Kronikk

Mektig er pennen. La oss skrive med en ny anstrengelse.

  • Kjetil Østli
    Kjetil Østli
    Journalist og forfatter
Norge hadde møtt massedrap med rosetog. Det var som om mykhet og medmenneskelighet var vår granitt, landets grunnfjell, skriver Kjetil Østli. Her fra utenfor Oslo domkirke 26. juli 2011.

Hvem sier «la meg tygge litt på den» eller «kanskje du har rett»? Ti år etter 22. juli må vi verne om grubling og tvil.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva var det der? De siste dagene av rettssaken mot massedrapsmannen Anders Behring Breivik kjente jeg en dirrende følelse av noe nytt. Av et bitte lite håp. En eim av nestekjærlighet. Eller at et diffust «vi» nå sto sammen.

Som Aftenposten-journalist hadde jeg fulgt 22. juli-saken siden omfanget gikk opp for oss morgenen 23. juli, og nå satt jeg hver dag i tinghuset. Etter ni uker med vitnemål som ga publikum etseskader, satt vi der, tilhørerne, grå som aske, gråten brukt opp, magemusklene utslitt (man spenner seg for ikke å lage en lyd når de mest intense vitnemålene pågår), tankene i floke om han var tilregnelig, psykisk syk, kanskje begge deler.

Les også

Kjetil Østli skrev rettsreferater i 2012: «Hodet føles tromlet. Jeg er ikke vant til å høre på en massedrapsmann.»

Det var også nå, mot slutten av rettssaken, at jeg begynte å drømme varianter av motbydelige scener vitner hadde skildret med lavmælte barnestemmer i retten. I drømmen står jeg synlig øverst på en gresskledd bakketopp i skogen, under et slags hvitt partytelt ved et lite, rødmalt hus. Langt nedi bakken ser jeg en svartkledd mann gå sakte mot meg. Han har ikke hastverk, men kommer stadig nærmere. Han bærer et stort og mørkt våpen og ser seg rolig til sidene. Jeg våkner i panikk.

Jevnlig skrev jeg i notatboken: Det er ikke vi som er ofrene, husk det.

Mykhet var vår granitt

Jeg sier alt dette for å hensette leseren i den situasjonen jeg, vi, var i, da den dirrende følelsen av noe nytt og håpefullt dukket opp, i blodet, skrikene, i voldsorgien på Utøya og splintene og bygningselementene i Regjeringskvartalet.

Min ungdomstid var på 1990-tallet, i ironiens tiår. Store sannheter hadde falt, ideologier, partipolitikk og store kampsaker ble av noen av oss møtt med flir. Det er mitt bakteppe – og kanskje årsaken til at jeg skvatt da følelsen av varm dirring dukket opp i rettssal 250.

Norge hadde møtt massedrap med rosetog.

Vi ønsket en verdig rettssak, ikke et juridisk hevn-epos. Statsministeren besvarte angrepet på friheten med oppfordring til mer demokrati. Roser og barnesang fremfor vold, psykisk helsevern fremfor dødsstraff, ikke øye for øye, men å vende det annet kinn.

Det var som om mykhet og medmenneskelighet var vår granitt, Norges grunnfjell.

Som om vi, sett fra ruinen i rettssalen, sto ved et veiskille – og valgte en solid rettsstat, et liberalt demokrati, med mindre fremmedfrykt, mer åpenhet og nestekjærlighet.

Kjetil Østli er tidligere journalist i Aftenposten. Han bidro til TV-serien «22. juli», som gikk på NRK i fjor vinter. Han har også skrevet boken «Rettferdighet er bare et ord» (2013), om rettssaken mot 22. juli-terroristen.

Min evolverte sans for ironi pustet dårlig i et slikt klima. Andre følelser tok førersetet.

Pust ut

Vi var flere som følte på det samme. Musiker og forfatter Kristopher Schau skrev at ukene i retten ledet ham til en eneste konklusjon: «La oss være snille med hverandre.»

Snille. Rause. Åpne. Det er voldsomme ord for oss som ikke er vant til å bruke dem, og hvordan skal det luftige og abstrakte brytes ned til handling? Jeg visste ikke, men jeg trodde det uvegerlig ville skje.

I notatboken skrev jeg: Et håp. La oss vente noen sekunder før vi smeller til, før vi håner en motstander eller tungpustet går inn i nettdebatten. Vente, puste ut og tenke: Hva skriver jeg nå? Kritiserer jeg redelig? Eller sårer jeg kun? Sårer jeg fordi jeg selv er såret?

Vente og lytte litt mer, tenkte jeg, la oss finne motgift til giften. Og dette skulle gå begge veier. Da forsvareren til Breivik kalte inn islamkritikere som vitner, reagerte jeg da venner og kolleger av meg på sosiale medier kommenterte: Bring in the clowns.

Nå, tenkte jeg, bør vi ha lært ikke å møte motstandere med hersketeknikk og mobbing, også fordi det er grunn til å tro at Behring Breivik ble radikalisert av det. I rettsnotatene mine står det: «ABB er på sitt mest intense når han forteller om hvordan hans politiske syn som ungdom ble nedvurdert, latterliggjort og ignorert. Man krenker ikke, man svarer en meningsmotstander.»

Raushet! Åpenhet! La oss være snillere med hverandre! Halleluja. Slik tenkte jeg.

Såret og stolt i et lukket rom

Dommen falt, men jeg ble ikke ferdig med saken. Sammen med en kollega jobbet jeg med en TV-serie for NRK og en bok om 22. juli. Vi fulgte nettdebatter og overvåket retorikken til Breivik. Raskt så man at massemorderens språk ikke var dødt, det levde, det pustet og bredte seg utover. Svarene ble like harde, det hardnet til. Men, tenkte jeg kortpustet, har vi ikke ... akkurat ... lært ... å unngå ... dette?

Slik tenkte jeg, men raskt lærte jeg. Ordskiftet ble ikke mildere.

Rikspolitikere spilte på fremmedfrykt. Islamfiendtlige kommentarfelt ble daglig skue. Og der ble Donald Trump valgt og landet mer delt i to, og der begynte enda et europeisk land å snakke om nasjonalstaten og om å verne om landets DNA. Og der står man, en som gikk ut av 22. juli-saken med tro på det nye, på den nye generasjonen, på den offentlige samtalen – og på en slags raushet.

Og der slites USA i stykker av alt som virvles opp etter enda et politidrap på en svart mann. Og mens dette skrives, får drapsmannen fra Christchurch sin dom – livstid – for å ha drept 51 mennesker, strømmet direkte på Facebook den dagen i mars 2019. Og da dette skriveoppdraget kom, fikk Philip Manshaus 21 års forvaring for drapet på lillesøsteren og angrepet på Al Noor-moskeen i Bærum.

Ingenting av dette forutså jeg da vi forlot rettssalen i 2012.

Håp, hadde jeg skrevet, åpenhet og raushet også. Det fremstår som sentimental jukking nå, oppfunnet av drømmere i svake øyeblikk ved skrivebordet.

Debatter jeg følger, virker brennbart mer polarisert, akselerert med bensin fra delinger, klikk og likes. At identitetspolitikk deler tilhørerne i to verdener, overrasker ikke. Men selv et medisinsk-akademisk felt som «obesity» og «type 2 diabetes», som jeg researcher, har fronter som minner om sårede krigere for stolte til å sette seg ved forhandlingsbordet.

Hvem sier «la meg tygge litt på den» eller «kanskje du har rett»?

Under rettssaken kom jeg over en tekst av den franske essayisten Montaigne. Jeg leste den da ekspertvitner og amatører med universitetsutdannelse delte ut sine diagnoser om gjerningsmannen, også uten å ha møtt ham. De fremsto skråsikre, og det fylte meg med irritasjon.

I rettsnotatene mine står det: «ABB er på sitt mest intense når han forteller om hvordan hans politiske syn som ungdom ble nedvurdert, latterliggjort og ignorert. Man krenker ikke, man svarer en meningsmotstander», skriver Østli.

Montaigne skriver i Om å styre sin vilje at han vil unngå å la seg påvirke, gripe. At tingene påvirker oss, er som det skal være, skriver han, men de må aldri ta oss i besittelse. Hvorfor? Fordi da kan det gå galt. Den som er av intens overbevisning, innser ikke at motparten kan ha rett.

Vi har nemlig ikke herredømme over en sak som besetter og behersker oss. Det sikreste i en komplisert verden er å være lett på foten, ikke stå fast, mener Montaigne. For ikke å fortape seg i prestisje. I blind skråsikkerhet eller god tro.

Montaignes posisjon fremstår fremmed i dag, snobbete nesten. Rommene for grubling og tvil lukkes dag for dag.


Er du med oss eller mot oss?

På bordet foran meg ligger sønnen min sin skoleoppgave. «J. K. Rowling – veien til berømmelse», heter den. Han har rundet Harry Potter-bøkene 11 ganger nå. Mot slutten av oppgaven skriver han: «J. K. Rowling har forandret seg stort siden den første boken kom ut. Men hun er fortsatt den samme gode og snille personen.» Han viser til stiftelsen Lumos og at Rowling gjennom den gir vanskeligstilte barn en sjanse.

Jeg forteller gutten min at jorden brenner under føttene til J. K. Rowling.
Jeg forteller om tweeten hun skrev: «People who menstruate? I am sure there used to be a word for those people. Someone help me out. Wumben? Wimpund? Woomud?» (6. juni 2020)

Tweeten var en reaksjon på den språklige utviklingen i å omtale kvinner som «mennesker som menstruerer» eller «mennesker som føder», for å ta høyde for transmenn, transkvinner og flytende kjønnsidentitet. Mange mener, sa jeg til sønnen min, at hun med dette viser transpersoner ryggen.

Kritiserer jeg redelig? Eller sårer jeg kun? Sårer jeg fordi jeg selv er såret?

Andre, sa jeg, mener Flirgott-hvelvets bankmenn, med sine krokete neser, er tegn på jødehat. Og at Cho Chang, som Harry er forelsket i, er en ovenfra-og-ned-måte å representere minoriteter på.

«Men alle i Harry Potter er jo minoriteter!» sier han. «Alle føler seg annerledes, de er jo trollmenn og hekser!»

Mens sønnen min får tårer i øynene, gir jeg opp. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Ren eller uren.

(Her er det på sin plass å slippe til naboen min. Han sier: «Ja, i den digitale offentligheten er det ofte polarisert, med inngrupper og utgrupper, med eller mot. Men hva om disse kun representerer 5 prosent av alle, og om den tause majoriteten fortsatt diskuterer som før, over kjøkkenbord, i kantiner og i klasserom?» Jeg liker den korreksjonen.)

Lei og tilbaketrukket

Tvilen finnes, men skjult bak algoritmene til sosiale medier og i nettaviser.

En kveld under det store Black lives matter-opprøret satt vi hjemme og så dokumentarer fra opptøyene i Ferguson og en film om forfatter James Baldwin. Datteren min spør: «Hvorfor har du ikke blacket ut Facebook-profilen din?»

Silence is violence, fortsatte hun og gikk på rommet.

Hva. Jeg prøver å lære meg mer, forsøkte jeg.

Silence is violence. Jeg skjemmes litt, for jeg minner mer og mer om en Dag Solstad-figur. En av dem, du vet, som driver «tilbaketrekning». Slik er jeg nå. Jeg melder meg ut. Diskuterer ikke på Facebook, ikke på Twitter, trykker ikke «Like», deler ikke stort.

I en årlig undersøkelse blant journalister blir vi spurt om det er ting vi ikke skriver om i frykt for reaksjoner. Jeg har ikke svart ja. Jeg frykter ikke reaksjoner. Jeg er lei av reaksjoner. Lei av å skape misforståelser som avstedkommer nye diskusjoner om noe annet.

Derfor skjemmes jeg litt. Det er noe dekadent over å gå lei av ordskiftet. Det er noe privilegert over å gå trøtt av debatten. Og jeg er jo ikke dekadent! Jeg er ikke lat! Men oppgitt, da? Nummen?

Jeg tar meg i at jeg heller vil lese, heller være trener i barneidretten, heller noe annet. Det kiler ikke lenger i kroppen av få retweets, delinger og likes – jeg tenker mistroisk at disse allerede mener det samme som meg. Det er noe dødt over det. Eller verre: noe uendelig trist.

Den anstrengte oppmerksomheten

Slik var situasjonen da en venn ba meg lese filosofen Simone Weil og hennes tanker om oppmerksomhet. Vi trenger Simone Weil nå, sa han mystisk.

Weil skrev essays i mellomkrigstiden, lenge før det ble vanlig å klage over hvordan sosiale medier og smarttelefoner kaprer oppmerksomheten og splitter oss.

I boken Ordenes makt skriver hun om nødvendigheten av det oppmerksomme blikket.

Et oppmerksomt blikk betyr ikke å leve seg inn i den andres verden, ved å bruke egen forestillingsevne. Det er vanskeligere enn som så: nemlig å la sitt eget ego tre fullstendig tilbake, for bare å lytte. Weil knytter ordet oppmerksomhet til det franske verbet attendre, som betyr å vente.

Den som er av intens overbevisning, innser ikke at motparten kan ha rett

Ifølge Weil er oppmerksomhet en kraftanstrengelse, kanskje den hardeste av alle. Den består ikke i handling og fører ikke til tretthet. Men likevel er det «noe i vårt indre som setter seg kraftigere til motverge mot den virkelige oppmerksomheten enn kroppen gjør mot trettheten. Hver gang vi er oppmerksomme, ødelegger vi noe av det onde vi har i oss». Og noen nye detaljer som før lå skjult, trer frem i bildet vi kan kalle virkelighet.

Å tenke med kjærlighet

Gjennom Simone Weil og min venns påståelighet om hva jeg skulle lese, havnet jeg inn i Toril Mois bok Språk og oppmerksomhet, for også Moi skriver om Weil. Hun tror ikke samfunnsdebatten blir noe rundere i kantene, men:

«Om vi også forsøker å rette oppmerksomheten mot det de andre ser, om vi bruker mer tid på å forstå hvorfor de ser det de ser, kan det vel hende at vi blir litt mindre raske til å avskrive dem som er uenige med oss, som idioter og dermed litt flinkere til å diskutere med hverandre.»

«Kanskje det vil bli litt mindre sannsynlig at vi griper til vold fordi vi føler at språket svikter oss», fortsetter hun.

Oi, hva var dette? En forlengelse, nei, fornyelse, av det som dirret i meg i 2012.

Ifølge Moi evner det beste språket i litteraturen å uttrykke en uvanlig evne til oppmerksomhet, og det inspirerer andre til selv å bli mer oppmerksomme. Et godt samfunn tar språk alvorlig og oppmuntrer sine borgere til å utvikle evnen til å se på verden, på andre mennesker, på seg selv, med et rettferdig og kjærlig blikk.

Et oppmerksomt blikk blir dermed det samme som et rettferdig og kjærlig blikk. Men hun mener absolutt ikke et søtladent og dømmesykt blikk – heller å strekke seg mot noe, lytte, vente, konsentrere seg. Og felle dom om det da fremstår riktig.

Moi skriver også om rettssaken mot Breivik, viste det seg, og brikkene falt på plass.

«Debatten omkring alt det som hendte den 22. juli, har vist at vi trenger å utvikle evnen til å diskutere moralske spørsmål – spørsmål som har med handling og ansvar å gjøre. Vi må la oss se den spesifikke situasjonen og den spesifikke personen med et rettferdig og kjærlig blikk.»

Og akkurat her, gjennom språket, gjennom mennesker som rekker ut en hånd, våkner jeg igjen og kjenner svak dirring.

Ved tiårsmarkeringen for terrorangrepet synes verdiene i språket som det viktigste vi kan snakke om. La oss gi språket og oppmerksomheten plassen de fortjener i dagliglivet og i samfunnet, oppfordrer Toril Moi. Og la oss huske at bare det rettferdige og kjærlige blikket ser virkeligheten slik den er.

Det krever en stor kraftanstrengelse. Men kanskje kan vi komme en centimeter nærmere virkeligheten som inkluderer alle.

Denne teksten er skrevet for Fritt Ord.


  • Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt

  2. Tiden leger ikke alle sår. Alt blir ikke bra.

  3. Ti år etter 22. juli verves flere høyreekstremister på nett. Slik ser terrortrusselen ut nå.

Les mer om

  1. 22. juli