Den norske befolkningen er blitt bedratt om digitale læremidler | Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot

Norge er i verdenstoppen på mengde digitalt utstyr i skole og utdanning. Har det skjedd et folkebedrag?

Siden tidlig på 1980-tallet har det i Norge vært en gigantisk politisk og økonomisk satsing på bruk av datateknologi og digitale læremidler i skole og utdanning. Metoden for å få dette til har først og fremst vært politiske føringer og styringsplaner. Disse har igjen styrt både forskning, utdanningstilbud, økonomi, innkjøp og ikke minst tidsbruk.

Budskapet har vært at datateknologi i alle sine stadige nye varianter skal brukes til læring. Det har vært svært få kritiske røster til denne satsingen. Vi stiller spørsmålet: Har det skjedd et folkebedrag?

Forførerisk runddans

Det har ikke manglet på politisk vilje og pengedryss til forskning, ekspertsentre eller teknologikurs, ei heller har det manglet på innkjøp av datautstyr og teknologikompetanse til bruk i skole og utdanning.

Teknologien har hatt forrang for pedagogikk og menneskelige ressurser. Premisset for dette har vært at fordelene skal være solgt inn på forhånd: Digitale hjelpemidler gir bedre læring for alle.

Teknologi og nytt utstyr har vært løsningen, ikke pedagogikken. Men fortsatt mangler forskning og evidens for at dette gir bedre læring.

Tidsbruken, eller tidstyveriet som digitaliseringen har vært for både elever og lærere, tas ikke hensyn til overhodet. I det hele tatt har det skjedd en teknologistyrt og økonomisk runddans, hvor skole og utdanning hele tiden har måttet kaste «gammelt» og kjøpe nytt utstyr for å holde tritt med den forføreriske, teknologiske utviklingen.

Fordeler med digitaliseringen

Selvsagt må utdanningssystemene følge med i tiden. Digitale læremidler og plattformer er, og skal være en naturlig del av læringsmiljø og undervisningsmetodikk. Vi var selv med på å introdusere fagområdet «IKT-pedagogikk» på 1990-tallet, deriblant med metodeboken «IT og læring» (1998) og det nasjonale satsingsområdet i voksenpedagogikk «IKT som pedagogisk hjelpemiddel og IKT i fjernundervisning» (VOX/NKI, 2000).

Det er ikke tvil om at digitaliseringen har gjort «læring» lettere tilgjengelig, i forståelsen av å hente informasjon og fleksibelt kunne gjennomføre kurs og utdanninger via nettbaserte løsninger.

Samhandling har også blitt lettere, men med en viss risiko — gjennom sosiale medier, falske nyheter, nettroll og upålitelig nettinformasjon.

Kunnskap er blitt skjult

Tidlig fant vi ut at det var særlig to ting som det i Norge politisk sett ikke var god tone å forske på:

1) Måling av faktisk læringsutbytte fra digitale læremidler, og 2) Utvikle praktiske undervisningsmetoder for bruk av IKT i fag og emner, slik at læringsutbyttet blir bedre for alle.

Heller ikke senere har det vært særlig fokus på disse to kjerneområdene. Norge er derimot i verdenstoppen på mengde digitalt utstyr i skole og utdanning, men ligger etter mange andre land når det gjelder pedagogisk bruk i fagene. Slik gis vi en pekepinn på at pedagogikken må styre teknologien, da læringsutbyttet fra teknologi ikke nødvendigvis er bedre enn andre læringsmetoder.

Dessuten kan teknologien skape nye forskjeller og lærevansker for mange elever og studenter, i alle aldre. Slike funn vil selvsagt etter hvert begrense teknologifokuset og hysteriet, som i sin tur vil redusere makten til både politikere, teknologibransjen og de som ikke ser pedagogikken som viktig. Det har derfor vært tryggere å unngå for mye forskning på den dokumenterte læringseffekten.

Gammel forskning på ny teknologi

Et annet kjerneproblem, som del av teknologibedraget, er at læringsbegrepet er blitt misbrukt når det er blitt knyttet sammen med digitale læremidler. Den villedende formaningen har bestått i en kobling av læring med teknologi på et overordnet nivå, som en del av sosialiseringsfaktorene i livet.

Læring med ny teknologi har gjerne vært belyst og forklart med teorier som ble utviklet av forskere som levde på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, for eksempel Lev Vygotskij (1896-1934), som selv aldri så en datamaskin.

Periodevis i satsingen har det også på forførerisk vis vært hevdet at dataprogrammering eller koding også skal gi høyere intelligens og logisk evne. Slik har mange trodd at det hele har dreid seg om fordeler både i evneutvikling og til faktisk læringsutbytte i utdanningenes konkrete faglige emner og temaer, og det for alle.

Men moderne forskning viser ikke en slik sammenheng. Folk har altså blitt bedratt.

Politikk som verkøy for bedrageri

Klas Persson, en svensk teknolog og lærerstudent, har imidlertid nylig tatt bladet fra munnen, og alarmert om situasjonen i Sverige: «Har digitaliseringen av skolan gått för långt?». Flere forskere i Norge har også de senere årene advart mot « … blind tru på digitale læremiddel».

Det mangler altså ikke på faglig begrunnende forsøk på å mane til pust i bakken, og reorganisering av både innretningen på forskningen og det oppskrytte og forledende bildet om teknologiens uomtvistelige gevinster for læring. Men det hjelper lite når norske politikere har vært verdensmestere i å lage planer som forteller at data er bra til læring.

Bedragerverktøyet har vært styringsplaner.

Siden den første planen, stortingsmelding nr. 37, Datateknologi i skolen, har minst 20 politiske styringsdokumenter kommet med noen års mellomrom, planer som har vært med på å styre folks tankegang i en villedende retning.

Hver gang en slik plan kom, skulle alle i skole- og utdanningssektoren applaudere og sette i gang med «ny» satsing, som om dette ikke har vært gjort før, og uten grundige evalueringer av det foregående. Både gammel teknologi og pedagogiske metoder skulle kastes — til fordel for nye duppeditter og teknologiske finesser.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter