Kronikk

Ikke så flink pike

  • Anonym Kvinne

Frykten for å ikke være god nok, tynn nok eller pen nok forplantet seg som angst – en massiv vond klump i magen, skriver anonym kvinne. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen

Vi er mange tilsynelatende flinke og friske piker som føler oss alene, slukt i et vell av forventninger om å være vellykket. Nå må det skapes mer åpenhet om det presset vi opplever.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg tittet ned i avgrunnen, eller rettere sagt toalettskålen. En velkjent følelse av tomhet etter å ha tømt ned hele mageinnholdet begynte å sette seg i kroppen.

Selv om halsen var sår og magesyren sved i spiserøret, så var jeg fornøyd. Sammen med dagens middag hadde smerte og angst forsvunnet ned i rørsystemet. For en liten stund følte jeg meg fri fra all skammen jeg bar på. Jeg var på full fart mot avgrunnen, men jeg hadde ennå ikke forstått det selv.

En falsk sannhet

Slik gikk dager, måneder og år. En destruktiv trippel-trussel av selvhat, skam og spiseforstyrrelser. Men ingen visste. Det var min hemmelighet. Omgivelsene fikk en falsk sannhet – en lightversjon brygget på smil og glede. En overflatesurfer tilsynelatende fri for bekymringer.

Det er ikke alltid lett å føle seg ung, forvirret og mislykket i annerledeslandet. Vi liker jo best de flinke og forutsigbare. De som hverken føler eller mener for mye om ting som er vanskelige. Aksjeopsjoner, Listhaug og kronsprinsbarnas valg av skole diskuteres i fleng rundt middagsbordet, på hageparty og i heisen på jobb. Riktige og flinke svar belønnes med anerkjennelse og respekt fra de velpolerte og vellykkede høyt der oppe på samfunnets maktpyramide.

Skremmende sårbarhet

Dessverre blir man ikke spesielt lykkelig av flokkdyrsafari. Når vi lever i et samfunn preget av kynisme og jantelov, blir det å være seg selv til tider like utfordrende som å svømme i motstrøms basseng med amputerte armer og blylodd rundt livet.

På ingen måte lett eller behagelig. Men det som gjør oss menneskelige og interessante som enkeltindivider er nettopp vår sårbarhet og vårt indre, som altfor ofte forglemmes og vakuumpakkes ned i dypet av veltrente birkenkropper. Det er lettest sånn. Å være sårbar og ærlig om hvem man er kan jo skremme vannet av oss flokkdyr.

Min historie er kanskje ikke uvanlig, likevel er jeg ganske sikker på at mange som meg føler seg fryktelig alene: Tilsynelatende flinke og friske piker, som er blitt slukt i et vell av forventninger om vellykkethet. Formålet med å dele mine refleksjoner er ikke å skrive en klagesang om et trist liv fullt av utfordringer, for det er ikke tilfellet. Jeg har så mye å være takknemlig for og så mye i livet som er fint, men jeg har stått i veien for min egen lykke gjennom ikke å tørre å være meg selv eller å be om hjelp.

Jeg er et såkalt oljebarn. Oppvokst med sunne verdier og gode forutsetninger

Manglet aldri noe

Jeg er et såkalt oljebarn. Oppvokst med sunne verdier og gode forutsetninger for å lykkes i en tid hvor så mye er mulig om man bare setter viljen til. Mine foreldre har aldri bodd sammen, og jeg vokste opp i to forskjellige hjem med ulike økonomiske forutsetninger. Fiskeboller og hverdag med en hardtarbeidende alenemamma og drømmehelger hos dresskledd pappa på beste vestkant. En såkalt moderne familie med litt grums og intriger bakerst i arkivskapet.

Jeg manglet aldri noe og hadde det hverken traumatisk eller vondt, men jeg var et usikkert barn som tilfeldigvis hadde fått utdelt rikelig med hvalpefett og mellomrom mellom tennene. Jeg følte meg annerledes og fullstendig ute av stand til å tolke småjenters tilsynelatende uskyldige spill og hersketeknikker. Selv om jeg klarte å kvitte meg med både mellomrom og hvalpefett, vedvarte min usikkerhet.

Mitt ytre ble både min redning og senere min undergang. Den sårbare ungdomstiden ble dokumentert gjennom sosiale medier hvor utseendet straks ble veid, studert, liked og poket ned av andre forvirrede sjeler på søken etter aksept og anerkjennelse. Antall likes og flotte bilder fortalte om tilsynelatende perfekte og sosialt blomstrende liv med hyttefester på Tjøme, champagne på Nikki Beach og swixbekledd afterski på Geilo eller Hafjell.

Jag etter å bli likt

Jeg hev meg på karusellen og la fra meg min individualitet ved dørstokken. Jaget etter å bli likt tok overhånd. Det ble enklere bare å være enn faktisk å være seg selv. Frykten for å ikke være god nok, tynn nok eller pen nok forplantet seg som angst – en massiv vond klump i magen. Resultatet ble en alvorlig spiseforstyrrelse forverret av noen år i modellbransjen, en kald og overfladisk verden full av ulykkelige og sultne jenter.

Når jeg ikke kunne kvitte meg med angsten gjennom å kontrollere matinntak og trening, ble løsningen å ty til alkohol og tomme relasjoner med menn som ga meg et øyeblikks bekreftelse på at jeg var god nok. Jeg befant meg i en ond sirkel av uærlighet og dårlige valg som drev meg vekk fra meg selv. Jeg følte meg fullstendig verdiløs som menneske, en følelse ingen bør kverne på for lenge uten å snakke med noen.

Så hva er så moralen? Absolutt ingen er feilfrie eller perfekte.

Stor fallhøyde

Så hva er så moralen? Absolutt ingen er feilfrie eller perfekte. Det farlige med å vokse opp under et slikt altoppslukende press er at det har en suggererende effekt. Man innser ikke selv hvilket overgripende fokus det tar og hvor skadet man kan bli av å skulle leve opp til et ideal som er tilnærmet umulig å tilfredsstille. Fallhøyden er stor og skuffelsen som inntreffer om man ikke innfrir kravene blir etterhvert til skam om selvfølelsen og jeget ikke blir styrket. Snakk med noen om du har det vondt.

Vi har alle små sår og sprekker, noen er bare mye flinkere til å dekke over dem enn andre

Selv i 2014 er psykisk helse et tabulagt tema som får altfor lite oppmerksomhet. Har man det vanskelig og er åpen om det, har man automatisk «issues» og farer med hodet først inn i en bås sammen med andre som tilsynelatende har «mistet det». Men det må være lov å være litt på felgen. Den som aldri har hatt det vondt eller vanskelig vet heller ikke hvordan man skal sette pris på det virkelig fine i livet.

Det må skapes mer rom og mer åpenhet rundt mental helse og det enorme presset unge menn og kvinner lever under. Å ikke ha det godt med seg selv kan føles fryktelig tungt og ensomt, men ingen er alene. Vi har alle små sår og sprekker, noen er bare mye flinkere til å dekke over dem enn andre.

Blir elsket for den jeg er

Enkelte ganger må det noen andre til for at vi kan se oss selv. For meg ble vendepunktet å møte kjærligheten, min sjelevenn. Et menneske som så meg og viste meg det vakre i min sårbarhet og mine utfordringer. Et menneske som verdsatte det komplekse og litt vanskelige, i stedet for det tilsynelatende perfekte, men samtidig tomme. Han ville ha alt og nådde inn til kjernen. Den ubehandlede versjonen uten noen form for filter eller redigering. Det er det fineste jeg noen gang har opplevd.

Å elske et annet menneske lærte meg også å elske meg selv

Jeg er lei av å være lei meg. Jeg er ingen flink pike, og akkurat det føles for første gang på veldig lenge helt fint. Takket være god profesjonell hjelp og en voksende indre styrke har jeg klart å være ærlig og akseptere meg selv akkurat sånn som jeg er, inkludert skjeletter i skapet og en flokk med svin på skogen. Å elske et annet menneske lærte meg også å elske meg selv, og det er for meg den største gaven av alle.

  1. Les også

    Idealmennesket

  2. Les også

    Levende død

  3. Les også

    De farlige psykiatrikuttene

  4. Les også

    Til krig mot egen kropp

  5. Les også

    Å være Pro-Ana

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Psykisk helse

Relevante artikler

  1. SID

    Har noen oppskriften på hvordan man elsker seg selv?

  2. KULTUR

    Vi etterligner, misunner og rivaliserer. Vi sammenligner oss syke.

  3. KULTUR

    Hva skjedde med barnebursdagen? Før var det godteposer og pølser til alle. Nå stiller mange med epost hjemmefra om alt det de ikke tåler å spise.

  4. SID

    Jeg valgte å bli med i Miss Norway. Kommer du til å dømme meg?

  5. FAMILIE OG OPPVEKST

    Helse og privatøkonomi er tett knyttet sammen. Lillian Wicklund brukte penger for å fylle et tomrom i livet.

  6. SPORT

    Da hun lå på sykehuset etter kollapsen, sa mamma: «Kjære Kathrine-min. Jeg har ventet på at dette skulle skje».