-tilhengerne i eget parti, anser at han unødvendig og udyktig kastet landet ut av det europeiske samarbeidet og inn i en krise.

  • Dette innlegget av Nick Cohen engasjerte voldsomt i sommer:Du har løgnere, og så har du Boris Johnson og Michael Gove

Et stort fall ble det uansett, da han bare vel ett år etter fjorårets valgseier gikk av og etterlot seg et dypt splittet land med et uavklart og krisepreget forhold til EU. Jubelen fra mai 2015 stilnet raskt, og tilhengernes store forventninger var ruinert ett år senere.

Med beslutningen om å trekke Storbritannia ut av EU, ble også spørsmålet om å trekke Skottland ut av Storbritannia reaktualisert.

Det er en forhastet og forenklet dom preget av omstendighetene rundt avgangen, når mange i aviser og nettfora de siste ukene har avskrevet ham som en historisk fiasko. Men ved hans avgang ser historien om David Cameron ut til å ende med et av de raskeste og største fallene en statsminister i Storbritannia etter 1945 har opplevd.

Innsatsen til Camerons etterfølger de neste par årene kan få svært stor betydning både for Camerons ettermæle og for det konservative partiets fremtid.

Camerons fall ble en opptur for hans ti år eldre innenriksminister Theresa May.

Så sent for ett år siden, så cirka ingen noen fremtidig statsminister i henne. Forventningen var at Cameron ville bli sittende frem til 2020, og at kampen om ledervervet da ville stå mellom urokråka Boris Johnson og finansminister George Osborne, eller en annen yngre kandidat fra Camerons regjering.

Så sent for ett år siden, så cirka ingen noen fremtidig statsminister i May

Men 60 år gamle Mrs. May ble plutselig et kriserammet konservativt partis tryggeste kapteinsvalg da Cameron etter Brexit-vedtaket gikk fra sin plass på broen, samtidig som Osborne var en raskt synkende stjerne – mens Johnson ble torpedert av andre Brexit-tilhengere.

Som å hoppe OL-finale i høyde

To uker etter at hun flyttet inn i Downing Street 10 er det selvsagt altfor tidlig å si noe Theresa Mays innsats. Det eneste man i dag kan si om fremtidens dom over henne, er at hun uansett kan regne med rabatt for et svært krevende utgangspunkt.

Å bli statsminister i Storbritannia er litt som å gå inn for å hoppe en OL-finale i høyde

Å bli statsminister i Storbritannia er litt som å gå inn for å hoppe en OL-finale i høyde: Inngangshøyden kan variere, men listen ligger uansett høyt og du må snart prestere på kommando foran kameraene og tilskuerne for ikke å bli slått ut.

Knapt noen statsminister fra etterkrigstiden har gått med en så krevende inngangshøyde som May gjør.

Nasjonen og partiet er dypt splittet, økonomien er enda mer presset og usikker, og avklaring av Storbritannias forhold til EU er en formidabel arbeidsoppgave som vil dominere regjeringens arbeid frem til 2020.

May har fra sin sentrumsposisjon i partiet gjort flere viktige veivalg: Hun har bebudet kamp mot klasseforskjellene og elitismen i det britiske samfunnet, slått fast at Storbritannia i samsvar med folkets dom skal ut av EU, og ansvarliggjort Brexit-tilhengere blant annet ved å ta inn Boris Johnson som utenriksminister.

Hun har fått noen måneders pustepause før utmeldingsforhandlingene med EU starter, og i mellomtiden startet sonderingene overfor kvinnen som mer enn noen annen vil avgjøre Storbritannias videre muligheter: Den tyske forbundskansleren Angela Merkel.

Nærmere Merkel enn Thatcher

Å sammenligne Storbritannias andre kvinnelige statsminister med den første er selvsagt nærliggende, særlig når de kommer fra samme parti og er relativt nær hverandre i tid.

Forskjellene på Thatcher og May, og på deres tid og situasjon, er imidlertid både personlig og politisk for store til at det er særlig meningsfylt.

Thatchers kurs var reformer som i stor grad ble oppnådd gjennom konfrontasjoner; Mays hovedoppgaver handler nå om forsoning.

Thatchers kurs var reformer. Mays hovedoppgave er forsoning.

For første gang i historien er Vest-Europas to mektigste politikere nå begge kvinner. Sammenligningen med den også moderate og inkluderende konservative Merkel er da mer nærliggende, selv om May så langt har stått for en klart mer restriktiv linje i flyktningpolitikken.

May startet mye senere enn Merkel som statsminister og blir nok uansett ikke sittende like lenge.

Men skulle hun klare å holde Storbritannia samlet og samtidig sikre en tilfredsstillende løsning for forholdet til EU, kan det nå være nok til å sikre det konservative partiet en ny valgseier – og May et ettermæle som en nasjonal redningskvinne og en betydelig statsminister.


Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Vi anbefaler også:


Les mer om

  1. Theresa May
  2. David Cameron
  3. Storbritannia
  4. UKIP
  5. Europa
  6. Skottland
  7. Angela Merkel