Kronikk

Syrisk flyktning: Jeg er en av de mange hundretusener som har satset livet i en svart gummibåt og til menneskesmuglere | Mohammad Abdulla Mohammad

  • Mohammad Abdulla Mohammad
    Studentorganisasjonen i Agder (STA)

Mohammad Abdulla Mohammad flyktet fra Syria. I denne kronikken skriver han om opplevelsen. Foto: Privat

Jeg måtte velge: Delta i krigen. Eller flykte. Valget ble enkelt, jeg skulle ikke bidra til uskyldige menneskers død.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mitt navn er Mohammad, og jeg har en bachelor i økonomi og administrasjon fra Syria. Jeg har vært praktikant i studentorganisasjonen det siste halvåret. Jeg kommer fra en liten by sør i Syria som dufter av sjasmin, og nå bor jeg i frodige Songdalen på Sørlandet.

2010: Livet som student i Syria

2010. Jeg var 18 år gammel og skulle begi meg ut på livet som student. På denne tiden var Syria et fredfullt land med lite fattigdom. Alle hadde lik rett på utdanning, og landet var preget av lite arbeidsledighet. I løpet av året ble Syria mer urolig og ting endret seg raskere.

Hadde noen fortalt meg da jeg var 18 år at Syria ville vært i den situasjonen landet står overfor i dag, ville jeg ikke trodd dem. I dag er verden vitne til en krig flere stormakter involverer seg i, og mange uskyldig ofre må lide av. Å leve i krig er som å leve i konstant frykt og usikkerhet. Man vet aldri hva som kan skje og om man vil overleve.

Mohammad Abdulla Mohammad har engasjert se gi Studentorganisasjonen i Agder (STA). Foto: Privat

2018: Midlertidig oppholdstillatelse i Norge

2018. I dag har jeg midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Jeg går på introduksjonsprogram som ethvert menneske som får midlertidig opphold i Norge må gjøre, og jeg søker for tiden deltidsjobber så jeg kan videreutvikle språk, tjene egne penger og møte nye mennesker.

Jeg skal i løpet av et års tid starte på høyere utdanning, men først skal jeg lære mer norsk og engasjere meg mer i lokalmiljøet mitt. Jeg arbeider allerede frivillig for Redd Barna og spiller fotball med kamerater. Jeg er en helt vanlig fyr, selv om du kanskje ser på meg som kun en flyktning.

Bære våpen eller reise

Jeg er enig at innvandring og asyl må reguleres, men her må en hel verden hjelpe til, også Norge. Små øysamfunn kan ikke håndtere situasjonen alene. Jeg vet at det er mange meninger om det å ta imot flyktninger, og selv om dagens debatt er hard, på grensen til kald, er jeg glad for at jeg får oppleve tryggheten Norge gir meg.

Selvsagt vil jeg helst være med min familie i Syria, men jeg er ikke utakknemlig. Det er bare som det norske ordtaket sier: Borte bra, men hjemme best.

Å være på flukt handler om mer enn det som kommer frem i mediene. Valgene er mange og ofte uten menneskeverd. Det første valget en flyktning må ta, er valget om faktisk å flykte.

I 2014 fullførte jeg bachelorgraden, men fordi jeg ikke kom inn på masteren jeg ønsket, var det bare et valg: militæret. Med andre ord, jeg kunne bli igjen og delta i krigen, bære våpen og ta liv, eller jeg kunne reise fra familie og hjemland.

Ethvert valg inneholder komplekse problemstillinger. Jeg ville ikke bidra til uskyldige menneskers død. Valget ble enkelt, men også det tyngste jeg har tatt noen gang.

Les også

Les også: Ny UDI-enhet vurderer å trekke tilbake oppholdstillatelsen fra flere tusen

Flyktet ikke for å dø i Tyrkia

I to år var jeg på flukt. Først i Tyrkia hvor jeg ble tvunget til å jobbe svart fordi regelverket ikke lot meg tjene penger uten opphold. Noen ganger må man bryte loven, selv om man ikke vil. Jeg måtte det. Å jobbe svart er like ille som historiene forteller. Umenneskelige arbeidsdager, nesten ikke lønn og uten sikkerhet.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke hadde flyktet for å dø i Tyrkia. Fra Tyrkia til Hellas var jeg en av de mange hundretusener som har satset livet i en svart gummibåt og til menneskesmuglere.

Jeg overlevde, men jeg vet også at mange ikke har gjort det. De flere hundretusener av redningsvestene vi fikk se på studieturen til Lesbos i mai, fortalte meg nettopp det.

  • Se denne videoen fra Lesbos i 2015:

Forstår det du går gjennom

Gravplassen av redningsvester symboliserte håp og død på en og samme tid. I Hellas ankom jeg Chios før jeg reiste til Athen og ble værende med fantastiske venner jeg vil ha for resten av livet. Unge gutter og jenter fra hele verden samlet i samme flyktningleir.

Unge mennesker med lik bagasje som forstår det du går igjennom. Ja, det gir et helt spesielt bånd. 17. mai 2017 kom beskjeden:

Jeg var en av de siste som fikk reise til Norge før ny avtale mellom EU og Tyrkia trådte i kraft.

Og nå er jeg her. I Norge. Med venner og bekjente på Sørlandet. Jeg er takknemlig, men jeg vet at det sitter så mange der ute og venter på svar om et tryggere liv – ikke nødvendigvis der de vil være, men hvor de MÅ være for å kunne overleve.

Les også

Les også: Vestlige hjelpearbeidere byttet mat mot sex med kriseofre. Tirsdag kom den knusende rapporten fra granskningen av bistandsbransjen.

Ikke bare min historie, men vår

Jeg har visst lenge at flyktningkrisen ikke er over, selv om mediene prøver å fortelle den historien. Reisen med mine studentkollegaer bekreftet det. 65 millioner mennesker er på flukt.

Situasjonene er verre enn på lenge. Det er nå det er krise.

Mottagerlandene er slitne, og lokalbefolkningen på for eksempel Lesbos har gitt det de kan. Avtalen mellom EU og Tyrkia skaper propper av mennesker på flukt.

Jeg vil alltid huske hvordan det var å sove på gaten under åpen himmel i Athen. Jeg ønsker at ingen skal oppleve den elendigheten jeg har opplevd gjennom min flukt. Jeg forventer ikke at noen skal forstå det.

Det eneste jeg ønsker, er at mennesker skal vise respekt for andres liv og opptre som medmennesker. Se på flyktninger som ressurser og ikke brikker i et politisk spill mellom høyre og venstre. Til syvende og sist skal vi se tilbake på historien: og da er det ikke bare min, men vår.

Skrevet med hjelp av Kai Steffen Østensen og Sara Jalali.

Les mer om

  1. Flyktninger
  2. Migrantkrisen i Europa
  3. Syriakrigen

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Syriske flyktninger til Aftenposten: – Hvis vi ble boende i byen vår, ville vi dø

  2. KRONIKK

    Astma var panikkangst. Magesmerter var tidligere voldtekt. Arr var spor etter tortur. Og flyktningene? Glemt.

  3. VERDEN

    Sluttkampen nærmer seg i Syria. Det får dramatiske konsekvenser for mange mennesker.

  4. VERDEN

    Regimet viser frem gjenåpnet flyplass. Noen mil unna dør barn i kulden, og tusenvis kjemper for livet.

  5. VERDEN

    Nye tall fra FN: Rekordmange mennesker på flukt

  6. VERDEN

    Én uke gamle Bara er syrisk flyktning. Han skal slippe å bli tvangssendt til Syria.