Hovmod knekker seriøs journalistikk

  • Finn Sjue
Jeg levner mange medier ære. Det jeg utfordrer, er det overfladiske og fordummende. Dette burde bekymre oss alle, skriver Finn Sjue.

Dårlig økonomi og et moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Etter mer enn 40 år av og på i journalistikken følte jeg et intenst behov for å si min hjertens mening om nettopp dette faget og denne profesjonen. Resultatet ble det kritiske essayet Journalistikkens uutholdelige letthet.

Riktignok er jeg blitt møtt med harde slag fra noen få kritikere i det siste, blant dem ansvarlig redaktør John Arne Markussen i Dagbladet. Han mener at «Finn Sjues verden er en illusjon» (Dagbladet 22. oktober). Men til min store glede har det dukket opp utrolig mange positive, nærmest rørende, reaksjoner. Hva er så essayets budskap? Her er kortversjonen.

Det florlette vokser

Det er min oppriktige mening at den florlette journalistikken har vokst i store deler av norsk medieverden. Det dreier seg om digital «klipp og lim»— journalistikk, promotering og lansering, spekulativ DU- og SLIK-journalistikk, samt dårlig skjulte PR-triks forkledd som journalistikk. Det dreier seg om syltynt fordypende stoff, nyheter nesten uten substans blåst opp ved hjelp av vulgær dramaturgi. Slik kunne vi fortsette.

Enkelte hevder at jeg dermed mener at alt var «så meget bedre før». Selvsagt ikke. Men med norgeshistoriens høyeste utdanningsnivå, burde mediene avspeile dette på en helt annen måte enn hva de gjør nå.

Essayet skjærer slett ikke alle medier over én kam. Det er store forskjeller i kvalitet på for eksempel nisjeaviser, Aftenposten, NRK, noen regionsaviser og Dagsavisen på den ene siden og mange nettaviser og Dagbladet på den andre. Og det er forskjeller i kvalitet mellom løssalgsaviser som VG og Dagbladet. Slik kunne vi holde det gående. Jeg levner mange medier ære. Det jeg utfordrer, er det overfladiske og fordummende. Dette burde bekymre oss alle.

Jeg forvalter ikke de vises sten. Men en fundamental innsikt mener jeg å ha. Det er ikke bare én, men to kriser som nå rir mediene og journalistikken.

Det store paradigmeskiftet

Den ene krisen handler om det store paradigmeskiftet, der ny digital teknologi skaper jordskjelv i både økonomi og arbeidsforhold. Denne nye teknologien er etter min mening både frigjørende og besparende. Men medieeierne og mange redaktører har begått en kardinalfeil. Av frykt for å miste seere, lesere og lyttere har de unnlatt eller reagert altfor sent med å ta betalt for de digitale produktene. De har både lukket øynene og håpet at de kunne gå på vannet. Samtidig krymper mange papiraviser. Resultatet er at eierne velter problemene over på journalistene. De blir «tilbudt» sluttpakker, oppsigelser eller hardere arbeidsforhold ved at de må jobbe både for papir og nett.

afp000597839.jpg

Dette skaper stress og mas som svekker mulighetene for å lage god, opplysende og underholdende kvalitetsjournalistikk — både på papir og digitalt. Børs (les økonomi) og katedral (les seriøs journalistikk) har alltid vært vevd sammen – både i harmoni og konflikt. Nå skjerpes konflikten og skaper turbulens for alle som vil skape god journalistikk.

Elementær folkeskikk

Dermed setter dette dramatiske paradigmeskiftet den andre krisen på spissen. Jeg snakker om et etisk og moralsk forfall i journalistikken. Forfallet har utviklet seg lenge før det store paradigmeskiftet satte inn. Brutalt sagt, dette handler om mangel på elementær folkeskikk i journalistikken. Vi kan gjerne kalle det mangel på anstendighet. Det er dette brennende etiske og moralske problemet som står helt sentralt i essayet. Det er påfallende at kritikerne nesten ikke berører det. Derfor er det på høy tid å snakke tydelig om at ikke alle problemer i medier og journalistikk bare handler om teknologi og penger.

Her er noen symptomer på denne mangelen på folkeskikk:

  • Elendig kildekritikk.
  • Vulgær dramaturgi, der skurk eller helt pumpes opp eller tappes ned etter subjektivt behov.
  • Smått blir gjort til enormt.
  • Alarmisme – når det ropes ulv, ulv i utide.
  • Demonisering – når småskurken blir til storskurk.
  • «Drevet» – der alle løper i fordummende flokk.
  • Manipulasjon – for å få en «god story» til «å passe».
  • Aversjon mot å dementere og beklage feil.
  • En negativ korpsånd som beskytter «lauget» mot innsyn utenfra.
  • PR-triks forkledd som journalistikk.
  • De store, blinde flekkene – de store sakene som aldri blir tatt opp.
  • Steiner servert som brød.
  • Fryktjournalistikk som spekulerer bevisst i angsten for uhelse og død.
    Enda mange flere symptomer finnes. Den iboende dynamikken i slike grep består i å dekke over et svakt innhold med villedende virkemidler.
Les også

Journalister og redaktører må løpe stadig raskere for å forsvare seg

Personlig mener jeg at noe av det viktigste i journalistikkens samfunnsoppdrag er å avdekke grove former for illegitim makt og maktmisbruk. Men all makt er selvsagt ikke illegitim. Når vi likevel «avslører» småsaker med brask og bram og roper ulv, ulv, bryter vi ned respekten for journalistikken.

Et blad må vendes

Det finnes paradoksalt nok et positivt potensial i denne etisk-moralske krisen; det trengs rett og slett ikke mye penger for drive den på dør. Det er redaksjonelle holdninger som må endres radikalt. Et blad må vendes. Jeg er ikke mediepessimist, som enkelte har påstått. Men kanskje må det bli verre før det blir bedre.

Svært mange redaksjoner holder stand mot denne dårskapen. Jeg nærer et stort håp til alle de unge journalistene som begynner å befolke redaksjonene. Deres kompetanse og holdninger er gode, mange vil noe med journalistikken. Jeg tror de ser at det er ikke nok å stille krav til lønn og fysiske arbeidsforhold. De må kreve retten til å utøve en meningsfull og anstendig journalistikk, og å si nei til tøv og tant.

I medienes verden gjelder det nå å komme ut av selvfortreffelighetens boble. Hovmod er en fiende av all seriøs journalistikk. Derfor er det så befriende å lese hva Aftenpostens konstituerte debattredaktør Erik Tornes skriver 26. oktober: «... de fleste av oss har fortsatt lang, lang vei å gå for å åpne opp journalistikken vår, rette opp feil på en ryddig måte og beklage når det er nødvendig». Dette er å sette det ydmyke og det anstendige i høysetet.