Tvangsmedisinering vil bli sett på som et historisk feilgrep | Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup
Vi bør lovfeste en rett til å skrive en juridisk bindende forhåndserklæring for egen behandling i det psykiske helsevernet.
Noen ganger kan det vært lurt å sette seg ned og tenke gjennom hvordan vi vil bli sett på som forfedre. Hvordan vi som jobber med psykisk helsevern, vil bli betraktet av våre etterkommere når historien om oss skrives.
I dag ser vi med forferdelse på lobotomien som ble utført på pasienter så sent som i 1974. Hva gjør vi i dag, som vil bli kritisert av ettertiden?
Juridisk bindende forhåndserklæring
I Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg (MRU) mener vi at det bør innføres juridisk bindende forhåndserklæringer. Dette innebærer at en pasient kan si hva slags behandling han eller hun ønsker dersom vedkommende senere er i en tilstand der samtykke til behandling ikke kan innhentes.
Vi er nemlig ganske sikre på at dagens praksis med tvangsmedisinering og enkelte former for fysisk tvang vil bli sett på som et historisk feilgrep så vel som terapeutiske overgrep om noen år.
En tvangsinnlagt anorektiker ble nylig underkastet 10–15 ulike typer tvang og forbud. Er spisevegring sinnssykt? | Helge Hjort
Det går en usynlig linje der ute et sted, der pasienten på den ene siden er en aktiv deltager i egen behandling, men på den andre er fratatt kontroll på grunn av maktmidler som setter ham eller henne ut av spill. I noen tilfeller passerer vi en grense der bruk av medikamenter eller makt også handler om å bli fratatt følelsen av livslyst og verdighet. Spillereglene endres fundamentalt ved overskridelse av en grense som er vanskelig å definere klart.
Å bli holdt nede og få dratt klærne av
«Fem behandlere satt på meg, på gulvet, buksa ble dratt ned, og jeg fikk en sprøyte i rumpa», fortalte en kvinne i femtiårene forleden dag. Hun kom bort til oss på MRUs 20-års jubileumskonferanse på Nobels Fredssenter. Hun fortalte at hun hadde en posttraumatisk stresslidelse som følge av en brutal voldtekt, traumer fra nettopp det å bli holdt nede og få dratt klærne av. Behandlingen ble gitt i 2017.
Slik behandling gjør vondt verre. Hun kritiserte oss psykologer for å stå for lite opp for pasientene våre, mot legene som forvalter medikasjon, og som tar de største beslutningene på vegne av pasientene. Legene, på sin side, mente hun, står for lite opp mot presset fra de farmasøytiske selskapene som tjener store penger på at mennesker bruker deres preparater. Kanskje hun hadde et poeng?
Juridisk bindende forhåndserklæring
Et sentralt helserettslig begrep her er «samtykkekompetanse». Det handler om hvorvidt en pasient er i stand til å danne seg en mening om egen behandling eller ei. Foreldre er samtykkekompetente på vegne av barna til de er seksten år gamle. Resten av livet er vi å regne som samtykkekompetente og kan bestemme over egen helse. Med mindre vi er under tvangsbehandling i psykisk helsevern.
De fleste pasienter er som regel i stand til å mene noe forstandig om sin egen helse og behandling det meste av tiden. De periodene de er ute av stand til å gjøre gode vurderinger på egne vegne, er som oftest kortvarige og forbigående. Derfor bør vi lovfeste en rett til å skrive en juridisk bindende forhåndserklæring, et testamente for egen behandling, som alltid gjelder.
De som tidligere har opplevd behandling med tvang vet hva det er de takker ja eller nei til. Men også pasienter som ikke har opplevd tvangsbehandling, må gis nok informasjon til at de kan ha et godt beslutningsgrunnlag.
Opplyse om medisiners effekt og bivirkninger
Særlig trenger vi å opplyse om at effekten ved medisiner ikke er gitt, og at bivirkningene kan være mange og alvorlige.
Bare i ytterst få tilfeller bør det gis anledning til å sette en forhåndserklæring til side, med da må trusselen pasienten utgjør mot liv og helse tolkes strengt og konkret. Enhver handling som ikke er overens med pasientens på forhånd uttrykte vilje, må bli vurdert av uavhengige aktører og besluttes ved dom. Det sier seg da selv at tvangsbehandling med medisinering i strid med pasientens forhåndserklæring så godt som aldri skal forekomme.
Vi er mange behandlere som har vært vitne til eller deltagende i at pasienter fastholdes, beltelegges og tvangsmedisineres. Det er vanskelig å rettferdiggjøre tvangsbruken, særlig når vi i dag vet hva dette kan gjøre med pasientene og det faktisk er dokumentert at tvangsbruk kan reduseres om bare viljen er der.
Bruk av tvang i psykiatrien må begrenses, men nå er det gått for langt. Pårørende tvinges til å la hjemmet sitt bli et galehus.
Aktør i egen behandling
En kreftpasient kan takke nei til cellegift selv om helsepersonell mener det virker. Det er like rimelig at en pasient ved sine fulle fem kan takke nei til fremtidig psykofarmakologisk behandling, selv om behandlerne mener medisin er nødvendig.
At behandlingen gis i beste mening rettferdiggjør ikke at den krenker og fratar mennesker autonomi og integritet. Tvangsbruk bør ikke være pasientenes problem. Det skal være helsetjenestenes problem. Ansvaret for å finne alternativer ligger hos oss. Det skylder vi pasientene som kommer til oss i sin mest sårbare tilstand i livet.
Den dagen du kommer inn til behandling i de psykiske helsetjenestene, bør du bli spurt om hva slags behandling du ønsker deg, og du skal bli gitt nok informasjon til at du kan forme din egen mening om saken.
Dette kan du velge å formulere i en forhåndserklæring som gir behandlerne klar beskjed om hva de kan og ikke kan gjøre hvis du en dag ikke er i stand til å uttrykke din egen mening om behandlingen du mottar.
På denne måten gjøres du også mer til en aktør i din egen behandling, noe som vi vet gir større mulighet for at du blir frisk. Ansvaret for og styringen over eget liv legges således der det hører hjemme. Hos deg.
