Hva binder kunstartene sammen?
Kunst og humanisme er to sider av samme sak.
Har kunstartene, slik som musikk, dans, litteratur, maleri, skulptur og arkitektur – noen felles uttrykk?
For det er nok av forskjeller. Dansen har kroppen som virkemiddel, musikken har lyden og tonen, skulpturen har leiren, steinen og metallet.
Arkitekturen har rommet mellom tak, vegger og gulv. Og maleriet har flaten, malingen og penselen, mens litteraturen har ordet og teksten.
For ikke å snakke om hvor forskjellig hver enkelt av oss reagerer på hvilken sjanger innen hver av dem som vi «liker». Som igjen er avhengig av ulik oppvekst, alder og mottagelighet.
Bevegelse, vekt og stofflighet
Allikevel, grunnlaget for en fellesopplevelse kan muligens sammenfattes i hva kunstartene «gjør», som betyr hva som angår deres uttrykk for bevegelse, vekt og stofflighet.
Disse fenomenene betegner egenskaper ved våre omgivelser som vi alle gjenkjenner, og som ikke trenger kunnskap for umiddelbart å fattes.
Hvorfor?
Fordi de springer ut av det allment erfarte vekselspillet mellom vår kropp og livsrommet rundt oss. Et vekselspill som grunnleggende sett er styrt av tyngdekraften og naturfenomenene.
Bevegelsen erfares med vår kroppslige motorikk: Vi står, vi går, vi løper, vi ligger. Vi er i stadig dynamisk bevegelse, alt for å kunne utføre handlinger med høyst forskjellig hensikt.
Og vekt erfares likedan. Hele vår eksistens er basert på kampen mot tyngdekraften, dette treghetsmomentet i vår handlingsutøvelse som gir mening til fallet og stigningen, bæringen og avlastningen.
Det samme gjelder stoffligheten og fargene. Om kvalitetsforskjellene i det mørke og lyse, lærer dagen og natten oss.
Det myke i gresset og det harde i steinen er det berøringene som forteller oss om, likedan det kalde og varme som er i snøen og ilden.
Musikken
Det skal godt gjøres ikke å svinge med når Kampen Janitsjar marsjerer nedover Karl Johans gate 17. mai. Automatisk – og nærmest uavhengig av om man liker nasjonalistiske ytringer eller ei.
Det samme med en etyde av Chopin som bruser gjennom rommet. Ja, nettopp, den «bruser» når tempoet er presto, og etterpå er vi nesten «utslitte» som om vi hadde løpt.
Slik er musikken en vekslende modellering av ulike bevegelser i rytmer og takter, i ouverture, crescendo og coda. For den svake tonen beskriver avstand – den sterke gir nærhet.
På et øyeblikk kan tonene svinge mellom ulike retninger. Og musikken har også vekt.
Skalaen er som en trykkmåler, lav c er tyngst og nederst, mens den høye c er lett og ligger øverst. Den dype bassen tilhører det mørke og jordbundne, den høye sopran det lyse og åpne.
Klangene svever eller faller, er runde, flate eller kantete. Slik er musikken også stofflig: En tone kan være spiss og aggressiv, en annen rund og myk.
Dansen
Hva med dansen? Fler-dansen har to grunnbevegelser som kombineres i det uendelige: Sirkelen og linjen. Det er nok å nevne leikarringen og polonesen.
Den klassiske ballettens pas de deux fraserer over vertikalen og kurven. Mannen tolker søylen, som er stammen som fester bevegelsene til stedet. Kvinnen som løftes opp, er linjen og kurven som svever rundt, langs og over ham.
Og hvor sterkt kan ikke menneskekroppen «lukkes» med senket hode, kryssede armer og bøyd rygg? Eller «åpnes» i et sprang fra sats til topp. En slik gest har heller ikke vekt, men det har de «krypende» jordvesenene i Stravinskijs ballett Vårofferet.
Litteraturen
Også språket har i seg bevegelse, vekt og stofflighet. En litterær tekst har god flyt, sier vi, og mener med det at den språklig og innholdsmessig ikke er oppstykket og usammenhengende.
Vi rives med av ordenes rytme i et dikt, mens en kriminalroman gir spenning og arbeider seg opp mot et klimaks.
En handlingsoppbygging kan være symmetrisk eller asymmetrisk, og en tekst kan være utilgjengelig. Det vil si at man kommer ikke inn i den, men stoppes. Eller omvendt – den går «rett inn» – til hjerterøttene.
Og en tekst kan være tung, den krever konsentrasjon og har dermed egenvekt. I motsetning til en lett tekst som åpner seg og er lystig.
Og ordene selv kan ha stofflighet, være grove eller skarpe, være finslipte eller rundhugne.
Maleriet
Ta et hvitt lerret og mal en blå strek tvers over flaten. Straks spør man seg: Snitter streken seg inn i lerretet og flerrer det, eller ligger den fritt foran lerretet som en mellomting mellom betrakteren og flaten?
Og er streken malt stigende, bølgende eller synkende, og får plasseringen selve lerretsflaten til å vrenge seg, rette seg ut eller bule?
Slik oppstår bevegelser som referanse for vår opplevelse av maleriets komposisjon. På samme måten som en maler tenker forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn for å skape dybde i motivet.
Og virkningen er uavhengig av om motivene er figurative eller abstrakte. En nonfigurativ maler som Vasily Kandinskij baserte sin kunst på at noen farger ekspanderer, andre snevrer seg innover, noen er tunge og noen er lette.
Og ved hjelp av linjer, punkter og geometrier springer de opp og ned og ut og inn av lerretsflaten. Det samme gjorde barokkmaleren Caravaggio.
Mot en mørk bakgrunn og skjulte streiflys fikk han helgener og apostler i fargerike gevanter til å fare ut av lerretet og rett i fanget på betrakteren.
Skulpturen
En skulptør hamrer de samme egenskapene inn i sin kunst som maleren og musikeren, poeten og koreografen. Og igjen er lesningen uavhengig av om motivene er abstrakte eller figurative.
Henry Moores rammeform på Huk ved Oslo er blitt assosiert med motiver så ulike som en arkitekturportal mot havet, et hvalskjelett og en snøskulptur. Men det som umiddelbart fanger betrakteren, er hvordan kunstneren tolker dynamikken i bueslaget og vridningene i flatenes overganger.
Men også hvordan helheten gis tyngde i stolpenes breddestilling ned mot bakken, men samtidig letthet i stigningen opp mot den vippende hvelvingen på toppen. Mens den plastiske modelleringen gir inntrykk av stofflig seighet, og den mørke bronsen gir uttrykk for metallisk hardhet.
Arkitekturen
Arkitekturens hensikt er å forme rommene som vi lever i, ved hjelp av grenseelementene tak, vegg og gulv.
Hver av dem vil gi høyst forskjellig inntrykk av bevegelse, vekt og stofflighet som til sammen påvirker hvordan vi tilbys å bruke dem.
Et tønnehvelvet tak over en lang korridor vil betone korridorens bevegelse fremover og øke inntrykket av «fart». Et rundt rom med kuppel over vil betone sentraliseringen om midtpunktet og få oss til å «stoppe».
Et flatt tak er i begge sammenhenger nøytralt. Men er veggene lave som i et parkeringshus, virker det tungt og truende, og vi løper fort ut under åpen himmel for å puste.
Er flattaket mørkt og veggene lyse, betones tyngdeuttrykket ytterligere, mens et hengende tak av stoff virker lettere enn et tilsvarende i betong. På samme vis vil en bygning også kunne synliggjøre en hel epokes ideer ved hjelp av de samme midlene.
Slik som katedralenes spissbuer og steile vertikaler som skulle uttrykke middelalderens spiritualitet. Eller renessansens fasader som med lette søyler over tunge steinsokler skulle uttrykke tidens sans for det logiske ved å avspeile tyngdekraften.
Gjenkjennelsen
På denne måten danner erfaringene i vår daglige kamp med omgivelsene et eget stemningsskift i oss som vi umiddelbart overfører til kunsten som grunnlag for vår opplevelse av mening.
Slik sett gjenkjenner vi spontant den samme kampen i kunstnernes tolkning av bevegelse, tyngde og stofflighet – uavhengig av kunstart og stil.
Derfor er kunst og humanisme to sider av samme sak. De har begge som mål å gi oss fotfeste i verden.
